Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Olav Audunssøn og hans barn utkom i 1927 og etterfulgte Olav Audunssøn i Hestviken. Olavs kamp for å forstå livet og livskreftene fortsetter. Til tross for at han ønsker å leve det gode og riktige liv, floker det seg til. Til å begynne med rasjonaliserer han bort sin egen skyld - det er omgivelsene, naturlovene, andre mennesker som er årsak til alle hans ulykker. Selv Gud går ikke fri. I romanens avslutning avklarer imidlertid Sigrid Undset Olavs skjebne. I sin botsgang forstår han at ingenting kan gjøres ugjort og at ondskapens og lidelsens problem alltid vil forbli et mysterium.
Forlag De norske bokklubbene
Utgivelsesår 1980
Format Innbundet
ISBN13 9788252505764
EAN 9788252505764
Genre Historisk litteratur Klassisk litteratur
Omtalt tid Middelalderen
Språk Bokmål
Sider 307
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Dette er også et storslagent middelalderverk av Sigrid Undset, men dessverre, for meg er det ikke like fengslende som Kristin Lavransdatter. Det er andre gang jeg leser disse fire bindene, - det er rundt førti år siden sist, og det rare er at jeg husket dem som mer fascinerende enn jeg synes de var nå! Men bevares, - Sigrid Undset kan jo både skrive og dikte og er full av kunnskaper om middelalderen, så hun får en felles femmer for disse bøkene, men jeg ble litt skuffet. Hun favner jo vidt i sin nærgående skildring av middelalderen, - både storpolitiske hendelser, hverdagslige gjøremål, sæd og skikk og menneskenes hjerter og ikke minst katolsk tankegods og religiøse grublerier er så grundig beskrevet at jeg følte at jeg var en deltaker, - en deltaker som også levde midt i den naturen som Undset skildrer så fantastisk godt. Men, - det kan faktisk av og til bli litt for mye av det gode, - setningene blir til tider svært innfløkte og litt for fulle av gamle ukjente ord og begreper, - som jo på den annen side nettopp er med på å få meg til å føle at det hele er autentisk.
Så var det handlingen og personene. Handlingen rommer hele livet til Olav og barna hans, og ikke å forglemme, til hans hustru Ingunn. Det er et storslått skjebnedrama som skildrer konsekvensene av personenes valg, som igjen springer ut av deres opplevelser og personligheter. Men bokverket skjemmes av den tungsindige Olavs omfattende religiøse grublerier rundt synd og skyld. Disse blir det alt for mye av, - og her får jeg heldigvis støtte av Sissel Lange-Nielsen i etterordet i min utgave. Første bind er etter min mening strålende, mens det andre og tredje er tyngre og mer innadvendt før det siste bind igjen er mer handlingsdrevet.
Til slutt må jeg ha med noen refleksjoner rundt egne «minner» fra disse bøkene. Det er veldig rart å oppdage at noe som jeg har husket godt fra første gangs lesing, og som jeg trodde var viktige hendelser som fyldte større deler av boken, viser seg å være noen mindre hendelser som var overstått på et par sider! Mens det er mange andre og større hendelser, jeg ikke husker.
Og enda rarere, - jeg «husker» noe som ikke står der!! Jeg er på randen av å lese den en gang til(!), for å se om jeg har klart å hoppe over det! Og her må dere som kjenner deres Undset hjelpe meg! Jeg var så sikker på at Undset her skildret et møte mellom Olav og den unge Lavrans Bjørgulfssøn, hans hustru Ragnfrid og møen Kristin i et overnattingssted på deres reise fra Skog til Jørundgård, - men det var ikke der!! Derimot traff Olav Lavrans mens han var tilsynelatende singel, - en ung og hjelpsom «knekt», som hjalp Olav med å finne veien ut av kjøpstaden Oslo. Er ikke det merkelig, - det er antagelig ingen andre som kan huske dette feilaktige minnet mitt!?
En fantastisk bokserie i fire deler. Bør absolutt leses.
På høyde med Kristin Lavransdatter.
En skildring av livet i middelalderens Norge.
Vi blir kjent med Ingunn og Olav som hver for seg lever i en kamp mellom hva som er rett og galt. Hvordan er det å leve i et samfunn der tradisjon og religion råder? Der ære og sømmelighet er tungtveiende, og der en enkelt hendelse kan hjemsøke deg resten av livet...
Er kjærligheten til ektefelle, barn eller Gud den viktigste?
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket'Det er ikke visst, Cecilia, at han ville trives her - gamle folk har vondt for å venne seg til nye skikker.'
Eirik sto stille og så på faren. Igjen syntes han undrende - det var jo sant alt som faren sa, og likevel visste han, men sannheten er nu annerledes - .
Ut av setstuens dør trådte hans far, fulgt av søsteren. Faren var helgekledd, i fotsid grønn kjortel med sølvbelte om midjen, han gikk sønnen imøte rank og verdig. Han var nyrakt og nykjemmet, om det firskårne, stengrå ansikt med de blodsprengte lyseblå øynene bruste hans vakre hår. Det var fullkomment isgrått nu, med drivende gullhvite flaker oppå i lokkenes myke bølgefall. Eirik hadde alltid tenkt seg Gud fader den Allmektige i sin fars lignelse.
Men det sovende barn lyste av sunnhet; hun var hvit i ansiktet, men det var rundt og friskt som perler; litt mutt og egensindig så hun ut, selv nu når hun sov, og de lyslette, lange øyefrynser skygget ned på kinnets runding. Den korte, rette nesen og hakens brede bue talte om stivsinn eller hugfasthet – hun var for ung til at en kunne si om det var det ene eller det annet.
Den ene hånden hennes hang utenfor over sengestokken – det så umakelig ut. Varsomt tok Olav datterens hånd, la den oppunder barmen. Brystene hennes rundet seg fast og fint under kjolens røde ull så splitten gapte og det syntes, hun hadde utsydd bringeduk under snøringens sølvlenke. Også på ermene var denne kledningen blitt for liten til henne nu – et langt stykke av håndleddet stakk frem.
Olav stod og så på sin datter, til han kjente han frøs i morgenkjølen med bare en kappe om seg. Så tok han opp de små, røde skoene; de var mørke av væte, av bunnvannet i båten vel – faren satte dem opp på kanten av den iskalde åre.
Nymånen svam tynn og sommerlig hvit i den rødgrå luft over Hudrheimslandet, da Olav kom roende under Oksen. En atterglans av dagskjæret dvelte ennå oppover forbergets stenvegg. Olav rodde med varsomme åretak i kveldsstillen. Han la inntil i en liten kløft hvor det var en stripe fjære i bunnen, drog båten opp og vandret oppover gjennom den skoggrodde revne i berget.