Bokelskere.nobeta

En kveld i desember ble Minette og jeg avbrutt i våre studier av et plutselig utbrudd av hyl og skingrende latter utenfra og føtter som dundret ned trappene i Haven House. Vinterens første snø.

Minette snøftet hånlig. "Fjols, de kommer til å få lungebetennelse og dø."

I 1974 hadde Max tapt sine illusjoner om "revolusjonen" og brukte aldri ordet lenger annet enn i hermetegn, slik du kunne si navnet på en gammel flamme som har sviktet deg, som har knust ditt hjerte og vist seg verdiløs, men hvis navn fremdeles får stemmen din til å svikte.

Hvordan det er å være etterkommer av heroiske mennesker? Smitter deres personlige status over eller krymper man under den? Deler man deres idealisme? deres tapperhet? deres overbevisning? Tror man at man kan kjenne dem? Måler man livet sitt mot deres? Blir man et bedre menneske på grunn av dem?

Det overrasket ham at han klarte å puste. Noen må ha stukket små hull i sorgen.

Så sovnet han. Og i mørket pustet de i takt. Da var de på reise sammen, bare de to, men så fort det lysnet, reiste de hver sin vei, hver for seg.

Det er dager da jeg skulle ønske at jeg var en britisk pundmynt i stedet for en afrikansk jente. Da hadde alle gledet seg over å se meg. Kanskje hadde jeg tilbrakt helgen hjemme hos deg, for så i all min flyktighet å dra ned på butikken på hjørnet - men du ville ikke ha vært lei deg, for du ville ha spist en kanelbolle eller drukket en kald cola rett fra boksen og ikke ofret meg en tanke. Vi ville vært lykkelige sammen, som elskere som møtes på ferie og siden glemmer hverandres navn.

Slik levde vi, lykkelige og uten håp. Jeg var veldig liten på det tidspunktet, og jeg savnet ikke å ha en fremtid, for jeg visste ikke at jeg hadde krav på en.

Å lære seg å snakke korrekt engelsk, er som å skrubbe vekk den knallrøde neglelakken fra tærne morgenen etter en dans. Det tar lang tid, og det er alltid litt igjen, en liten rød flekk helt ytterst som minner deg på hvor gøy det var.

"Hei, mamma," sa hun. Klangen i de ordene. Lengselen.

Jeg skulle ha stoppet henne. Man har ikke bare ansvar for det man gjør; ansvaret gjelder også for det man ikke gjør.

Hun åpner munnen og ler, og man kjenner at man blir myk.

Jeg har en kropp, og det er jammen bra, tenker jeg bestandig når jeg hører Aksel komme i døren.

Sara laughed lightely. "It's hardly that simple. The most important things are given without knowing. We have a very strong tendency to give exactly what we can't afford, Jake, that's why I warn you."

[...]og hver gang han kom stengte jeg meg inne. Men en gang hørte jeg - til og med gjennom ørepluggene - at han lo, og det føltes som å bryte opp et benbrudd.

But why should I want to go to Zululand? Why should I ever want anything but to live in Botswana, and to marry a Tswana girl? I said to him that Zululand sounded fine, but that every man has a map in his heart of his country and that the heart will never allow you to forget this map.

I løpet av vinteren har ho mista kontakten med dei fleste av studievenninnene sine. Dei viste seg å vere slik som ikkje skjønte at mørket kunne brukast til å sjå skrekkfilmar i, og at vinterstormane kunne tene som bakteppe for diskusjonar om store, russiske romanar. Arienette forsto at det ho eigentlig ville, var å vere aleine. Ein kunne alltid unnskylde den fjollete jenteheita deira så lenge det var sommar, men da ein av dei inviterte på kosekveld med ullpledd og "Idol" på hybelen, skjønte ho at det faktisk var alvor. Dei er slik heile tida, tenkte Arienette mens ho tasta ei unnskyldning på sms.

Han legg merke til alle forretningane og restaurantane som finst omkring og plutselig blir han gripe av dette arbeidsløysesyndromet igjen; han ser yrke overalt, ikkje bare dei folka som jobbar inne på jernvareforretninga, ikkje bare dei som jobbar med å frakte alt skrotet dei sel til butikken, han ser óg dei som har bygd huset, dei som har mala huset, dei som har laga malinga, for faen. Han stansar og stirar ned på asfalten. Det er noen som har lagt denne asfalten her for at eg skal kunne gå på den, tenker han, det er noen som har laga alle tyggegummiane som er blitt trampa ned i den, det er noen som har laga skoa som har trampa. Alt er yrke, tenker han, og begrip ikkje korleis det ikkje kan vere bruk for han noen stad.

"But how do you ever know that you know a person?" she asked

Så mange mennesker som lever livene sine overalt, som bare får det til.