Aldri før har idrettsinteressen vært så dominerende blandt norsk ungdom som nu. Man kan si at der overdrives, at rekordjageri og latterlig stjernedyrkelse tar overhånd og at svært mange dyrker idretten sittende på en tribune, iført cigaretter og hele øl. Men det er utvekster.

Hvad ungdommens såkalte åndelige interesser angår, så kan det nok være at de er blitt noe stemoderlig behandlet i denne sportens, fartens og motor-romantikkens tidsalder. Den rent vitale utfoldelse har vært så heftig, den fysiske verden så altopslukende, at der for de fleste er blitt lite av både tid, interesse og energi igjen for tilværelsens mer kontemplative former, for dyrkelsen av kunst, tenkning og lignende sysler. Vår tids ungdom er stort sett nokså ureflektert, og det skal villig innrømmes, at det ofte blir en svakhet. [...] Sport og dans har i stor utstrekning beriket sig på diskusjonens og lesningens bekostning, revymusikken gjennem radio og grammofon har kvalt adskillig av interessen for gedignere musikk og for den innlevelse i musikken det betyr å kunne spille selv, slett film har på mange måter forflatet den litterære og dramatiske smak, selv om virkelig god film på den annen side har gitt varige kunstneriske inntrykk. Det er alt sammen ting som henger sammen med den almindelige primitivistiske tendens i tiden; de kan bety en virkelig fare, men det er også meget mulig at der her vil komme en ny reaksjon når pendelen har fått svinge helt ut.