Jeg kom tilfeldigvis over denne boken som ble markedsført som pagetuner. Jeg er ikke enig, den var riktignok litt fengende en stund, men mot slutten ble det mye rot, jeg kunne fint droppet denne.

Leste denne boka fordi den hadde fått bra omtaler. Var ikke klar over at det var en krimvariant når jeg startet, men det trakk ikke ned. Boka var spennende samtidig som den var tankevekkende.

Jeg våger å påstå at Kristopher Schau er rockens Tarjei Vesaas og med denne boken kanskje også et hestehode over den gode Vesaas. Kristopher presenterer en klinisk og nøyaktig beskrivelse av menneskers eksistensielle ensomhet. Den nysgjerrige og undrende stilen i språket blandet med observasjonen av det såre og urettferdige ved å begraves som ukjent og glemt gjør at boken fremstår som et mesterverk. Det som slår meg er at denne boken gjør noe med deg som ingen andre bøker noen gang har gjort. Og da tenker jeg at her er det noe helt unikt.

Obligatorisk bok for alle som elskar naturen. Magiske bilder og svært god tekst. Vi får vite interessante saker og ting om insekt og amfibium som lever i vatn. Einaste som trekker ned er at kamerateknikken inneber at skapningane blir kledde i metall før fotografering, og såleis døyr.

Har du lest bok 1 og ikke vet om du orker mer?
I bok 2 legger hovedpersonen ut på jakt etter årstider, og denne boka er lettere å lese enn den første. Ikke like repeterende, det skjer litt mer. Og etterhvert fikk jeg en følelse av at forfatteren har en plan og et budskap som smått om senn skal fram til både hovedpersonen og leseren.

Hovedpersonen blir fanget i tiden. For alle rundt henne blir verden nullstilt i løpet av natta, og torsdag 18 november gjentar seg som hakk i plata uten at noen andre oppfatter at noe er galt.

Boka er en pussig blanding av 50% treg og 50% fascinerende. Et stykke inn i boka tenkte jeg: «hjelpe meg, dette gidder jeg ikke.» Men så bestemte jeg meg for å fullføre, og det skjedde akkurat nok til å holde på interessen.
Jeg leste et tips fra en annen leser her inne om å lese hele boka i en jafs, hvis det er mulig. Jeg tror det er smart. Hvis man tar den fram av og til og leser litt nå og da vil man lett føle at boka står helt stille.

Forfatteren har planlagt 7 - syv- bøker! Da jeg nærmet meg slutten på bok 1 tenkte jeg å vente til bok 7 kommer ut for å få løsningen. Jeg orket ikke tanken på 5-6 bøker til med samme repetive tekst. Men så leste jeg omtalen av bok 2 og ser at ting tross alt utvikler seg. Så da lånte jeg bok 2 også, da:)

Det er så mange gjentagelser at det er litt utmattende. Samtidig er nok det grepet brukt for at leseren skal føle den samme desperasjonen som hovedpersonen. Å være fanget. I en og samme dag. Som spilles av igjen og igjen.
Og ting skjer, tross alt. Små hint og spor er lagt ut, og hovedpersonen selv tar forskjellige grep for å gjøre livet begripelig og levelig.

Denne boken er merkelig, men god. Den blander sjangre over en lav sko og et eller annet ved den får meg til å tenke på 80-tallsfilmer, mer spesifikt 80-tallshorrorkomedie, ispedd litt erkenorsk bygdekultur. Dette høres kanskje ikke så forlokkende ut for alle og enhver, men dæven som Faldbakken får dette til å funke. Jeg koste meg hele veien, selv om slutten kanskje gikk litt over hodet på meg...

En helt grei bok som på et generelt og lettfattelig grunnlag tar for seg noen vanlige myter som møter kristendommen. Selvom de fleste enda er relevante i dag, som de var når denne boken ble skrevet i 1988, så har det også skjedd mye siden da, og listen kunne vært lengre, noe forfatterne også nevner mot slutten av boken. Svarene og argumentene mot mytene er ganske generelle men kan også gi noen svar, samtidig som argumentene i boken nok ikke er gode nok for de mest harbarkede ateister og skeptikere. Dette er allikevel en grei start for de som trenger noen enkle svar og knagger å henge eventuelt senere informasjon på. Når det er sagt så finnes det bøker med svar som går enda mer i dybden på mange myter og fordommer man møter på med tanke på den kristne tro.

Dette er en helt grei innføring i helsefordelene ved soling, men samtidig synes jeg Holicks nyere bok "The Vitamin D Solution" var et par hakk bedre. Selvom Holick tar et lite oppgjør med solfobien som preger vårt samfunn i dag, og viser til nødvendigheten av sol på kroppen, uten solkrem for å få den nødvendige dosen med D vitamin, så synes jeg allikevel at han er noe forsiktig. Han påpeker at overdrevet soling kan være skadelig, men så spørs det om han med det mener soling til man blir solbrent eller generelt for mye soling. Han påpeker såvidt at for mye soling skjer når man kommer over grensen der huden blir noe rødlig, men samtidig nevner han ikke så mye rundt dette med å vende huden til solen, og dermed kunne holde seg lengre perioder ute i solen før denne "rosa" grensen er nådd.

Han nevner såviidt noen områder ved livvstil som kan påvirke helsen når man soler seg med tanke på fettinntak, noe jeg delvis må si meg uenig i. Uenig i at all mettet fett er ugunstig i møtet med solen, men enig i at det usunne, bearbeidede fettet kan gi negative responser i huden med tanke på dette. Dette har også andre "solforfattere" påpekt. Men å ta all mettet fett over en kam er å fare temmelig uvitenskapelig fram. Holick skriver ikke om andre vesentlige årsaker som i møte med sol kan føre til hudkreft. Dette gjelder bl.a. solbrillebruk, dårlig stilt biologisk klokke (selvom han er litt inne på dette) som gjør at huden ikke er beredt til å ta imot sterkt sollys når den evenuelt blir utsatt for det, og ikke minst det kunstige lysets påvirkning, samt sollys gjennom vinduet som noen årsaker til hudkrefttilfellene, som dessverre litt over normal soling ofte får skylden for. Han snakker noe om morgenlyset, men ikke om hvordan morgensol kan være med å gi deg viss solfaktor til soling senere på dagen.

Bortsett fra dette så synes jeg Holick gir mye grei informasjon rundt de forskjellige sykdommene som man kan bli bitt av med for lite D-vitamin i kroppen og hvordan ulempene med mulig hudkreftrisiko av for mye sol på lang vei oppveier mot alle de sykdommene som man vil kunne bli disponert for med for lite sol og d-vitamin. Han gir oss også et poeng av at vitamin D tilskudd ikke er det samme, og ikke like effektiv som vitamin D fra sollyset. Selvom hans andre bok er noe mer informativ så synes jeg denne er en helt ok innføring i temaet, selvom det ble mye repetisjon for meg som leste hans andre og nyere bok før denne.

Sandemo-Klassiker fra 1977 - skrevet og utgitt noen år før Sagaen om Isfolket. Dette er en roman der Sandemo er på sitt beste. Hun har klart å lage troverdige karakterer, det er et spennende plott - og dialogene og storylinen er også preget av en god humor - så denne boken var en fryd å lese. Katja og Jonas, hovedfigurene, blir man veldig glade i. LES <3

Denne boken er jo en ganske berømt bok, og til tross for at den er en bok om en liten kaninflokk, så har den noe episk ved seg. Forfatteren virker dyktig. Han driver historien godt, tar ikke noe snarveier. Det er en fin rød tråd gjennom hele boken. Den er koselig, morsom og spennende. Det er også en bok man kan lese sammen med barn, dog kanskje ikke de aller yngste.

Franskmenn har også fenomenet "inneklemt dag"! De kaller det "pont", altså bro. Jeg regner med at det er den røde torsdagen som er broens ene fundament, og helga det andre - broa går over den irriterende arbeidsdagen som ligger mellom.

Dette er bare én av lærdommene fra Stephen Clarkes morsomme roman om en brite i Frankrike. Jeg tror den er nokså sevbiografisk. Hovedpersonen Paul kommer til Paris for å etablere en fransk kjede av britisk-inspirerte tesalonger. Ting går raskt fra eksotisk via morsomt til katastrofalt.

Alle fortidigde supermakter og naboland burde oppført seg som Frankrike og Storbritannia; de har lagt ned våpnene seg imellom for mange år siden, og har i stedet en passelig intens putekrig gående. A year in the merde sveiper over det franske samfunnet fra bunn til topp, fra camembert til korrupsjon, fra streiking til sjekking. Særlig de første 150 sidene fikk meg til å le høyt stadig vekk. Boka mister litt energi midtveis, når vår mann skal prøve å kjøpe seg hytte på landet. Og kjøp og salg av eiendom er og blir et av klodens kjedeligste emner, selv for en humorist som Stephen Clarke.

A year in the merde svinger seg fint og litt uventet tilbake til gamle høyder mot slutten, da alt virker tapt. Veien til et godt fransk liv er å gi etter og bli som franskmennene, er moralen. Anbefales!

Ikke Mortons beste slik det står på omslaget, det er min mening. Altfor detaljert som f.eks at «hun la brød i brødristeren men ventet litt med å skru den på» til mye detaljer om bakgrunnen til mennesker som er helt perifere i historien.

Godt skrevet - og herlig morsom med ramsalte nordnorske dialoger. Likte løsningene på enkelte tråder som kommer frem i denne boken - samt de nye karakterene som inntreffer. Det er også nydelig å se at Sara faktisk får det godt fremover - at den lykken man ante i forrige bok, faktisk viser seg å vedvare. Gleder meg til neste bok!

Filosof og forfatter Kristin Gjesdal ønsket å løfte frem de kvinnelige filosofene og gjennom faget som har samme navn som boken blir vi presentert for elleve kvinnelige filosofer og vi som lesere får overvære samtaler og diskusjoner fra kasserommet.
En lærerik og fascinerende bok.
Anbefales sterkt

Interessant krim der handlingen er lagt til Charon Vounty i Virgina, en småby der hverdagsrasisme lever i beste velgående. Her rykkes vi ut av småbyfreden med en dramatisk skoleskytingsepisode som utløser en storstilt etterforskning, for læreren som blir drept i skoleattentatet er kjent som en omgjengelig og likandes lærer…

Etterhvert avsløres gamle hemmeligheter, rituelle mord og intrikate sammenhenger. Romanen er også krydret med mystiske bibelsitater som den bestialske morderen strør om seg med.

Velskrevet og interessant

«Utover på 1800-tallet er borgerskapets kvinneideal blitt stadig snevrere. I embetsmannsstaten er det vokst frem en politisk og kulturell offentlighet, stort sett forbeholdt menn. Dannede piker skal være myke og føyelige, de skal anstrenge seg for å behage. Ynde er den viktigste kapitalen på ekteskapsmarkedet, og unge piker av god familie blir gjerne beskrevet i forskjønnende ordelag. Men når det gjelder Katti Anker, kan alle se det med egne øyne, særlig mødrene som har en sønn i passende alder. De sjenerer seg ikke for å mønstre henne fra topp til tå, slik mennene deres vurderer hopper på hestemarkedet. Noe av det første Katti beskriver i dagboken sin, er tyngden av andres blikk.»

Dersom en eller flere filmskapere ikke ser grunnlag for et drama om livet til Katti Anker Møller og hennes samtid slik det er beskrevet i Hege Duckerts bok, da forstår jeg ingenting.

Jeg hadde ikke hørt om Katti Anker Møller før jeg leste biografien Katti Anker Møller Å bestemme over livet. Biografien ble utgitt i 2023 og er den beste biografien jeg har lest på lenge. Det at forlaget har valgt å legge inn bilder der de naturlig høre hjemme, ikke bare i en «klædd» midt i boken, det gjorde historien ekstra levende.

Forlagets kortversjon av biografien:

«Katti Anker Møller (1868-1945) var overklassedatteren og godseierfruen som ble utskjelt, latterliggjort og skandalisert for sin kamp for kvinners rett til prevensjon og abort, i tillegg til å gi barn retten til fars navn og arv. Dette er den medrivende historien om en av den norske historiens aller viktigste kvinner.»

«Da Bjørnson fikk se Katti Anker som baby, kalte han henne «en ny liten Mix». Blikket er skarpt under et par fint buede øyenbryn. Men som fjorten år gammel pike i 1883 vet Katti å slå øynene ned og tie stille når det forventes av henne. Det gjør det nesten hele tiden, så hun trekker seg ofte inn i seg selv.»

Men Kattie har noe mer i seg enn å være attraktivt som koneemne:

«Under fasaden ulmer det en sterk vilje i henne, så sterk at den bekymrer moren. Har de oppdratt henne for liberalt? Selv i puberteten opptrer hun med selvsikkerhet. Mens søstrene tumler trette i seng, blir hun sittende oppe alene for å tenke og skrive dagbok. Ella er impulsiv, Karen er forsiktig, mens Katti har både sinnsro og handlekraft.
«Det blir vel noe merkelig av deg en gang i tiden», skriver Karen til henne fra Danmark. Hun mener det er noe helt spesielt med søsterens karakter: «Undertiden gyser jeg om natten og tenker at du er altfor god.»

Det er ikke mye som står her på Wikiepedia om moren til Katti. Mix Anker. Annet enn at hun var høyskolemor for Norges første folkehøyskole Sagatun, som hun drev sammen med ektefellen Herman Anker. Heller ikke om Sagatun og etter hvert familien økonomiske ruin. Begge deler får man kjennskap til i biografien. Det var Katties observasjon av morens fortvilte situasjon som dannet grunnlaget for Katties kamp senere i livet.

«Hverdagen likner ikke mye på det livet Mix ble forespeilet da hun atten år tidligere flyttet til Norge som misjonær for den glade, grundtvigianske kristendommen. Planen var at hun skulle synge for bondestudentene og gi dem sans for skjønne kunster, ikke at hun skulle henge over regnskapsbøkene. Familiefotografiet fra denne tiden viser en tynnhåret, hulkinnet mann og en blek, innsnørt kvinne med noe foruroligende, nesten vilt i blikket. Paret virker eldre enn de er: han førtitre, hun tre år yngre. De burde stå i livets fulle blomst, men begge er i ferd med å visne.
For Mix Anker er det ikke bare tapet av skolen som tynger. Fra hun var tjue år, har hun gått nesten sammenhengende gravid. Ni barn har fått det fornemme Anker-navnet. Åtte lever: Frede, Alf, Karen, Katti, Ella, Peter og «de små», Ida og Nils. Minstegutten fylte fem ved juletider. Alle fødslene har fratatt fru Anker både kreftene og motet. Nå biter hun negler, og håret har begynt å gråne. Søvnen er blitt borte, og ofte galopperer hjertet vilt i brystet. Humøret svinger mellom troen på at Gud vil ordne alt til det beste, og en voksende depresjon.»

Katti og moren Mix hadde et tett og godt forhold hele livet:

«Katti er morens yndling. Mix anser denne datteren som en personlig gave, skjenket henne «til trøst fra Gud». Katti ble født da eldstesønnen fikk sin diagnose, og Mix var på randen av sammenbrudd. Med Katti følger det en egen beroligende glede, en balsam for Mix' urolige sjel. Hengivenheten mellom mor og datter er synlig for alle. Om ettermiddagene kan man se dem sitte sammen på en benk i fortrolig samtale om livets store spørsmål. To mørke hoder tett inntil hverandre, den unge i hvit kjole, den voksne i svart. For Katti er det som om hele hagen lyser når moren er til stede. Mix innprenter stadig at Katti skal leve i pakt med Guds ord. Sann kristendom betyr en kysk livsstil, sier hun. Datteren, som har fått så mange gaver, må gi åndsrikdom og skjønnhet tilbake til verden. Mellom formaningene legger moren inn noen betroelser. I hverdagen er det mye som plager henne.
«Jeg har ofte en følelse av at jeg har fått vinger til å fly med — langt opp over det usle», hvisker hun. «Dog har jeg landet feil.»

Da moren blir gravid med det tiende barnet som førtiåring, er det ikke bare moren som er fortvilt. Fjortenåringen Kattie tar dette tungt og legger skylden på faren. Hvorfor tar han ikke hensyn? skriver hun i dagboken. Ser han ikke alt moren har å stri med? Hvorfor utsetter han henne for nok et svangerskap? Fødselsskrikene skal enda en gang ryste Katti, og redselen for å miste moren er der. Jenta som blir født gir Mix til den barnløse søsteren Ida, og gjør aldri noe forsøk om å få henne tilbake til Sagatun.

Katti er som moren var før Mix ble tynget ned av graviditetene; egenrådig, viljesterk og levende opptatt av det som skjer i politikken og litteraturen. Hun vil ikke følge datidens råd for hvordan en jente skulle oppføre seg:

«I Kattis miljø får sønner mer frihet jo eldre de blir. Døtre får stadig mindre. De skal tie og vente på å bli giftet bort. Borgerskapets barn oppdras etter idealer fra filosofen Jean-Jaques Rousseau. Han skiller skarpt mellom kjønnene, som han mener har stikk motsatte egenskaper. For gutter, som skal bli selvstendige og handlekraftige, skal oppdragelsen baseres på frihet, og ikke straff. Men jentene hele livet skal være «underlagt den varigste og hardeste tvang, nemlig det som passer seg.»»

Biografien er interessant, og det er spennende å lese om Kattis vei gjennom livet. Det er provoserende å lese om hvor lett de privilegerte tok på de dårlige levevilkårene mange levde under. Selv om Katties liv ikke alltid var like enkelt, var også hun privilegert. Men det innså hun og brukte mesteparten av sitt voksne liv for å jobbe for bedre vilkår for ugifte mødre, rettighetene til barn født utenfor ekteskap, fødselshjelp, prevensjon og abort. Hun hadde mange motstandere og opplevde mye hets, herunder fra Sigrid Undset og Knut Hamsun. Selv fikk Katti tre barn, herunder to døtre som fikk utdannelse som Katti ikke fikk. Og hun hadde en ektefelle, Kai Møller, som var en god støtte i kampene hun stod i.

Jeg blir stum av beundring når jeg leser om kampen til Katti Anker Møller. Måtte mange lese denne biografien.

Det var en bok som kunne vært kortet ned. Litt treg start men en ok slutt :)

Brilliant! Og ganske annerledes enn tidligere bøker av Houellebecq. Dette er umiskjennelig Houellebecq, vi får litt av misantropien og litt flegmatisk kynisme, alt dette vi humrer og ler av når vi leser tidligere bøker av Houellebecq, men samtidig… noe helt nytt! Nemlig romantikeren, Houellebecq. Og jeg liker det!

Tilintetgjøre er en lesefest! Sidene renner unna. Du fanges, oppslukes nikker gjenkjennende og du fryder deg. Jeg nøt denne boka samtidig som den er skremmende, trist og dypt alvorlig. For meg er Tilintetgjøre en soleklar favoritt i min boksamling. En av de beste bøkene jeg har!