Barbro skuffet møkk gjennom luka i veggen og sa at Ingrid måtte ta seg sammen, det hun gikk og tenkte på var bare et tegn på at hun begynte å bli stor. Til høsten skulle hun begynne på skolen i Havstein, sammen med andre unger fra de andre øyene. Fra da av ville alt bli annerledes, det er ingen ting å være redd for, ingenting er noe å være redd for, til det er det for mange øyer. Den røde prikken løste seg opp i hvit damp. Ingrid slo armene rundt tanta og slapp henne aldri.

Jeg drømte om å bli den typen psykolog som kunne lese folks tanker, se det som ikke kunne snakkes om, føre dem ned til det og forbi det, for må vi ikke alle gå gjennom det som aldri kan snakkes om for å bli virkelig fri?