Franskmenn har også fenomenet "inneklemt dag"! De kaller det "pont", altså bro. Jeg regner med at det er den røde torsdagen som er broens ene fundament, og helga det andre - broa går over den irriterende arbeidsdagen som ligger mellom.

Dette er bare én av lærdommene fra Stephen Clarkes morsomme roman om en brite i Frankrike. Jeg tror den er nokså sevbiografisk. Hovedpersonen Paul kommer til Paris for å etablere en fransk kjede av britisk-inspirerte tesalonger. Ting går raskt fra eksotisk via morsomt til katastrofalt.

Alle fortidigde supermakter og naboland burde oppført seg som Frankrike og Storbritannia; de har lagt ned våpnene seg imellom for mange år siden, og har i stedet en passelig intens putekrig gående. A year in the merde sveiper over det franske samfunnet fra bunn til topp, fra camembert til korrupsjon, fra streiking til sjekking. Særlig de første 150 sidene fikk meg til å le høyt stadig vekk. Boka mister litt energi midtveis, når vår mann skal prøve å kjøpe seg hytte på landet. Og kjøp og salg av eiendom er og blir et av klodens kjedeligste emner, selv for en humorist som Stephen Clarke.

A year in the merde svinger seg fint og litt uventet tilbake til gamle høyder mot slutten, da alt virker tapt. Veien til et godt fransk liv er å gi etter og bli som franskmennene, er moralen. Anbefales!