2020
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
«En riktig stygg bok» er en satirisk fortelling om et trist ekteskap, skildret med distanse og mørk humor. Bokas mannlige hovedperson har tvilsom moral, forfatterambisjoner, overdreven selvfølelse og er muligens en innbilt kulturmann. Hans kone er deprimert og bedratt, og jobber i Tibet-komitéen. De lever et moderne hundeliv og fellesskapet dem imellom begrenser seg til eksessiv vindrikking, måltider og taus likegyldighet. Romanen beskriver kjærlighetens ensomhet og menneskenes evige dårskap, på en måte som kan få latteren over det tragikomiske og de avskyvekkende handlingene til å sette seg fast i halsen.
Forlag Kolon
Utgivelsesår 2020
Format Innbundet
ISBN13 9788205538061
EAN 9788205538061
Språk Bokmål
Sider 116
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDe hadde vært et par i over elleve år, gift i ni av dem, og her skulle jeg gjerne satt strek og ikke sagt noe mer om den saken men for å forsvare fortellingens videre gang kan jeg foreløpig nevne noen lite tiltalende depresjoner og en generell likegyldighet (iblandet en frivol rusbruk) som hadde satt sitt preg på dem begge. Barnløse, retningsløse og ulykkelige, slik bare livsleie mennesker med dårlige forplantningsevner og akademisk bakgrunn med leilighet på Lille Tøyen kan være.
Til tross for skuffelsen det etterhvert innebar å innse at han hadde fostret en anarkonihilistisk døgeniktsønn, hadde han i oppdragelsen vist en viss form for kjærlighet for sitt avkom. Rett nok manifesterte den seg oftest i skjenn, nedsabling av kreative impulser, og flathåndede slag i situasjoner der det ble funnet oppbyggelig og nødvendig. Herren Gud kvitterer med å gi ham blodkreft senere i fortellingen.
Foreldrene møttes da faren studerte ved Handelshøyskolen i Bergen, der moren var oppvokst, en gang på sekstitallet, og det er ikke så ofte man kan si det, men her har vi altså en fortelling med to kvinner som hadde hatt bedre liv om de hadde forblitt på Vestlandet
Helt fra før de inngikk borgerlig ekteskap, hadde han opparbeidet seg en fin samling elskerinner, selv om han sjelden holdt dem på gress mer enn noen måneder før han pent ba dem finne seg noen andre. Og da brukte han gjerne kjærligheten til sin kone som unnskyldning; det var det mest praktiske. Men enkelte av elskerinnene kunne han ta seg i å savne, og slikt blir det dikt av, og, dessverre, en del brev.
Hans kone sov ved siden av ham; hun var vakker når hun sov, bare seg selv, uten andre egenskaper, uten kontekst, eller hva det nå var han tenkte om henne. Og hun sov gudskjelov mye.
Selv hadde han, etter sin fortrengte barndom, ikke kjent på noen spesiell kjærlighet overfor sine foreldre, og dette kan vel forklares både patologisk, biologisk og ideologisk.
Han foraktet sin far for hans formue og sin mor for alt annet. Han var ikke oppdratt til å elske, og det hadde vært rikelig av hat der hjemme på Eiksmarka, selv om det meste av oppveksten var behagelig fortrengt til fordel for en ureflektert visshet om at hans opphav var uten interesse, om ikke for oss, så for ham
Dessuten var han jo en relativt kjekk mann, eller hadde vært det, og relativt interessant, det syntes til og med hans stakkars kone, for kjærlighet gjør dum, slik Sobril gjør likegyldig.
(...) og ønsket sin mor en snarlig demens, noe hans søster hevdet å ha sett tidligtegn til, og som skulle vise seg å være en bønn som gikk i oppfyllelse et par år senere.Men dette var vel, til en viss grad, posering, for han gruet seg faktisk til morens død. Eller rettere sagt gruet han seg til den eventuelle formildende effekten døden ville ha på hans bilde av henne. Tenk om han ville komme til å minnes henne som litt søt eller velmenende, i det minste fra da han var barn. Det er vanskeligere å skulle hate sin mor post mortem.
men etter en ukes tid fikk han roet henne ned tilstrekkelig til å oppsøke en uinspirert fastlege som skrev ut noen flere medikamenter, og de hjalp henne, hjalp dem, midlertidig vekk fra selvskadingen, tilbake til middelmådigheten, eventuelt til en likegyldighet mer altoppslukende enn før.