«Jeg håper De er glad for at De er kalt tilbake til livet?»
«Jeg vet ikke riktig.»

Det første han så da han våknet, var en strømhvirvel som drev hensiktløst omkring inntil strømmen overmannet den og førte den med seg til havs. «Den ligner meg, den der,» tenkte han.

«Hva skal det bety, dette tullet ditt?» spurte mr.Cuncher da det viste seg at støvlen denne gangen hadde gått utenom sitt mål og ikke truffet.
«Jeg ba bare morgenbønn.»
«Morgenbønn! Make til kjerring også! Hva mener du med å kaste deg ner på golvet og be mot meg?»
«Jeg ba ikke mot deg. Jeg ba for deg.»

Da de hadde drukket teen, satte de seg ved det åpne vinduet og så ut i den lumre skumringen. Lucie satt mellom faren og Darnay. Carton lente seg mot vindusposten. Det var lett å merke at det var torden i luften.
«Uværet har ikke brutt ut for alvor ennå,» sa doktor Manette.
«Det kommer nok - bare vent,» sa Carton.
Ute på gaten hastet folk forbi for å komme seg hjem før tordenværet brøt ut.
«En masse mennesker, og likevel virker alt liksom så stille og øde,» sa Darnay.
«Ja, er det ikke underlig?» sa Lucie. «Av og til har jeg sittet her om kvelden og innbilt meg både det ene og det andre. Men i aften når alt er så dystert og beklemmende, grøsser jeg formelig bare ved den minste antydning av en innbilning.»
«Snakk ut om det, så vi kan få høre, vi også.»
«Dere vil sikkert synes det bare er noe tøv. Av og til har jeg sittet her om kvelden og lyttet til skrittene av folk som gikk forbi, og så er det blitt som et ekko av alle de trinnene som livet vårt etter hvert rommer.»
«Da kan det bli mange av dem - en hel hærskare,» mumlet Carton. «Ja, jeg syns jeg ser massevis av mennesker sette kursen direkte mot oss - som i et lynglimt» - dette siste tilføyde han etter det første kraftige lynet.