
Å lære seg å snakke korrekt engelsk, er som å skrubbe vekk den knallrøde neglelakken fra tærne morgenen etter en dans. Det tar lang tid, og det er alltid litt igjen, en liten rød flekk helt ytterst som minner deg på hvor gøy det var.
Jeg tar med alle de bøkene jeg har lest (og som jeg husker at jeg har lest, selv om jeg kanskje ikke husker selve innholdet, desverre). Har jeg avbrutt bøker så er jeg ikke redd for å merke dem som nettopp det. Hvorfor skulle jeg ønske noe annet? Selv om mange andre liker den er det ikke dermed sagt at jeg liker den. Jeg har flere bøker som jeg planlegger å lese, men det betyr ikke at de står først i køen. Men lese de - det skal jeg.

"Hei, mamma," sa hun. Klangen i de ordene. Lengselen.

Jeg skulle ha stoppet henne. Man har ikke bare ansvar for det man gjør; ansvaret gjelder også for det man ikke gjør.

Hun åpner munnen og ler, og man kjenner at man blir myk.