
En gang faren min og jeg var på fisketur i grenseelva, stansa vi ved den gamle mølla der strømmen i elva er striest. Jeg så oppover åsene på den andre sida av grensa og sa: Har du aldri hatt lyst til å flytte dit? Ser du noen forskjell på her og der? sa far. Nei, sa jeg.

En kveld i desember ble Minette og jeg avbrutt i våre studier av et plutselig utbrudd av hyl og skingrende latter utenfra og føtter som dundret ned trappene i Haven House. Vinterens første snø.
Minette snøftet hånlig. "Fjols, de kommer til å få lungebetennelse og dø."

I 1974 hadde Max tapt sine illusjoner om "revolusjonen" og brukte aldri ordet lenger annet enn i hermetegn, slik du kunne si navnet på en gammel flamme som har sviktet deg, som har knust ditt hjerte og vist seg verdiløs, men hvis navn fremdeles får stemmen din til å svikte.

Hvordan det er å være etterkommer av heroiske mennesker? Smitter deres personlige status over eller krymper man under den? Deler man deres idealisme? deres tapperhet? deres overbevisning? Tror man at man kan kjenne dem? Måler man livet sitt mot deres? Blir man et bedre menneske på grunn av dem?
Hva som er kvalitet kan sikkert variere fra person til person, men jeg gir boka en sjanse i løpet av de første 70-100 sidene (avhengig av lengden på boka totalt). Har den ikke fenget meg innen den tid så er det stor fare for at den blir lagt vekk (og muligens ikke plukket opp igjen. Desverre?).
Før var jeg mindre flink til å legge vekk bøker jeg i utgangspunktet ikke fikk så mye ut av, men nå har jeg så mange bøker på leselista mi at jeg vil heller gi dem en sjanse enn å lese ut en dårlig bok bare for å ha fullført den.