Stjernene kunne anes høyt over hustakene. Han kunne navngi stjernebildene. Som barn hadde han lært seg navnene, og fortsatt, når han uttalte navnene høyt for seg selv, ble han gjennomstrømmet av en svimlende følelse, som i barndommen. Verden var stor. Den var gåtefull. Lokkende.

Nå, i løpet av det nærmeste øyeblikket, var alt stille, verden trakk seg tilbake, som en mindre bølge når den henter ny kraft fra havet.

Byen ekspanderer. Den spiser seg fram. Den beveger seg, kaster seg fram og tilbake. Og byen blir også mer grusom, grådigere, naknere i sin sult.

Når livsflammen var slokt, var det bare igjen en tom hinne, en kokong, et skall. Kvinne som lå på golvet foran ham, var bare et knust kar. Alt det hun en gang hadde vært, eksisterte ikke lenger.

Hva sier man om døden?

Om dette mørke lys som bare blir tyngre og tyngre, og som man ser vokse dypt inne i blikkene, også hos barn som springer rundt og leker. En imploderende lyskjegle hvis omfang bare blir snevrere og snevrere. Hvis man møter døden ofte, nesten daglig, blir man da avstumpet, ser man døden mer eller mindre som en venn, en befrier?

Døden er sånn. Den forandrer i grunnen alt. Den som akkurat var hos oss, er nå borte, og den som er borte, kommer aldri mer tilbake.

Han jaget et skyggebilde, et bilde som skiftet form. Han hadde ofte snakket med Forsberg om dette. Fantomverdenen. At det eksisterer en annen verden bak den de så - en verden som ble styrt av grådighet og begjær. Forsberg avbrøt ham alltid med å påstå at allerede de gamle gnostikerne hadde hatt samme tanke. Faen vet. Hva visste de om dop og horer?

Forsberg hadde ikke kunne la være å gjøre en privat etterforskning om planten. Og riktig. Garderobeblomst var det den ble kalt i Sverige, av den enkle grunn at den også kunne overleve i en mørk garderobe — men den ble også kalt "Smaragdblomst" og vokste da i Sørøst-Afrika. Forsberg foretrakk det poetiske navnet.

Det var flere årsaker til at disse menneskene sto Forsberg hjerte nærmest. Han tenkte at det like gjerne kunne ha vært ham selv som drev der, fram og tilbake, som en flipperkule, eller hvorfor ikke — som en viljeløs manet overlatt til havets lunefullhet.

Langs Bennets väg, Rosengård i Malmö, sprang det ut en allé med smale, tynne trær som noen hadde ribbet for løv. Sannheten var en annen. Hundeeierne i området pleide å hisse opp hundene sine mot trærne, lot dem bite seg fast og henge der med låste kjefter, det styrket nakkemusklene. Man gjorde dette av en spesiell grunn: Man ville ha hunder som ikke slapp tak, som ikke ga etter, som var vant til å glefse i et mykt materiale, stort som et lår.