Ingen lesetilstand
Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Forlag Den norske bokklubben
Utgivelsesår 1975
Format Innbundet
ISBN13 9788252501827
Språk Norsk
Sider 207
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Det er Prøysen-år i år og i den forbindelse setter Det Norske Teatret opp "Trost i taklampa". Jeg var og så den oppsetninga. Blei veldig nysgjerrig på dette verket, så jeg måtte lese det.
Veldig usikker på hva jeg synes om romanen "Trost i taklampa". Den er skrivi på dialekt, noe som gjør den vanskelig tilgjengelig for meg. Jeg er absolutt ingen dialekthater, men synes det er veldig vanskelig å lese det.
Leste forordet der Nils Johan Rud forklarer Prøysens betydning for Hedmarksdialekten. Det gjorde ikke teksten i Prøysens tekst mer tilgjengelig for meg.
Jeg forstår ikke alle nyansene i denne teksten. Er det bare pga dialektbruken?
For øvrig synes jeg skildringa av hvordan livet på landsbygda var i "gamle dager" er interessant; jeg tenker da på strevet og fattigdommen. Det er lett for oss i dag å glømme at det er knapt 50 år siden livet til "vanlige folk" var prega av strev for å overleve hver dag.
Alt i alt et interessant møte, men synes ikke boka var spesielt god egenlig. Som tidsbilde fra en svunnen tid holder den vann så absolutt.
...Han føler at nå veit han meininga med livet. Han har lært det i kvell. Det er han far som var læremester. Det suser og syng i sinnet hass, vårnatta ligg blå på ruta, han føler kreftene i armer og rygg. Og nå veit han at dom ska brukes, itte berre tel dagens slit, men hår dag ska menneskja leggja att litt ta seg sjøl i ei gjerning mens kreftene er der, da gjør det ittno å bli gammal og sengeliggandes, da lever en i ei bru over en bekk, i en veg igjennom en skau, men ingenting lever i en blank stein på ei grav. Den ska berre gi deg navnet på mannen, så går du sjøl og finn han att i jevnere veg.
"En ongdom ska ha åndelige interesser," sa Brekkestøl. "Meld deg inn i sangkoret og syng om bygda og læinne," sa'n. Det var lett nok å sea det for han som kunne gapa så en såg gullplomber bortover det hele. Men har en miste den eine framtanna, og de andre er på tur tel å gå såmmå vegen, så har en noe anna å tenkje på hell åndelige interesser.
Det er derfor alle turista på liv og død ska rote borti det gamle. Dom ska ha en målestokk over å langt dom har nådd sjøl! "Det er æiller noen stas å nå fram hvis'n itte kæin sjå seg telbars og kontrollere avstanden,"
Det vart itte som hu hadde tenkt, men a Gunvor Smikkstugun var vant tel at det rakne litt i det en gikk og tenkte på når'n fekk det på nært hold.