Ingen lesetilstand
Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Studieopphold i Australia - en erotisk undergangssangDen norske jenta Jo kommer til byen Aybourne for å studere biologi. Hun flytter inn til den merkelige Carral, som bor alene i et nedlagt bryggeri og leser kjærlighetsromaner. Huset viser seg å leve sitt eget liv, preget av forråtnelse og gjæring, og umerkelig begynner de to kvinnenes liv å gli over i hverandre. En dag går det for langt, og virkeligheten viskes ut og blandes med Jos biologipensum, Carrals romaner, og bryggeriets historie.
Forlag Kolon
Utgivelsesår 2010
Format Heftet
ISBN13 9788205406698
EAN 9788205406698
Serie Semikolon
Språk Bokmål
Sider 122
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
En særegen og interessant debut
anmeldelse publisert i Stavanger Aftenblad 15. des. 09
Det er ingen tvil om at Jenny Hval har funnet en egen stemme. Romanen «Perlebryggeriet» handler om norske Jo som drar til Australia for å studere biologi. Den unge kvinnen har en spesiell interesse for sopp, for ting som råtner og for levende organismer som antar nye former. I den fiktive byen Aybourn flytter Jo sammen med Carral, som bor i et gammelt nedslitt bryggeri. Sakte men sikkert oppstår det en symbiose mellom de to unge kvinnene, det blir etter hvert vanskelig for leseren å skille dem fra hverandre. Er det egentlig snakk om to kvinner, eller bare ulike sider ved det samme mennesket? «Perlebryggeriet» kan leses som Jos overgang fra barn til voksen kvinne. Hval har gitt den feminine sensualiteten og seksualiteten en sentral plass. Vi følger Jo gjennom en modningsprosess som innebærer en form for emosjonell oppvåkning. Den kvinneligheten som Jo oppdager er full av kroppslighet og nytelse, den er både tiltrekkende og skremmende. Jos oppvåkning blir hele tiden knyttet tett opp mot naturen og organiske vekster. Slik kommenterer også boka på vår kulturs tradisjonelle måte å forstå kjønn på, hvor det kvinnelige alltid har vært tettere knyttet opp mot naturen enn det mannlige. Akkurat som naturen har kvinner vært forstått som irrasjonelle og ukontrollerbare, mens menn alltid har hatt en sterkere evne til fornuft og rasjonalitet. Hvals roman benekter ikke denne måten å forstå kjønn på, men hun undersøker ideen fra et emosjonelt synspunkt, og gir dermed leseren et helt nytt bilde av det kvinnelige. Teksten har et surrealistisk preg og forfatteren lar ytre hendelser og indre opplevelser gli over i hverandre på en drømmeaktig måte. Lyder spiller en sentral rolle i fortellingen; lyder fra havet, fra dyr som kravler i veggene og fra vinden som blåser gjennom gatene i byen. Den gamle fabrikkbygningen har papirtynne vegger, lyden av de to kvinnene sprer seg fra rom til rom. Jenny Hval har foreløpig vært mest kjent som musikeren Rockettothesky, med «Perlebryggeriet» sørger hun for å rydde seg en fin plass i samtidslitteraturen.
Da jeg var et par kapitler inn i boka ble jeg skeptisk. Det ble så mye urinering at jeg var usikker på hvorvidt jeg ønsket å fortsette. Anatomi og kropp er i grunnen interessante tema, og små doser av det kan være flott. Men jeg forstår fremdeles ikke denne fascinasjonen for tissing. Det virker mer teit enn kunstnerisk å lese om. Men jeg elsker jo Rockettothesky, og Jenny Hvals musikk under Jenny Hvals navn er jo også god, så jeg fortsatte. «Perlebryggeriet» føles mye som Hvals plate «Viscera», og for de som liker boka kan jeg anbefale denne plata, og særlig låta «Blood flight», evt også «Golden locks». Da jeg satte på plata ble det et fint soundtrack til videre lesning, ganske så stemningsfullt. Vemmelsen jeg hadde følt da jeg kom litt inn i boka var en følelse som ofte dukket opp under videre lesing. Det er mye i boka som skaper en følelse av ubehag – for det er ekkelt, uvanlig og nærmest «matter out of place» for de som kjenner til Mary Douglas og det hun skriver om anomali. Jeg reagerer, og det er som regel bra, selv om det i denne boka muligens ikke var så vellykket som jeg hadde håpet. Det rekker liksom til reaksjonen, men jeg tenker lite over det i ettertid. Ellers er mange beskrivelser i boka veldig sanselige, eller kanskje heller kroppslige - og det på en uvanlig måte. Ting er seige, skummende, det er spytt, sporer, flekker, fukt. Dette finner man ikke så ofte i romaner - i alle fall ikke så nærværende og hyppig i bruk - så jeg synes dette er kult. Det er stilig når ting er litt annerledes, så boka er absolutt verdt leseopplevelsen sånn sett. Tidvis er den ypperlig. Beskrivelsene kan være flotte, vonde. Jeg liker den delen om epler. Jeg synes det er interessant med boka «Moon lips» som Carral leser og hvordan den, sammen med biologipensumet, blander seg inn i hverdagen. Forholdet mellom Jo og Carral synes jeg er litt vanskelig å gripe, men det er tidvis beskrevet fint, med en underlig kroppslig nærhet. Mot slutten oppløses jo alt, og blander seg, og det er her, når ting blir mer diffust at jeg oppfatter teksten som virkelig god. Men det varer ikke så lenge, for herfra er det jo straks slutt. Jeg føler aldri at boka går så langt som den kunne ha gått – så langt som muligens hadde gjort den sikkelig bra. Jeg er nesten litt skuffet, for boka kunne vært noe mer. Det er noe jeg savner, på en måte. Men Jenny Hval er dyktig, det er hun – men det er klart at jeg setter mer pris på musikken hennes, og bruken av tekst i låtene. Men det kan bli spennende å se hvordan hennes lengre tekster utvikler seg, for det er jo absolutt en del interessant ved «Perlebryggeriet».
Ein original roman om studenten Jo som flyttar inn hos ei mystisk jente som heiter Carral i eit nedlagt bryggari i Aybourne i England. Dei utviklar eit tett forhold i eit forfallent hus. Boka kan lesast på fleire plan, symbolmetta bilder gir mange assosiasjonar, men først og framst ei fin kjærleikshistorie. Lukt, lydar-- alt når inn til oss via Jenny Hvals sanselege og musikalske språk.
Språket skar meg i halsen. Ordene var feil: Norway var et land jeg aldri hadde vært i [...] Jeg visste plutselig ingenting om meg selv, ingenting syntes å stemme på engelsk, ingenting var sant.
Hun lo og klemte på armene til guttene fra kjemiklassen, først tilfeldig her og der, men siden metodisk, som om hun stod i grønnsaksavdelingen og forsøkte å finne en moden avokado.
Jeg fant igjen speilglasset oppå cisternen bak toalettskålen, som om noen hadde brukt det til å speile seg mens de runket. Nå speilet det magen og hoftene mine, og jeg ble stående som en mann med fronten mot toalettskålen mens jeg kneppet opp buksa. Det føltes nesten rart at jeg ikke hadde en pikk å hente ut fra buksesmekken. Da jeg rullet dongeristoffet og underbuksa nedover lårene, så den mørke trekanten av kjønnshår merkelig tom ut, som en halvferdig skisse.
Og da hun kom til meg utpå natten og pustet meg i nakken igjen, kjente jeg den samme bløte huden smelte mot min som jeg hadde kjent fra sopphodet tidligere på dagen. Jeg rørte meg ikke, lot henne kapsle meg inn.
Og natten kom. Da det ble morgen, hadde det begynt å regne, og jeg våknet av dråpenes tromming mot taket, inn og ut av takt. Gjennom trommingen hørtes en annen lyd: Epleskinn mot treverk, rullende gjennom kjøkkenet, frem og tilbake, som egg klare til å klekkes.
”Se hva jeg fikk”, sa hun, og fra toppen av posen rullet en haug med epler utover kjøkkenbordet: Rosafargede, burgunderrøde og gylne. “De skulle kastes.” Sammen danderte vi noen av eplene i et fruktfat og stappet resten i kjøkkenskapet. Carral hadde tydeligvis tenkt at vi skulle spise dem opp. “De bare lå der, liksom,” sa hun. “Liker du epler?”
Jeg nikket. Og jeg likte lyden av Carrals munn da hun tok en svær bit av et av de gylne eplene, knuste det søte kjøttet som en kvern. Den duse gulfargen i skallet gikk nesten i ett med håret hennes.
“De har fine navn,” fortsatt hun. “Jeg så det i butikken. De rosa heter Pink Ladies, og de gule Honeygolds. Er det ikke fint?”
“Veldig. Hva med de røde, hva heter de?”
“Det er det beste av alt. Bloody Ploughman.”
“Wow,” sa jeg.
Carral holdt opp et rødt eple foran seg:
“De ligner på eplene mamma pleide å henge på juletreet,” sa hun.
“Ordentlige epler?”
“Nei, de var av tre, malt røde. Det var så fine at jeg prøvde å spise dem.”
“Å nei!”
“Å jo! Jeg mistet en tann.”
Hun tørket seg rundt munnen og fortsatte: “Dagen etter fikk jeg et eple til dessert, sånn toffee apple vet du. Selv om jeg var helt øm i munnen.”
“Kunne du spise det?”
“Jeg slikket det.”