Obs! Dette er en anmeldelse av en oppfølger. Den inneholder garantert spoilere for tidligere bøker. Her er de foregående bøkene:
1) Gone (norsk: Forsvunnet)
2) Hunger (norsk: Mørke krefter)
3) Lies (norsk: Løgner)
4) Plague (norsk: Pesten)
5) Fear (norsk: Frykten)

Da var vi der. Ved seriens ende. For en reise dette har vært. La det være klart fra begynnelsen av: Dette er en KNALLGOD serie! Michael Grant er såååå flink til å fenge!

I slutten på forrige bok ble plutselig barrieren klar som glass. Plutselig kunne de ungdommene som var igjen se ut. Bare noen meter unna er en fastfoodsjappe, med blinkende neonskilt som tilsynelatende håner de utsultede, desperate ungene. Men det er ikke det verste/beste: Nå kan de på utsiden også se inn. De ødeleggelsene, all døden, alle mutasjonene og den umenneskelige situasjonen disse barna og ungdommene har levd igjennom er plutselig på utstilling. Familie og venner, journalister og soldater står på utsiden av gullfiskbollen og ser inn. Og det er ingenting noen kan gjøre.

På innsiden må livet fortsette som før, ellers vil de sulte. Det er et genuint problem at mange av ungdommene ikke lenger jobber fordi de bare sitter ved barrieren og prøver å kommunisere med familien sin. Skitne, desperate, utsultede barn, som nå forventer at barrieren er i ferd med å forsvinne. Den ble jo klar. Det er jo en god ting, eller hva? Det er ikke noen grunn til å kaste bort tiden på blodslit når hamburgerne er rett oppi veien der. Alt de må gjøre er å vente litt, så forsvinner vel barrieren. Ikke sant?

Tja… På innsiden er de alt annet enn trygge. Gaiaphage eksisterer videre i det som skulle være datteren til Diana og Caine. Gaia drar Diana med seg rundt omkring, og skal naturligvis drepe alle mennesker. Diana må innse at det ikke er datteren hennes, og hun må finne en eller annen måte å stoppe monsteret på uten at hun avslører seg selv. Det er Caine som har overtatt makten i Perdido Beach, men han har egentlig ingen å herske over. Alle ungdommene som betyr noe er andre steder, og de ungdommene som ikke gjør noe spesielt sitter ved barrieren. Albert søker ly på den lille luksusøya etter at han forrådte de andre i forrige bok. Orc holder seg for seg selv, for han vil ikke bli sett nå som han har blitt et monster. Lana er fullstendig avhengig av sigaretter og har et enormt mørke i seg. Jobben hennes som healer tar dessuten aldri slutt i den desperate situasjonen de befinner seg i. Sam har gitt fra seg ansvaret til Edilio, som har funnet kjærligheten med Roger. Astrid vet at lillebroren Pete fortsatt er der ute et sted, og at han antageligvis har en helt sentral rolle i kampen mot Gaia.

Jeg elsker måten Grant avslutter denne serien på. Han plasserer ungdommene i en gullfiskbolle. Plutselig blir de på ny bevisst på at det eksisterer en helt normal verden der ute. Plutselig blir de tvunget til å se på seg selv gjennom å bli observert av outsidere. Kan alt de har gjort rettferdiggjøres? Hva vil foreldrene synes om dem? De har definitivt begått lovbrudd. Alt fra tagging til bestialske drap. Hvordan vil de bli tatt i mot på utsiden. Media filmer det som skjer der inne, og alle har meninger om barna. De er monstre, og burde dø der inne. De har bare gjort det de måtte for å overleve. De må straffes. De må få hjelp. De trenger ingen av delene. De må henrettes. En ting er uansett klart: alt er i ferd med å endre seg igjen. Er ungdommene klare for det? Har de egentlig noen grunn til å forlate FAYZ med tanke på det som kan vente dem der ute?

Grant holder spenningen oppe i denne boka akkurat like godt som han klarer i de fleste foregående bøkene. Det er vanskelig å legge fra seg Light, selv om jeg egentlig ikke ville at det skulle ta slutt. Om ikke det er et tegn på en solid leseopplevelse, så vet ikke jeg. Persongalleriet som presenteres er troverdig og mangfoldig. Her er ungdom i alle former, farger, legninger og holdninger. Grant tør å skrive om homofili, om psykisk sykdom, om sex og lyst, om ondskap, om meningsløse handlinger, om selvmord, om vold, om drap og om menneskelige feil og svakheter. Det er ingen moralisering, bare menneskelighet. Jeg elsker den siden ved Gone-serien. Galleriet er stort og mangfoldig, men ikke på en politisk korrekt måte som får meg til å føle at han gjør det for å tilfredsstille alle. Han gjør det ganske enkelt fordi sånn er det. Folk er forskjellig, og det er faktisk helt ok å være forskjellig. Er ikke det et fint budskap?

Så, hvordan går det til slutt? Slipper Grant ungdommene ut blant sivilisasjonen igjen? Kan han egentlig det? Eller dør de alle der inne? Eller overlever de kanskje, og fortsetter livet i gullfiskbollen til verden på utsiden går lei av å se på dem? Det skal jeg selvsagt ikke avsløre her, men jeg oppfordrer deg på det sterkeste til å sjekke ut denne serien. Om du har kommet så langt at det er aktuelt å lese Light, regner jeg med at du allerede er hekta. Det har i allefall jeg vært. Phew.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min.