Man tror ofte at livet er tøft og det er lett å synes synd på seg selv, men det er alltid noen i verden som har det verre, mye verre på en eller annen måte og livet er ikke bare en dans på roser. Winter’s Bone er et godt eksempel på akkurat det.

Ree er en jente på 16 år, men man skulle tro hun var mye eldre med tanke på alle pliktoppgavene hun har og hvor modent hun oppfører seg. Men så har hun heller ingen annet valg enn å være voksen siden hun er den eneste som er i stand til å ta seg av hjemmet. Hun bor i et hus som ble bygget i 1914, så huset er ikke i tipp topp stand, men det går an å bo der. Hun har en mor som hun må ta seg av og to yngre brødre. Moren hennes har vært fjern i mange år og er stort sett i sin egen verden. Derfor er det ingen hjelp å få fra henne. Og brødrene hennes er unge og hver dag må Ree sørge for at de kommer seg på skolen. Faren hennes har hun ikke sett på lenge. Han har ikke vært hjemme på lenge. Så det er ikke mye hjelp å få. Derfor må Ree forsørge seg selv, moren hennes og småsøsknene hennes. Noen må jo sørge for at ting går som normalt.

En dag dukker sheriffen opp på et uventet besøk. Han gir henne beskjed om at faren hennes må møte opp i retten neste uke – hvis ikke kommer huset til å bli solgt. Ree skjønner alvoret fordi hvis de mister huset – har de ingen steder å dra. Hun må ha det for å kunne passe på mora og småsøsknene. Huset er den eneste tryggheten hun har. Hun kan ikke miste det. Hun må finne faren hennes, men problemet er at hun vet ikke hvor han er. Hun må sørge for at han møter opp i retten uka etterpå slik at hun og de andre ikke mister huset og eiendommen. Ree finner fort ut at det er ikke bare, bare å finne faren hennes og hun oppdager det er vanskelig å få svar fra folk i bygda. Hun må gå til Uncle Teardrop. En fyr med tre dråper ved/under øyet (les boka hvis du ønsker å finne ut hvorfor) og han har et øre mindre. Kanskje han vet hvor faren hennes oppholder seg eller hjelpe henne å finne ham? Vil hun finne faren hennes i tide eller vil hun miste alt?

Jeg hadde ikke hørt om boka Winter’s Bone før den allerede var filmatisert og Oscarnominert. Så jeg tenkte jeg måtte lese boka før jeg ser filmen. Jeg hadde heller ikke hørt om forfatteren Daniel Woodrell, selv om dette er hans åttende roman, men bedre sent enn aldri. Jeg rakk i det minste å lese boka før jeg ser filmen. Jeg må lese boka før jeg ser filmen – i hvert fall når jeg vet at filmen er basert på en bok. Det er ikke alltid like greit å holde oversikten siden det er så mange filmer der ute som er baserte på bøker.

Men tilbake til selve boka. Jeg visste ikke helt hva Winter’s Bone (selv om jeg hadde sett traileren). Syntes den var litt diffus. Rees kamp om å finne faren hennes var rett og slett fascinerende. Dette er ei jente med bein i nesa, bokstavelig talt! Jeg elsket væremåten. Hun er ganske rett på sak og vet hva hun vil for å ordne opp i ting. Og hun tar ikke et nei for et nei når det er noe hun vil finne ut av. Hun er veldig voksen for alderen. Som leser må man bare bli imponert over henne.

Da jeg først begynte å lese Winter’s Bone, tenkte jeg at denne ville vel ikke ta så lang tid til å lese ut. Det er en ganske tynn flis på bare 193 sider. Men innholdet er lettlest, men tungt fordøyet. Jeg trengte litt tid til å fordøye boka innimellom og jeg ville ikke at den skulle ta slutt med det første. Jeg ville bruke tid på den og dermed gjorde jeg det. For den er ganske brutal og voldelig (noe jeg elsket), men samtidig hjerteskjærende og man ville bare Rees og hennes nærmeste det beste.

Winter’s Bone er mitt første møte med Daniel Woodrell, men definitivt ikke det siste. Han skriver rått og brutalt. Han bruker ikke mange ord for å beskrive intense situasjoner. Der minner han meg veldig mye om Cormac McCarthy. Har Daniel Woodrell en liten Cormac McCarthy i magen? Uansett om boka er på få sider, og fortalt på få sider, er den tungfordøyelig og en fornøyelse å lese. En bok jeg aldri kommer til å glemme. Og skal jeg se filmatiseringen? Selvfølgelig! Anbefaler også boka for dere som allerede har sett filmen.

Esquire er kanskje et herremagasin, men listen er interessant uavhengig av kjønn.

Bøkene er ikke rangert.

Lenke til den originale listen.

bøker som har stått i bokhylla mi i tusen år uten å bli bladd i. ever.

(jeg prøver å bli økonomisk ansvarlig og bruke mindre penger på bøker men hvis jeg leser alle de uleste bøkene mine så får jeg en unnskyldning til å kjøpe flere ok.)