Det samme gjelder i helt vanlige hverdagssituasjoner der du må skynde deg til bussen, prøver å rekke butikken før den stenger, eller få alle ut av huset om morgenen. Helt normale situasjoner av hverdagsstress som ikke er til å unngå i et moderne liv. Men ettersom disse situasjonene i tillegg utløser stresshormoner, rask pust og høy puls, trenger hjernen å vite om de er farlige eller ikke. Det er ikke adrenalinet i seg selv som er farlig, men at hjernen tolker det som en farlig situasjon og dermed vil beskytte deg fra den. I et uregulert system kan det balle på seg og begrense deg veldig.

Begge disse to måtene å møte systemet sitt på er etter min erfaring effektive for å gi hjernen noe annet å navigere etter, og å begynne å bryte den onde sirkelen:

1. Formell praksis: vise hjernen i fredstid hvordan en konkret situasjon bør være og føles, gjennom daglige nevroplastiske øvelser - for eksempel visualiseringer eller andre teknikker - morgen og kveld.
2. On-the spot: øve på å bevare roen, holde seg emosjonelt nøytral og samlet her og nå, mens man står midt i situasjonen.

Forestillingen om det indre barnet og den kloke voksne passer godt med forholdet til vårt limbiske system. For dette systemet har modenheten til et barn, kanskje en 4-5-åring. Det har ikke evnen til å tenke klart og klokt og faktabasert, det handler om følelser, instinkt, automatikk og ut fra hva det får fra deg. Hvis det får en følelse av frykt og unngåelse fra deg, vil det tolke det slik at det er riktig å beskytte deg mot det som utløste følelsen. Hvis det får en følelse av trygghet, ro og varme fra deg, vil det regne med at det ikke var noen grunn til alarm, og koblingen svekkes. Og hvis det i tillegg merker at du flytter din oppmerksomhet rolig til noe annet, er det en sterk indikasjon på at det ikke kan være så farlig, ellers ville du vært hyperfokusert og forsøkt å finne en løsning på problemet, eller kanskje flykte i panikk. Når du ikke blir alarmert, er det heller ingen grunn til alarm.

Systemet vårt - det vil si den ubevisste hjernen, nervesystemet, vårt indre sinn med både spontane og automatiserte tanker og følelser, og alle automatiserte funksjoner knyttet til kroppen - er en del av oss. Men samtidig er vi så mye mer enn det. Vi kan også tenke bevisste tanker, reflektere, ta gjennomtenkte valg, gjøre vurderinger, bruke dømmekraft, skifte mening, være kreative, skape bevisste endringer, velge å ikke følge instinktet vårt, kjenne når noe resonnerer, når noe gir mening for oss.
Jeg pleier å si at det er dette som er Deg med stor D, mens vi kan se på systemet som deg med liten d. Systemet vårt handler på autopilot for å gjøre livet enklere og tryggere for oss. Men som mennesker har vi den unike egenskapen at vi har en bevissthet som kan vurdere de valgene dette systemet tar. Det er det bare mennesket som kan.

I moderne psykologi gjenkjenner vi også dette forholdet mellom Deg og deg. Det er ofte snakk om å forholde seg til sitt indre barn - den delen av deg som kanskje ble såret som barn og som nå trenger din varme, forståelse og omsorg for å bli trygg igjen. Igjen er det et større Jeg som forholder seg til en annen, mindre del av deg som trenger at du gjør det. Mange vanlige uttrykk peker også på dette indre forholdet: "Jeg mot meg", "mine indre demoner", "styggen på ryggen" og så videre. I selvutvikling og alternative spirituelle retninger hører vi ofte at det står om forholdet mellom Din høyere bevissthet og ditt ego. Du har en klok del som intuitivt vet hva som er sant, godt og klokt, hva som er i tråd med "ditt høyere selv", mens en mindre del som drar i en annen retning, som kun tenker kortsiktig, strategisk og er opptatt av å sikre egne fordeler.