Stor novellekunst!

William Trevor (f. 1928) er en irsk forfatter, som fremfor alt er mest kjent for sine noveller. Samtidig må det understrekes at han også har skrevet mange romaner og skuespill. Han har bodd mesteparten av sitt liv i England, men han skriver visstnok alltid om Irland og irske forhold.

Trevor anses som en av Irlands viktigste nålevende forfattere, og han har skrevet en rekke prisbelønte romaner og novellesamlinger. Han regnes som en av novellekunstens store mestre, kan vi lese på bokas smussomslag. "Å jukse i canasta" er den første novellesamlingen hans som er oversatt til norsk. Fra før av er det bare romanen "Kjærlighet og sommer" som finnes på norsk.

"Å jukse i canasta" inneholder 12 noveller. Felles for samtlige av novellene er at de tilsynelatende beskriver hverdagens trivialiteter, men så er det likevel noe uventet som skjer ...

I "Sydamens barn" møter vi Cahal og faren som driver et bilverksted. En dag kommer det to fremmede, en mann og en kvinne, til verkstedet. De ønsker å få skyss ut til den hellige jomfru. Jomfruen skal visstnok kunne velsigne et ekteskap. Cahal kjører dem dit, og paret er henrykt. På vei tilbake kjører Cahal på noe ...

"Det var da, like etter at de hadde kjørt forbi de døde trærne, at barnet kom løpende. Hun kom ut av den blå hytta og løp mot bilen. Han hadde hørt om det før, barnet ved denne veien som løp ut mot bilene. Det hadde aldri skjedd med ham selv, han hadde ikke engang sett noe barn de gangene han hadde kjørt forbi, men det ble ofte nevnt. Han kjente dunket bare et sekund etter at frontlysene hadde fanget opp den hvite kjolen ved veggen og deretter den plutselige bevegelsen til barnet som kom løpende ut.

Cahal stoppet ikke. I speilet var veien blitt mørk igjen. Han så noe hvitt som lå der, men sa til seg selv at det var noe han hadde innbildt seg. I baksetet på Cortinaen fortsatte omfavnelsen ..." (side 16)

Noe av den samme uhyggen fortsetter i flere av novellene, toppet av den aller siste - "Folie á Deux" - der to gutter, Anthony og Wilby, dytter en luftmadrass til sjøs, vel vitende om at hunden Jericho, som ikke innser sine egne begrensninger, vil følge etter for å hente inn madrassen. Det klarer han ikke, og han drukner der ute i sjøen ... uten at det var bølger å snakke om i det hele tatt ... Hemmeligheten som de to vennene deler, preger dem for resten av livet.

"Gulfargen på luftmadrassen, som allerede var langt borte, ble utflytende på vannet, forsvant, dukket opp og forsvant så igjen, og bjeffingen tok til og ble til jamring ..." (side 212-213)

William Trevors noveller rører ved noe eksistensielt, noe som utfordrer det menneskelige i oss, som skiller oss fra dyrenes verden - eller rettere: som burde skille oss fra dyrenes verden ... Når vi tror oss usett og innbilder oss at vi kan slippe unna med det, følger det oss like inn i døden ... For hvem har vi å stå til ansvar for, om ikke andre enn oss selv?

Novellen "Fortrøstning" begynner slik:

"Hun var en vanskelig kvinne, hadde vært et viljesterkt barn, en humørsyk, trassig ungjente med hang til sinneutbrudd; strengheten og mistenksomheten kom senere. Folk visste ikke alltid hva de gjorde, likte hester å påpeke, nølte ikke med å si akkurat hva hun mente, noe hun oftest gjorde til broren, Bartholomew. Hun var førtito nå, han tre år yngre. Hun hadde aldri giftet seg, hadde aldri villet." (side 183)

Vi trekkes med fra første linje, der tonen i novellen er satt. Noen ganger er det skam og anger som er tematikken - andre ganger sorg og tilgivelse. Felles for samtlige noveller er at det er mellommenneskelige forhold som skildres og at det alltid er Irland som utgjør bakteppet. Selv om det er mye mollstemte følelser i novellene, vil jeg ikke trekke det så langt som å hevde at novellene av den grunn er dystre. Selv novellen "En ettermiddag" har på et vis noe vakkert over seg, selv om vi aner at en meget troskyldig jente er i ferd med å bli dratt inn i noe hun ikke helt skuer konsekvensene av.

I den rørende tittelnovellen møter vi Mallory og hans demente kone Julie, som han har lovet å spille kort med, "uansett hva som skjer". Og spille kort gjør de hver gang han besøker henne ...

"... for selv nå som hukommelsen var borte, litt mer for hver dag - barna var tatt fra henne, huset, blomsterbedene, eiendelene, klærne - var partiene i fellesstuen en virkelighet sykdommen fortsatt tillot. ... Han tok kongene og knektene, åtterne og tierne som falt på gulvet fra de fomlende fingrene hennes. Han la dem til den ene siden, det var ikke viktig hvor. Han jukset i canasta, og hun vant ..." (side 62)

William Trevors "Å jukse i canasta" er etter mitt skjønn stor novellekunst! Selv har jeg veldig sans for forfattere som legger vekt på den første setningen i en novelle - en setning som får oss til å få lyst til å lese videre med en eneste gang. Dessuten liker jeg noveller som har fyndige poeng. Her innfrir Trevor til fulle. Jeg opplever også at han beskriver persongalleriet på en svært troverdig og levende måte, skarpt observerende som han er.

Jeg anbefaler denne novellesamlingen varmt! Og jeg kan ikke skjønne annet enn at det må komme flere oversettelser av William Trevors bøker etter hvert!