Praktfull bok for alle som gjerne vil ha en kikk inn i steinalderkultur og i australnegrenes livssyn som noen av dem prøver å holde i hevd - at verden må synges frem for å finnes!

«Hun har sin egen rytme, eller rutine, for det må man nesten ha hvis man går hjemme på dagtid og ikke skal forsvinne inn i seg selv. Hun våkner mellom sju og åtte, hun lager seg kaffe, hun vasker seg med en klut, henger kluten på en knagg over badekaret, hun spiser halv ni, deretter ser hun på TV, og når såpeseriene begynner, skrur hun av og sitter en stund med kryssord, ringer til Em, vasker klær hvis det trengs, men man trenger ikke vaske så mange klær når man bare er én person. Hun bruker også en god del tid på telefonen sin, sitter krumbøyd over den og trykker før hun går ut og gjør ærender, har kontakt med venninnene sine, kommer hjem og spiser kanskje en middag, hvis ikke bare noen brødskiver eller et stekt egg. Noen ganger i uka hjelper hun med å hente i barnehagen. Blir sliten av å passe på at guttungen ikke løper ut i veien, det veksler mellom at han vil bli trillet og at han vil gå selv. På kvelden hekler hun. Hun er produktiv, har en hel kiste med heklerier hun har laga. Sovner ofte i stolen, med hekletøyet, foran TV-en. Hun har få behov. Er derfor fornøyd med sitt stille og lille liv.»

Det er ikke akkurat noen «lystseilas» å lese historien om Sidsel i romanen til Maria Navarro Skaranger: Jeg plystrer i den mørke vinden (2023). Det var det heller ikke å lese romanen Emily forever (2021), der Sidsel var biperson og moren til Emily (Em). I hvert fall ikke dersom man måler livet deres med grunnlag i det såkalte lykkebarometeret. Samtidig, slik Sidsel har det er realiteten for mange mennesker. Dessuten; vil Sidsel mene at hennes hverdag er kjip. Kanskje hun synes det er greit å være i en passiv tilværelse sammenlignet med hvordan hun opplevde sin tidligere tilværelse i jobb og som alenemor. Alene i leiligheten er hun i hvert fall fri for andres fordømmende blikk.

Det er mange forhold som Sidsel har hatt lite styring på. Oppvekst og familie er noe hun overhodet ikke har kunnet styre selv. Det samme gjelder sykdom. At hun endte som enslig mor for Em kunne hun ha hatt styring på ved ikke å velge å innlede et forhold til Em’s far. Er de forholdene som oppleves for meg som leser som triste et resultat av uflaks. Var det overhodet mulig for Sidsel å endre kurs underveis i livet. Ville bedre økonomi bedre Sidsels tilværelse. Ville en eller flere reelt støttende personer kunne gitt Sidsel et bedre liv.

Innblikket vi får i livet til mennesker i romanene til Maria Navarro Skaranger blir værende i mine tanker lenge. Hvordan det går med Em og sønnen er en annen tanke. Kanskje får jeg aldri vite det.

Boka ble ganske kaotisk, ble ikke spesielt spennende.

Invasjonen er første bok i Ephyra trilogien for ungdom, og inneholder noen merkelige skapninger.

En ny hverdag for Justyna
Disse skapningene er det bare Justyna som kan se, i alle fall med det første, og de første gangene hun ser dem, er på skolen. De lyser og når hun snakker til dem, er det nesten som om de forstår henne. De merker det når hun er vennlig og når hun ikke er det. Hva er disse skapningene, og hvor kommer de fra? Imellomtiden merker bestevennen Arun at Justyna forandrer seg og er bekymret for henne. Hva er det som skjer med henne, og bør han være bekymret? I tillegg til disse vesenene som dukker opp, har Justyna og broren hennes Jurek mye ansvar, da foreldrene er mye borte på grunn av jobb. Ofte er de alene hjemme flere dager i strekk og må sørge selv for å få i seg mat, og komme seg tidsnok til skolen.

Dette er en spenningsbok med noen få science fiction elementer, men det overdøver ikke hele plottet. Man blir nysgjerrig på hva disse vesenene er, og hvor de kommer fra. Hvorfor oppsøker de hele tiden Justyna? Er det bare tilfeldig? Og vil noen andre tro henne hvis hun forteller hva hun har sett i det siste?

Typisk å ha med følelser
Invasjonen bød på noen forfriskende elementer, som disse skapningene som ble forklart på en måte man ikke har lest om før. Men litt lei av ungdomsbøker når det gjelder følelser og forelskelser. Justyna opppdager etter hvert at Arun som hele tiden har vært kompisen hennes, er kjekk og har visse følelser for ham. Men vet ikke om hun skal fortelle om det eller ikke, og det er en del frem og tilbake angående det. Hadde vært kjekt å lese en ungdomsbok uten forelskelse. Det er sjeldent. Den delen brydde jeg meg kanskje minst om. Var mer interessert i Justynas forhold til disse skapningene, og hennes forhold til de fraværende foreldrene hennes. Hva jobber de med, og har det noe med skapningene å gjøre? Er det derfor de er mye borte?

Dette er som nevnt første bok i en trilogi og en ganske god førstebok sådan. Boka inneholder et spennende mysterium, sære karakterer og fascinerende elementer. En god bok for den som vil forsøke seg på noe spennende eller kanskje er en smule interessert i science fiction sjangeren. Da er denne fin å starte med, siden den er lettlest og engasjerende.

Om jeg kommer til å lese resten av trilogien, er jeg usikker på. I og med at jeg ikke er helt i målgruppa, tar jeg det helt tilfeldig. Akkurat nå er det nok andre bøker som blir mer prioritert.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse

Grusom historie, blir feil for meg å gi noe som helst terningkast .

Første bok i trilogien om forfatterens slekt på morsiden Trilogien blir gjerne kalt "Plate-trilogien" etter familienavnet på "stamfaren". Handlingen er lagt til Christiania på 1600-tallet.

Fra baksideteksten:

«Ser ein tilbake på dette verket, så druknar alle innvendingar
ein kunne ha, i kjensla av kor grundig
denne romanen er førebudd, kor intenst det er opplevt
og kor rik denne boka er på kunnskap om liv og
lagnad i ei norsk bygd i ei tid som vi elles ikkje veit
så svært mykje om.»
Nils Hellesnes i Dagbladet.

«Hovudverket til Bakkan er noko langt meir enn
navlegransking av heimbygda. Her finn vi dikterisk
framstilt grunnleggjande problem i mennesket sitt
forhold til seg sjølv, til andre og til makter utanfor
mennesket. Dette er eksistensielle spørsmål som alle
må ta standpunkt til.»
Anna Motland i Syn og Segn.

Fra baksideteksten:

«Sjeldan er eit historisk verk skildra med slik innleving
og alle lag i det smelta saman på ein så fullkorneleg
måte. Eg veit ikkje å samanlikna med andre
enn Johan Falkberget og Inge Krokann.»
Johs. A. Dale i Norsk Tidend.

«Ein må vente med stor spaning på korleis serien vidare
kjem til å utvikle seg. Eitt er nemleg soleklårt:
Bakkan er alt no ein av dei aller fremste i nynorsk
historisk romandikting i det heile.»
Ragnvald Skrede i Verdens Gang.

«Eit rikt og heilstøypt kunstverk.»
Sverre By i Nidaros.

Jeg leste ferdig septologien, nettopp.
Jeg vet at den berører mange sterkt.
Jeg er selv imponert. Over språk, oppbygging.
Tidvis veldig engasjert.
Blir trett og litt sur av alt det metafysiske våset.
Men du verden!
Veldig, veldig originalt.
Og kanskje et must? For oss Bokelskere..

Dette er førrste bind av trilogien "Krossen er din"

Hentet fra baksideteksten:

Engvald Bakkans hovudverk, romantrilogien Krossen
er din, kjem her i ny utgåve. Titlane på dei tre
bøkene er Krossen er din (I), Gjenom fossane (Il) og
Regnbogen i toreskya (Ill).

Desse tre bøkene er historiske romanar frå Åmli i
Aust-Agder i første del av 1700-talet. Dei forte! om
Inger og Knut, eit fredlaust kjærleikspar som flakka
omkring på heia i tretti år.

Inger er syster til Knuts avlidne kone. Etter lova som
galdt den gongen, vart eit slikt samliv rekna for blodskam.
Derfor blir dei to dømde til døden, men dei
rømmer frå bygda. Dette er utgangspunktet for forfattarens
fabulering om to menneske i ein svært vanskeleg
livssituasjon. Dei må bere den krossen som er
lagd på dei. Men krossen symboliserer også håpet.

Det som skjer på det indre plan i menneska, er stadig
det viktigaste for forfattaren. Men bøkene gir også
mykje verdfullt kulturhistorisk stoff, og Bakkan syner
fin evne til å smelte historiske fakta saman med
diktinga.

Engvald Bakkan (f. 1897) er ein forfattar som sikkert
fortener ein meir ruvande plass enn han hittil har fått
i litteraturhistoria. Mange hevdar no at Krossen er
din er eit av storverka i norsk litteratur.

Sterk roman basert på forfatterens eget liv hvor hun etter tyve år som forsvarsadvokat slutter i jobben, skiller seg og lever ut sin homofile legning. Hun kjemper en voldsom kamp for å få samværsrett for sin lille sønn.

Brutalt ærlig og usensurert! Anbefales på det aller sterkeste!

Les gjerne hele omtalen her.

Det ble ikke tid til en slik bok nå. Huskelapp til meg selv: s. 38

Hovedpersonen Tara er ikke alene lenger. Hun (og vi) får impulser, ideer og tanker fra andre mennesker, mennesker som sitter fast i den samme virkeligheten som Tara selv.

Innimellom synes jeg teksten er som øvelser i oppmerksomt nærvær. «Lytt etter lydene bak lydene» .Ikke la dagene fyke forbi, men se etter og lytt etter hva de virkelig inneholder.
Tara tar en tur hjem igjen, og der hun sitter på rommet i kjelleren har hun tidligere bare hørt lyden av vann i rørene når Thomas tar en dusj. Sakte sniker hun seg nærmere og oppfatter for første gang at han synger i dusjen, glad og fornøyd. Hun opplever gleden i dette øyeblikket som ellers bare har inneholdt brusing i vannrør.

Ellers kvesser forfatteren blyanten og øker Taras (og vår) oppmerksomheten mot samfunnsproblemer og -ansvar.

Har du elsket de to første bøkene vil du elske denne. Personlig ville jeg gitt den første boka en treer og de to neste en firer. Mulig hjernen min ikke er er opptrent nok til å virkelig sette pris på disse bøkene, på den måten de fortjener.

Hvorfor fortsetter jeg å lese? Vel, det føles ikke som adskilte bøker, men mer som samme, tykke bok. Og nå har jeg ikke lyst til å legge den fra meg før jeg har lest ferdig.

Velskrevet og spennende, om sagnomsuste gæliske 2000 år gamle funn på Vestlandet. Foruten mystikken rundt funnet - er boken spekket med romanse og fine naturbeskrivelser. Dette er også en av Margit Sandemos beste frittstående romaner

«Da jeg skal til å svinge inn Audarstræti, kommer jeg plutselig på en drøm jeg hadde på flyet da jeg falt i søvn et øyeblikk midt over havet, og jeg forteller pappa om drømmen.
— Jeg drømte, sier jeg, at jeg fløy rett over bakken, rett over et goldt, ufruktbart land, og mens jeg fløy, kikket jeg meg rundt og tenkte på om jeg skulle slå meg ned der og prøve å dyrke noe. Da syntes jeg plutselig det var som om jeg stod midt i en potetåker i støvlene til mamma og holdt på å stikke opp åkeren. Jeg syntes det var som om jeg holdt en potetkål i hånden og ristet snøhvite poteter utover jorden, så bøyde jeg meg ned og plukket dem opp i en rød plastbøtte. Da la jeg merke til at en av potetene var større enn de andre og hadde form som et hjerte. Med ett stod mamma ved siden av meg, og jeg spurte henne om hun trodde det var ufarlig å spise den hjerteformede poteten. Hun mente det var i orden.»

Jeg gledet meg til å lese Auður Ava Ólafsdóttir roman Eden. Men det ble en stor overgang for meg å gå fra å lese en biografi til å lese en roman der handlingen fortelles med innestemme Min leseopplevelse i starten var derfor «så som så». Men etter hvert som jeg kom inn i handlingen ble romanen bedre og bedre. Kjempegod er min oppsummering. Igjen en god roman skrevet av Auður Ava Ólafsdóttir.

Det som gjorde til at jeg likte den så godt var roen som er over handlingen. Dette selv om det skjer mye i livet til hovedpersonen Alba. Eller, det blir vel mer riktig at hun lar det skje mye. Romanen er ingen tristesse. Tvert imot; noe av samtalene synes jeg er veldig morsomme.

Skal jeg beskrive Alba kort, virker hun konfliktsky. Som tilsynelatende er hennes styrke. Når søsteren stiller henne kritiske spørsmål, svarer Alba med stoisk ro:

«Etter at avdelingssjefen, altså søsteren min, har listet opp for meg den overhengende blodtørken i Blodbanken, og spurt om når jeg sist ga blod (jeg gir blod tre ganger i året), vender hun oppmerksomheten mot eiendomskjøpet.
Pappa har satt henne inn i saken.
Jeg hørte at du har kjøpt en landeiendom.
— Det er riktig.
Pappa sier at du har brukt opp arven etter mamma?
—Ja, det gjorde jeg.
— Og at du skal røkte skog der?
—Ja, jeg skal plante noen trær der. Nærmere bestemt bjerketrær, legger jeg til.
— Og du synes det er en god idé å kjøpe en erodert landeiendom med et falleferdig sommerhus? To og tyve hektar er en uhorvelig stor tomt for et sommerhus, legger hun til.»

Det tar lang tid før jeg forstår sammenhengen mellom Alba og denne diktsamlingen:

«Jeg har nettopp avsluttet en forelesning i historisk språkvitenskap og er på vei ut av klasserommet på universitetet, da redaktøren i et forlag jeg jobber for ringer for å få vite om jeg har lest diktmanuskriptet hun sendte meg for to uker siden. Hun tok kontakt og sa at hun ville sende meg manuset til en diktsamling som hun mente ville interessere meg, og som var denne dikterens første bok. Det kom som utskrift inn gjennom dørluken i Audarstræti allerede samme dag. Vi ville gi deg sjansen til å lese manuskriptet før boken kommer ut, sa hun, og jeg syntes det var en merkelig måte å ordlegge seg på: ville gi meg sjansen til å lese manuskriptet. I løpet av samtalen gjentok hun to ganger at manuskriptet trolig ville vekke en helt bestemt interesse hos meg.
— Vi synes manuskriptet er enormt sterkt, sa hun. Det er uvanlig at en ung mannlig forfatter skriver om kjærlighetssorg på en så personlig og ubeskyttet måte.
Deretter dempet hun stemmen og la til: — Her er det mange følelser i spill.»

Jeg kom tilfeldigvis over denne boken som ble markedsført som pagetuner. Jeg er ikke enig, den var riktignok litt fengende en stund, men mot slutten ble det mye rot, jeg kunne fint droppet denne.

Leste denne boka fordi den hadde fått bra omtaler. Var ikke klar over at det var en krimvariant når jeg startet, men det trakk ikke ned. Boka var spennende samtidig som den var tankevekkende.

Jeg våger å påstå at Kristopher Schau er rockens Tarjei Vesaas og med denne boken kanskje også et hestehode over den gode Vesaas. Kristopher presenterer en klinisk og nøyaktig beskrivelse av menneskers eksistensielle ensomhet. Den nysgjerrige og undrende stilen i språket blandet med observasjonen av det såre og urettferdige ved å begraves som ukjent og glemt gjør at boken fremstår som et mesterverk. Det som slår meg er at denne boken gjør noe med deg som ingen andre bøker noen gang har gjort. Og da tenker jeg at her er det noe helt unikt.

Obligatorisk bok for alle som elskar naturen. Magiske bilder og svært god tekst. Vi får vite interessante saker og ting om insekt og amfibium som lever i vatn. Einaste som trekker ned er at kamerateknikken inneber at skapningane blir kledde i metall før fotografering, og såleis døyr.

Har du lest bok 1 og ikke vet om du orker mer?
I bok 2 legger hovedpersonen ut på jakt etter årstider, og denne boka er lettere å lese enn den første. Ikke like repeterende, det skjer litt mer. Og etterhvert fikk jeg en følelse av at forfatteren har en plan og et budskap som smått om senn skal fram til både hovedpersonen og leseren.