Tja, når vi tar i betraktning hans eget utsagn om at han aldri gir bort bøker til andre:

Jeg kjøper aldri bøker til andre. Bøker og kjæledyr skal ikke gies bort uten å ha tenkt seg godt om. Holder meg til gavekort.

så har han nok hatt seg selv i tankene hele veien under opplistingen av gavetips (for sitatet over kan jo ikke leses annerledes enn at han ikke finner det umaken verd å tenke seg godt om når det gjelder bokgaver til andre). Så gavetipsene han kommer med, er nok myntet på henholdsvis barnet i ham, ungdommen i ham, mannen i ham og kvinnen i ham. Vi får gi ham anerkjennelse for at han tydeligvis ikke er redd for å kjenne på sin feminine side - at kvinnen i ham ønsker seg Donald til jul forekommer meg ærlig talt mer oppriktig enn når mannen (?) i ham til stadighet slår inn åpne dører med Dostojevskij og andre døde mannfolk fra den litterære kanon. Donald Duck og eggmysteriet er for øvrig uforglemmelig - ikke minst de innfødtes stormende jubel over atter å få forskarar til middag!

Jeg syns den er både utdatert og aktuell, jeg. Den suger deg inn i en 50-tallsverden og -språk, men bøker om bråmodne tenåringer som ikke finner sin plass i verden og ikke er så modne når det kommer til stykket, blir aldri uaktuelle. Det ville forresten aldri falt meg inn å lese den på norsk, språk/slang er veldig viktig for boka.

Jeg leste den fordi det var så mange henvisninger til den i diskusjoner om Perks of being a Wallflower. (Anbefales!) Disse to bøkene gir etter min mening stemmer til hver sin generasjon av forvirrede unge gutter. (Og jeg skulle ønske det var lettere å finne stemmene til de minst like forvirrede jentene...)

Jeg må si jeg ikke helt forstår den språklige kritikken boka har fått av noen her inne, da jeg personlig mener innhold og form smelter utrolig bra sammen i denne romanen. Jeg vil til og med påstå at språket i stor grad var avgjørende for min interesse gjennom de mange hundre sidene. Den er er både poetisk vakker, underfundig og herlig underholdende.

Leste denne på en strand på en stille øy sør i Thailand. Kontrasten til omgivelsene var påfallende. Kanskje dette også gjorde historien sterkere for oss? Jeg klarte ikke å unngå å lese passasjer høyt for kjærsten min. Han ble så ivrig på å overta at jeg ca. halvveis måtte rive pocketen i to og gi ham første del.

Jacobsen har ikke alltid imponert meg like mye, men vil absolutt anbefale både Seierherrene og Vidunderbarn på det varmeste. Beste leseropplevelser siden..... Noensinne?

Jeg har akkurat fullført Norwegian Wood og synes den var så utrolig bra! Og det har vært interessant lesing å titte på alle innleggene her og se hvor forskjellig oppfatning folk har! Jeg velger å legge mitt innlegg her, - det er en av de siste trådene.

Jeg fryktet at dette ville være en vanlig ung-frustrert-mann-bok, men opplevde den som så mye mer enn det, den streifer jo innom så mange temaer! Den er imidlertid også en interessant innføring i nyere japansk kultur og viser hvor vestlig orientert den er. Samtidig er det svært tydelig at den foregår i Japan, - ved siden av hverdagslige detaljer og stedsnavn som bidrar til dette, er det nærmest noe vevert og forfinet ved skildringene. Dessverre er det noe annet typisk japansk som danner bakgrunn for historien: selvmord blant unge. Det er konsekvensene for de etterlatte som danner bakteppet for historien, og hovedtemaet er vel ellers intet mindre enn de menneskelige relasjoners kompliserte samspill, - kjærlighet, vennskap, sex, troskap og vårt ansvar for eget og andres liv. Mye fortalt i dialogs form, dialoger som flyter lett og får en til å tenke at oversetteren også har gjort en kjempegod jobb!

Og som Jan Fongen skrev i en annen av trådene, den er et ypperlig eksempel på "show, don't tell". Og jeg tror det er det som virkelig hever denne boken og får den til å vokse i meg lenge etter at den er fullført!

Spørsmåla om litterær kvalitet, er eit av dei mest diskuterte spørsmåla blant litteraturinteresserte. Og likevel har ennå ingen komme fram til nokre eintydige og objektive kriterier for korleis dette kan vurderast.

Her går denne diskusjonen igjen og igjen, med den same negative innfallsvinkelen: Nokon trur dei er betre enn andre, fordi dei foretrekker bestemte bøker framføre andre. Dei har ikkje rett til å tru at dei er betre enn andre.

Korfor kan vi ikkje heller vinkle desse diskusjonane positivt. Kva er det som gjer at du liker ei bok? Er det spenninga og intensiteten i handlinga? Er det det at ho har eit originalt språk som får deg til å tenke gjennom det som blir skrive på ein ny måte? Er det det at ho seier noko nytt om samfunnet vi lev i? Er det dei gode personskildringane som gjer at du kjenner at du kjem på innsida av personane, eller er det den originale forteljarsynsvinkelen som gjer at du ser ting i eit nytt perspektiv? Er det dei levande mijløskildringane? Eller er det fleire av desse faktorane?

Det er ulike grunnar til at vi liker og ikkje liker bøker. Og eg trur ikkje vi heller kan komme fram til objektive kriterier for litterær kvalitet, nokon gong. Det er det ingen som har klart før oss. Det betyr ikkje at vi ikkje kan vurdere dei bøkene vi har lese, som gode eller dårlege lesaropplevingar. Det betyr heller ikkje at vi ikkje kan begrunne vurderinga ut i frå kriterier vi synest er viktige. Og kanskje er ikkje du einig i at dei kriteriene eg synest er viktige, er viktige. Men eg kan ikkje skjønne at det er eit mål i seg sjølv, å bli einige. Eg trudde poenget var å prate om bøker. Viss ikkje vi skal kunne komme med våre subjektive vurderinger av bøkene vi har lese, forsvinn mykje av poenget med eit bokforum, for min del. Kva skal vi då snakke om?

Jeg for min del elsker denne boka, som jeg nettopp har lest for annen gang. Jeg har laget en bokomtale som jeg tar inn her:

Den store klassereisen

Det er mindre enn tre år siden jeg første gang leste denne boka, og hadde det ikke vært for at den ene lesesirkelen jeg er med i ønsket å legge opp denne boka, ville det nok tatt noe lenger tid før min gjenlesing av den. For at den kom til å bli gjenlest, har jeg aldri vært i tvil om!

Boka er delt i to. Den første delen handler om Marta og hennes søskens oppvekst på Helgelandskysten, med en far som rodde fiske. Senere flyttet Marta til Oslo og ble hushjelp. Så traff hun Frank, som hun giftet seg med og sammen fikk de tre sønner. Den andre delen av boka handler om disse tre sønnenes oppvekst på Årvoll i Oslo, og her er det en av dem - Rogern - som er fortelleren. Spranget fra besteforeldrene som levde av fiske og frem til to generasjoner senere, som bl.a. inkluderte universitetsutdannelse og oppstart av firma i Oslo for deres barnebarn, var enormt! Og det er dette denne boka i korthet handler om.

Bokas handling starter altså på Helgelandskysten i 1927. Vi følger Marta som vokser opp på 30-tallet. Fattigdommen var stor for de fleste, og det var ikke like selvsagt at det sto mat på bordet hver eneste dag. Samtidig som havet var årsaken til svingningene i familiens økonomi, var det like fullt havet og fisket som ble redningen hver gang. Det var alltids mulig å bli med på Lofotfiske, eller å fiske ute i Åsværet. Klasseskillet mellom dem som var relativt fattige og de bemidlede var skarpt, og det ble forventet ikke rent lite ydmykhet fra de ubemidlede for at de skulle ha en sjangs til å få seg jobber etc. Denne ydmykheten omfattet så mangt, bl.a. redselen for å stifte gjeld, redselen for å sette seg opp mot autoriteter, redselen for å stikke seg ut ... For du skulle ikke tro at du var noe! Vi får også høre om nettopp autoriteter som misbrukte sin makt. Som en lærer som holdt de laveste på rangstigen nede ved å gi urettferdig dårlig karakterer, men som alltids kunne gi litt privatundervisning til spesielt søte jenter på fritiden ... Og om presten som fikk noen fiskere til å føre opp hus til ham, men som i første omgang ikke kunne betale. At disse arbeiderne dermed gikk glipp av Lofotfisket og faktisk ikke hadde noe å leve av når presten ikke kunne betale, virket det ikke som han tok særlig tungt.

14 år gammel ble Marta sendt til Oslo for å arbeide som hushjelp i et pent Oslo-hjem. Der ble hun nektet å snakke nordlandsk, fordi fruen i huset var livredd for at ungene skulle bli påvirket av dialekten. Selv om Marta gikk gjennom noen tøffe år med mange ydmykelser fra fruens side, lærte hun like fullt enormt mye av henne. Likevel er det en lettelse den dagen hun fikk jobb på et bakeri. I Oslo erfarte hun for øvrig at de fattige ikke var ydmyke. Tvert i mot var de frekke. Hennes egen autoritetsfrykt slapp imidlertid aldri taket på henne. Heller ikke frykten for å stifte gjeld.

Marta innledet etter hvert et forhold med Frank. De giftet seg og fikk tre sønner, blant annet Rogern. Han og brødrene vokste opp i Grorud-dalen - nærmere bestemt på Årvoll - på 50- og 60-tallet. Det gikk ikke like bra med alle kameratene til Rogern, men Marta og Franks sønner skikket seg i all hovedsak vel etter noen feilskjær i oppveksten.

Gradvis jobbet familien seg opp fra fattigdom, og Rogern var blant de første i slekta som begynte på universitetet. Å gå på universitetet forargret mange i miljøet rundt ham. Trodde han kanskje at han var noe? Rogern balanserte hårfint mellom det å ta studiene alvorlig og det å bagatellisere at han gikk på universitetet, kanskje særlig ved å la hans egentlige liv være et taushetsbelagt tema, noe han ikke snakket om i utrengsmål. Han ville jo så gjerne høre med i begge miljøene - før han etter hvert skjønte at det ikke var mulig. Særlig i forhold til de av kompisene hans som hadde valgt en helt annen "karriere-vei" - bl.a. inn i kriminaliteten og dopmisbrukets verden. Men uansett hva han gjorde, så gjaldt det å fremstå som en som ikke var høy på pæra! For var det noe som var dødssynd for et menneske som har foretatt en klassereise fra arbeiderklassen og opp i akademikernes verden, så var det nettopp dette - at man var blitt en snobb. Og det spilte i grunnen ingen rolle om man var en snobb eller ikke, for det som var avgjørende var uansett hvordan "de andre" så på en.

"Historien skrives av seierherrene, heter det, og det er sannere enn behagelig er, for når den fattige til slutt seirer, er hans dumme og og bedøvede hjerne så lettet og glad over å kunne viske ut sin fortid - en mislykket streik for eksempel, at han hater alt som ligner på det og trår det under foten som den bakfulle Jeppe baronens tjenere." (Side 30)

Frank, Rogerns far, var svært skeptisk til at det kunne kalles skikkelig arbeid å leve av hva andre produserer, samtidig som han var storveis forundret over eldstesønnen Haralds valg om å flytte tilbake til Nord-Norge for å leve mer i pakt med naturen. Selv klarte han egentlig aldri å avfinne seg med å være industriarbeider.

Denne boka bergtok meg fullstendig. Jeg vil tro at det er svært mange annengenerasjons nordlendinger som kjenner seg igjen i mye av det som skjer med familien til Rogern. Dette er et solid stykke etterkrigs-historie, og om hvordan arbeiderklassen jobbet seg opp og inn i middelklassen. Når jeg f.eks. leste om Åsværet og Oterholmen på Helgelandskysten, fikk jeg en solid klump i halsen. For nettopp her fisket mine egne forfedre for bare to generasjoner siden. I dag forbindes disse traktene nærmest med hobby- og fritidsfiske og for den saks skyld eksklusive, autentiske naturopplevelser ute i havgapet, mens det den gangen handlet om å få mat på bordet. Rett og slett å overleve ...

For "Seierherrene" fikk Roy Jacobsen Bokhandlerprisen, og han ble også innstilt til Nordisk Råds litteraturpris.

Begge gangene jeg har lest "Seierherrene", har jeg valgt lydbokutgaven. Og hvem andre enn Bjørn Sundquist kunne ha lest nettopp denne boka!? Jeg gir toppkarakter! Her blir det terningkast seks!

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til meg,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!

Igår ble jeg dømt
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter meg klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full.
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke, hva vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hva der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hva her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der finnes da vel skikkelig folk iblant?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannsskap
og tenke på hva der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og oppglødd av mødrenes fromme svik,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være.
du vet, han vil vifte med sabel og flagg!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunne du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg deg, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær.
Ute var glitrende stjernevær.

Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:
Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brann,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa Brenner!

Jeg unner dere alle å høre Øverlands opplesning av dette diktet - stemmen hans er så full av kraft og patos at tilhøreren ikke har annet valg enn å la seg rive med! Lykke til med 1.mai-feiringen, alle sammen ;)

Fantastisk flott bok. Stemningsfull og med en melankoli som er god å dvele ved. Likte denne boken svært godt. Språklig sett er dette noe av det bedre jeg har lest.

Leste denne parallelt med "Oryx and Crake" - og det funket ganske bra! Jeg vil si at det la en ekstra dimensjon til leseopplevelsen. En fascinerende fremtidsdystopi som jeg kommer til å tenke mye på i ettertid. Enig med forfatteren i at dette ikke er Science Fiction - det teknologiske er ikke det sentrale her. Dette er først og fremst en skrekkinngytende fortelling om menneskehetens hybris og undergang. Anbefales!

Jeg velger meg april!

Jeg velger meg april
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!

~Bjørnstjerne Bjørnson

I anledning 8 mars velger jeg dette diktet av

Åse-Marie Nesse:

Camilla Collett.
Du frys i dine sjal Camilla Collett
ein gong var du for varm

ein brennande rosebusk i Norges Dæmring
vraka av skalden
gret
og vart langsamt omskapt til grantre
levde ditt hjarteliv
i den tempererte sone:
husvarmens høflege og trygge kompromiss
men kvitglødande
var dine skapningsstunder
i tapper og tidleg kamp
mot det heilage allmenne kvinneburet
med kniplings-lenker tilslørte tankar
og stive korsett av normer og dyd

Du
syster av grunnloven
såg det: fridom var berre for fedrar
og søner og brør
og du ropa til morgondagens døtrer
om rett til å velje sin veg
rett til å lære å flyge
rett til å leve raudt

Var det eit rop i vind?

Du frys på din sokkel
ennå
er ikkje istida slutt?

Gratulerer med dagen!!

Varsel om en vannløs flod

Med ”The Year of the Flood” har Margaret Atwood skrevet en verdig og velkomponert oppfølger til "Oryx and Crake".

"The Year of the Flood" er en slags spirtuell oppfølger til "Oryx og Crake". Du trenger ikke den første for å forstå den andre, men det er likevel en fordel å gjøre det. Romanene følger hverandre i stil og oppbygning, i tematikk og setting, og også delvis i persongalleri.

Akkurat som ”Oryx and Crake” veksler ”The Year of the Flood” mellom to tidslinjer og samtidig mellom to sjangre. Den første tidslinjen er dystopisk og foregår i en nær fremtid hvor nasjonalstater ikke lenger finnes og hvor store globale korporasjoner sitter med makten. Det er en sterkt klassedelt verden, hvor de heldige privilegerte holder til i avstengte bystater og de uheldige uprivilegerte i vidstrakte pleebland. Det er en verden med omfattende miljøødeleggelser og hvor bioteknologien har løpt løpsk. Den andre tidslinjen er post-apokalyptisk og foregår i tiden rett etter en menneskeskapt epidemi har utryddet (nesten) alle mennesker og lagt sivilisasjonen i ruiner.

”Oryx and Crake” handler om geniale vitenskapsmannen Glenn og hans drøm om å erstatte dagens mennesker med en genetisk forbedret og fredligere utgave, en slags Mankind 2.0. "The Year of the Flood" foregår som sagt i samme univers, men handler istedet om den religiøse kulten Guds gartnere. Guds gartnere er en artig kult. Øko-troen deres er en slags plukk-og-miks av kristendom, vitenskap og økologisk tenkning. Gartnerne er pasifister, vegetarianere og ivrige tilhengere av resirkulering. De er motstandere av skrift og andre informasjonsmedier. Istedet for å lene sge på skriftlige kilder memorerer de alt som er viktig å kunne, blant annet ved å synge catchy salmer. Sentralt i øko-troen er fortellingen om den vannøse floden Gud vil sende menneskene som straff for deres dårlige håndtering av jorda. Og når den vannløse floden faktisk kommer, i form av Glenns menneskeskapte epidemi, kommer deres før-industrielle kunnskaper til nytte.

Romanen er et overflødighetshorn av interessante betraktninger, av både tidsspesifikke samfunnstendenser og det universielle ved menneskets vesen. I en passasje forklarer Adam One, Gartnernes religiøse leder, hvorfor Gud er nødvendig for gartnernes religion. Den eneste måten å få folk til å ta miljøtrusler på alvor, sier han, er å få dem til å tro truslene er sendt av Gud. ”If there’s a penalty, [the people] want a penalizer. They dislike senseless catastrophe.” I en tid hvor verdenssamfunnet i større grad enn tidligere trues av ulike natur- og miljøproblemer er det en betraktning til ettertanke.

Einsamflygar

Barn, ikkje le av den fuglen
som flaksar så hjelpelaust av stad.
Vinden har skilt han frå dei andre
som flyg over havet i ei jamn, tett rad.

Vinden valde ut denne eine
og kasta han ut av den usynlege lei
som fuglar av hans slag plar følgje.
Han er ikkje lenger ein av dei.

Sin eigen veg må han finne,
eller - om han trøytnar om litt -
gi tapt, la seg falle, gå under,
slik går det desse einsame titt.

Det mørknar vidt over havet.
Ei frostnatt kvesser sine jarn.
Ein fugl flyg einsam under stjerner.
Ikkje gråt for den fuglen, barn.

Halldis Moren Vesaas.

"Kjedelig". Latskapens sentiment. Er man nysgjerrig nok kan man lære noe av alt.

Disse leseteknikkene man hører om, minner meg om slike grufulle charterturer av typen "Europa på to uker" hvor man stadig hastes fra ett sted til et annet. Kjempespennende...

John Miedema, forfatteren av Slow Reading, snakker om at sakte lesning lar oss bli intime med teksten vi leser. Lancelot R. Fletcher viser også et interessant perspektiv på det hele i denne artikkelen.

Det blir neppe helt 100 % slutt på papirboken, siden lesebrett alltid vil være en suppliment til de fysiske bøkene. Det som har blitt utgitt før, vil alltid finnes i papirform. Elektronisk teknologi er heller ikke 100 % sikker bevaringslagring, i tilfelle alt kollapser eller blir borte.

Og man vil nok alltid finne bøker i biblioteker, antikvariater, museer og andre steder siden en fysisk bok er et kulturinstitusjon og produkt som de fleste har et positivt forhold til. Samt også behov for å omgås med som en veldig god venn. Ingenting er som å holde en fysisk bok i hånd, ta på den og lukte på gamle og nye bøker.

Men det som muligens vil endre seg er at fagbøker og annen litteratur man ikke har så personlig forhold til vil nok foretrekkes å lese i e-bokformat på grunn av plassmangelen. Mens hvis man virkelig vil kose og hygge seg med en bok, så vil den fysiske boken fremdels bli foretrukket av nostalgi-tilhengerne. Akkurat som LP, CD eller VHS ikke er helt bort fra den menneskelige virkelighet.

Eneste forskjellen er at man personlig mest sannsynlig må bestille den trykte utgaven og velge kvaliteten man vil ha. Dette blir en fordel for både forfatter, bokbindere og brukere; Forfattere får større del av pengerkaka, bokbindere vil få en ny renessanse mens brukere vil få dette billigere og gjøre sin utgave personlig. Miljøet vil muligens også merke dette, siden bare de som vil ha den fysiske utgaven vil bestille den.

De eneste som har noe å tape på det er det dyre og unødvendige mellomleddet, forlagene. De vil nok merke det samme som musikkselskapene og filmdistribusjonsselskapene har merket når de ikke er på lag med resten av folket.

Dessuten er mange bøker også pyntegjenstand, møbel og bekreftelsegjenstand som bekrefter vår personlighet/interesser på grunn av tittelen. Dette har de til felles med CDer og DVDer. Den samme bekrefelsen finner man dessverre ikke på en lesebrett eller i en Ipod. siden disse bare er muligheter. Det eneste som disse dingsene forteller er om man er teknologivennlig og liker å bruke de andre mulighetene som virkelig finnes der ute.

En flott introduksjon til psykologiens historie. Teigen skriver som om han kjenner disse psykologiene personlig (og det er vel også tilfellet med flere av dem), og så levende at det er som å høre ham forelese. En psykologihistorie med glimt i øyet.