Så var det som hans øyne mistet se-kraften utover, og blodet strømmet sammen, hjem i hjertet, så han ble kald utenpå som en død mann. Alt dette var liksom inni ham: hans egen sjel var som dette hus, eslet til kirke, men øde, uten Gud; mørke og uorden rådet inne, men de eneste gnister av lys som brant og sendte ut varme, flokket seg om billedet av den utestengte Herre, Krist korsfestet, bærende tyngden og kvalene av hans synd og fortvilelse. - Vade, et amplius jam noli pecare -.
Min Herre og min Gud! Ja Herre, jeg kommer - jeg kommer for jeg elsker deg -. Jeg elsker deg, og jeg skjønner det: Tibi soli peccávi, et malum coram te feci -. Mot deg alene er det jeg har syndet, og det onde har jeg gjort for deg -. Han hadde sagt disse ordene tusen ganger, ognu først visste han, at dette var sammheten som samlet alle sannheter i seg som i en kalk -.

Han løftet sitt ansikt:
'Det er sant, Ingunn, at noe godt har vi hatt her i Hestviken - med det at vi var venner alltid. Syk eller sunn, keg hadde deg hos meg alltid, og jeg har hatt deg kjærest av alle mennesker på jorden, [...].

I mere enn tre år hadde han gått ut og inn mens hun lå strakt hen deri sengen, martret, uten å orke røre annet enn hodet og hendene -. Herre Jesus Kristus, hadde det vært så meget verd for ham, bare at hun var til -!

Men i natt, da han ferdedes her under vintermånen som en som er bortrykket ut av tiden og livet, tett innunder evighetens bredd, skjønte han at det var sant, det som han hadde hørt i barndommen: synden over alle synder, det er å fortvile om Guds barmhjertighet. Nekte hint hjerte som lansen har stunget igjennom, å få tilgi. I det kalde, blendende lys så han at det var jo denne kval som han hadde fått friste selv, såvidt som en manns hjerte kan speile Guds hjerte - som vassdeplene i veisølen kan holde billedet av en stjerne, brutt og skjelvende, under natthimmelens stjernekav.