Johan Borgen, som var en meget fredsommelig mann, skal engang ha sagt det som får være regelen her: Slå aldri et barn, uten i sinne..
Det har jeg gjort iblant.
Jeg har ingen klar erindring om årsaken til at jeg selv, dessverre lot klaps falle på egne barn. Må bare vedstå meg at jeg gjorde det, uten kraft. Ei heller i glede. Bare i sinne.
Kanskje angrer jeg mer de ganger jeg ikke la hånd på, men la stemmebånd til min irritasjon. Barn kan også slås kraftig av foreldrestemmer. Ordene kan ramme med piskesnert. Ord kan ramme som sleggeslag når den store med den mørke, svære stemmen brøler til en treåring: Nå er det nok! Marsj i seng, din uoppdragne, lille fascistbølle!
Åjo, man minnes ord som ikke burde vært sagt så høyt, og hvorledes man bitterlig angret etterpå.
Jeg mente det jo ikke sånn. Var bare nedkjørt, trøtt, irritabel, og hadde uten å varsle barnet flyttet toleransegrensen.
Eller var det barnet som var ute for å sjekke hvor grensen gikk her i verden?

Lykken er å kunne velge mellom 30 forskjellige TV-kanaler. Sittende i lykkestolen på et hotellværelse i Fort Lauderdale på Floridas Solskinnskyst med utsikt mot en lunken Golfstrøm på vei nordover, er lykken fullkommen. Beskue nymånen over Atlanterhavet, lytte til brenningen i stereo som brytes mot beachen - bare det er lykken en sen høstdag.

I min barndoms og ungdoms by var det både jernbanestasjon og busser. Horten ligger ved den fjord som i oldtid het Viken.
Den mest spennende forbindelse var båten til København. En liten båt som måtte startes med entusiasme, håndlag og glødende patroner fra Raufoss Ammunisjonsfabrikker, utgjorde forbindelsen mellom Horten Brygge og Danskebåten, dvs. Verden.
Forbindelsesbåten het «Reis».
Allerede dengang oppfattet jeg båtens navn som et imperativ:
Reis!
Ergo reiser jeg, reiser og reiser.
(...)
«Reis»!, sa båten...
Jeg reiser, ergo lever jeg.