Bokelskere.no

Dyktig og trygg språkbruk, og troverdige og engasjerende karakterer.

Kanskje ikke det helt store episke dramaet, men en rørende bok som gir meg lyst til å bli bedre kjent med Roy Jacobsen.

Er det Seierherrene som er neste? Noen andre tips til gode bøker av Hr. Jacobsen? Mottas med takk:)

Å ja, mye mye mindre. Hadde noen spurt meg den 15.03.2009, hadde jeg svart dere 0 sider. Først i mars 2009 oppdaget jeg denne fantastiske bokverdenen. Hvorfor har jeg ikke fattet dette tidligere. Jeg har jo gått glipp av så mye!! Jeg kjøpte min første bok, og ble helt dratt inn i en annen verden. Hadde aldri før orket, eller hatt ro i meg til å sitte å lese en hel bok. Mine tall blir derfor følgende: Jeg har lest i snitt 23 sider pr dag. På 630 flotte bokdager har dette blitt tilsammen 14611 sider:( Snittet pr bok ligger på "hele" 504 sider. Hey, jeg er jo helt der oppe i tetgruppa på snitt:))

Jeg ble litt skuffet over denne boken, da den på ingen måte levde opp til navnet sitt.

Ikke bare lot den seg åpne uten problemer, men den var også nesten umulig å lukke igjen!

Selve kjærlighetshistorien balanserer på kanten mot det klisjéfylte, men de mellommenneskelige og samfunnsmessige aspektene ved boken, samt troverdige og ekte karakterer, gjør historien veldig gripende. Denne boken tror jeg at jeg kommer til å lese igjen.

Jeg har lest boka to ganger og elsker denne historien, som jeg finner så mye av min egen historie i. Kontrastene fra begynnelsen av boka, der vi kommer inn i den tøffe, strevsomme og fattige hverdagen i et fiskersamfunn med jordbruk ved siden av, - og framveksten til dagens samfunn, og ikke minst oppgangstidene etter krigen med alt som følger med, utviklingen som går fortere og fortere, som vi får oppleve gjennom hovedpersonenes øyne, - er ikke mindre enn fabelaktig! Her veves slektshistorien inn i tidens aktuelle politiske, historiske og idealistiske begivenheter, kjente navn dukker hele tiden opp, og man får følelsen av at dette er en historie om svært så levende mennesker. Det er det også i stor grad. Roy Jacobsen nevner navn jeg kjenner igjen fra dette området i Oslo der jeg selv var ung.
Er det mulig å la være å leve seg inn i disse menneskenes historie? Jeg kunne iallfall ikke la være...

Her legger jeg bøker som omhandler samfunn i oppløsning - der karakterene lever i det motsatte av en utopi. Ofte vil de også være postapokalyptiske.

Av alle bøker jeg har lest i overskuelig fortid, er denne boka noe av det pussigste jeg har vært borte i. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg bestemte meg for å lese den, vel vitende om at den er temmelig omstridt. En hel del mennesker mener at denne lille boka er noe av det beste de har lest, mens vel så mange mener at det er noe av det mest elendige de har lest. Så hva er det med den? De tankene jeg formidler her, er fullt og helt mine tanker. Les den selv dersom du ønsker å gjøre deg opp din egen mening!

Boka starter med at jeg-personen Holden Caulfield atter en gang har blitt kastet ut av skolen han går på. Ikke bare har han strøket i alle fag så nær som engelsk skriftlig, men han har noen holdninger som gjør at han kommer på kant med de aller, aller fleste. Hvorfor skjønner vi etter hvert. Man skal nemlig lete lenge etter noen som gir så faen som nettopp Holden Caulfield!

Jeg har alltid lurt på hvordan noen mennesker kommer seg gjennom livet ved å definere alt og alle rundt seg som idioter, mens det kun er de selv som har forstått noe av verdi her i livet. Vel, her har man altså typen! Det er nemlig ingen som slipper unna Holdens kritiske blikk. Absolutt ingen holder mål. Kanskje bortsett fra søsteren Phoebe … For ikke å glemme hans avdøde bror Allie. Like fullt er det små, små glimt av en ung sårbar gutt bak den tøffe masken. Det var disse glimtene av noe jeg oppfattet som håp som ga meg lyst til å lese videre.

Vi følger Holden gjennom et par døgn etter at han har forlatt Pencey, skolen han inntil nylig har gått på. Han ønsker ikke å dra hjem til foreldrene før de har fått brevet om utkastelsen fra skolen.

Mange av episodene som beskrives i boka er mildest talt lattervekkende. Den unge Holden gjør det som står i hans makt for å unngå å falle for eget grep. Han ler av alt og alle, og enkelte ganger holder dette på å koste ham dyrt. Uansett hva han roter seg opp i, klarer han å få det til å være andres skyld. Dessuten er alt i samfunnet falskt og uekte. Sånn sett ligner dette veldig på et hvilket som helst ungdomsopprør. Det var faktisk ganske fascinerende lesning!

Enkelte mener at denne boka har gått ut på dato. Kanskje har den det. Mange av kraftuttrykkene og banningen var sikkert nokså oppsiktsvekkende da boka kom ut i 1951, mens de i dag fremstår som temmelig naive og uskyldige. Jeg likte ikke Holden, men ble under lesningen likevel sittende og bekymre meg for hvordan det skulle gå med ham til slutt. I tiden før 1951 var det ikke plass for de helt store ungdomsopprørene, så jeg skjønner at denne boka må ha vært ganske omstridt da den kom. Ungdomsopprør slik vi kjenner det i dag, må vel betraktes som en nymotens "oppfinnelse" ... fortrinnsvis etter 1951 ...

Alt i alt en noe over middels grei bok som i bunn og grunn var litt skuffende, men som jeg uansett er glad for at jeg omsider har fått lest. Den må vel sies å høre med i allmenndannelsen. Det er sagt om forfatteren at boka har selvbiografiske trekk og at han trakk seg fullstendig tilbake fra offentligheten på grunn av alt oppstyret som fulgte med bokutgivelsen.

Terningkast fire.

Nå er det jo ikke bare damer som skriver om de nære ting.

Knausgård legger brokkolien i kokevannet og tenker på farsrollen, Espedal kjenner på det å være dødelig mens han ser ut av vinduet, Marcel Proust ligger i sengen og lurer på om mor vil kysse ham god natt i kveld og Tarjei Vesaas er så kjenslevar at jeg får utslett.

Unni Lindell, Karin Fossum, Anne B Ragde og en drøss med andre damer skriver plottdreven, «maskulin» krim og spenning med mye action og lite følelser.

Jeg tror grunnen til at du slapper bedre av med en krim med et handlingsdrevet plott er at det er enklere å lese og hodet kan gå mer på tomgang. Det handler ikke om kjønn, det handler om motstand i teksten.

Når det bare er språket, og ikke handlingen driver romanen fremover, er det mange som synes det er tyngre å lese.

Det handler ikke om at Jo Næsbø er mann og skriver mannete mens Virigina Woolf er dame og skriver damete.

Det handler om at en spenningsbok er skrevet som en page-turner - den skal hale deg videre uten at du må jobbe for det.

«De nære ting» er ikke spesielt kvinnelige. «Spenning» er ikke spesielt mannlig. Forfatteren som har fått masse spalteplass for å skrive seks bind om «det nære» har digert skjegg.

At du tenker på det sånn sier mer om ditt forhold til kjønn enn om bøkene du henviser til. Jeg tror ikke hva slags bøker vi velger å ta med på ferie handler om kjønn. Det handler om smak.

Jeg ligger i sola og leser om østfronten. Det er unektelig barskere enn Harry Hole, men det handler ikke om at jeg egentlig ikke er hunkjønn. Det handler om noe så opplagt som at jeg er interessert i historie.

Jeg registerer med glede at Haruki Murakami har kommet med ny roman, et trebindsverk, 1Q84, nylig utgitt i Japan med kun siste bind som japanske lesere venter på. I følge denne artikkelen kommer første engelske oversettelser først neste år.

Ventetiden kan spente Murakamitilhengere og lesere korte ned ved å lytte til musikk som enten er referert til eller brukt spesifikt i romanene og novellene hans. På forlagets Murakami-nettside ligger det oversikt over låtene og referansene fordelt på ulike lister ispedd sitater fra bøkene.

Jeg har tatt meg den frihet og opprette Spotify-spillelister basert på noen av listene som ligger på nettsiden som det lenkes til her. Det er en eklektisk mix av jazz og populærmusikk fra forttid og samtid. Alle låtene er ikke tilgjengelig på Spotify, blant annet The Beatles og Bob Dylan, men det er mye spennende her for musikkglade bokelskere.

The Murakami Mix

Murakami's Music: Jazz and Miscellaneous

Murakami's Music: Popular

Anbefaler også Jay Rubin, fast oversetter av en gode del av Murakamis bøker, og hans bok Murakami and the Music of Words som er en fin gjennomgang av Murakamis litteratur og fortid som jazzbareier og entusiast.

God lesning og god lytt i kulda!

Jeg likte denne boka. Leste den nå på en reise i helga fra perm til perm og koste meg med et språk som driver handlingen framover, særlig gjennom sjeldent godt komponerte dialoger. Velsignet fri for filosofering om døden og meningen med livet, selv om det faktisk er det den handler om. For meg ble dette en skolebok for "show, don´t tell", altså regelen om at det er bedre å vise gjennom karakterer og hendelser enn å forklare livets mysterier med ord.

Når bokas handling i tillegg henger i en sterk, rød tråd mellom populærmusikk av Beatles på den ene siden (enkle tekster om kjærligheten og døden) og dyptpløyende forfattere på den andre siden (Euripides, Faulkner, Hesse og Thomas Mann), er dobbeltbunnen etablert. Da er det bare å la Murakami fortelle sin historie. Og det gjør han på en glimrende måte om ungdomstid, fremmedgjøring og uforbeholden kjærlighet.

Til slutt må jeg bare få lov til å sitere Beatles (for teksten blir aldri nevnt i boka, men er der likevel hele tida): "And when I awoke, I was alone, this bird had flown ..."