"Lærte du å svømme?"

"Nesten."

Buffalo lo og løsnet halvstikket.

"Enten kan du svømme, Andrea. Eller så kan du ikke."

Enda en kalender på veggen, reklame for danskebåten. Et tv-apparat. Svimerker etter sigaretter på vegg til vegg-teppet. Et søkk i puten, en gul skygge over lakenet. Et hotellrom i Oslo, byen han var født og oppvokst i. Det luktet skilsmisse av dette, skilsmisse og forbrytelser, håpløse underslag, hvitvasking, flukt.

"Jeg snakker til deg, Andrea." Navnet hennes lød annerledes når moren sa det, tungt, nesten som en trussel, en stein.

Jeg hadde ikke tall på hvor mange ganger det i løpet av en vanlig dag dukket opp noe jeg måtte fortelle ham. Denne impulsen tok ikke slutt da han døde. Det som tok slutt, var muligheten til å få svar [...] Så mange veier før; så mange blindgater nå.

En eneste person er borte for deg, og hele verden er tom.

På veggen bak stolen hans henger barometeret. Han ser på det, knipser i glasset og ser igjen. Hvordan blir det? spør hun. Sjokoladepudding, sier han, å, sier hun.

Hver menstruasjon en abort. Et ras av sand. Et imperium som styrter i murstein og støv før det er bygd. Et tre blåst over ende, tvers over veien.

Han husker ikke helt hvordan det begynte. Kanskje mest som en lek. For han slanket seg jo ikke. Han har bare fått det for seg at han vil se hoftebeina sine stikke ut. [...] Det er på en måte mer av et prosjekt enn at han direkte slanker seg. Han bare setter seg noen grenser, for å se hvordan han klarer å regulere vekta. Det er mer et forskningsprogram enn en kroppsfiksering, sier han til seg selv. Han setter seg en grense på seksti kilo først, men da han kommer dit, synes han at det er interessant å se om han klarer å komme ned på femtifem. Og så er det spennende å komme ned til femti.

Så fort jeg begynte å tegne et litt mer nyansert bilde av kidnapperen himlet folk med øynene og så bort. Folk synes det er ubehagelig når kategoriene for godt og ondt begynner å vakle, og når de blir konfrontert med at den personifiserte ondskapen også har et menneskelig ansikt.

I det øyeblikket jeg ville passere mannen, mens jeg så ned i bakken, tok han tak i meg rundt livet og løftet meg inn i varebilen gjennom den åpne døra. Alt skjedde i en eneste bevegelse som om scenen var blitt koreografert, som om vi hadde øvd den inn sammen. En skrekkens koreografi.

Det er forunderlig at jeg ikke vet, etter så mange år, hvorfor hun aldri snakket om barn, hvorfor jeg aldri snakket om barn, hun ville så mye, og jeg, det var det vi snakket om, alt vi ville, aldri om alt vi ikke ville, det var ingenting vi ikke ville, vi ville så mye at vi ikke ville noenting nok.

Jeg er ikke dum, jeg skjønte vel at Lillian kunne hatt godt av søsken, hadde ting vært annrledes skulle hun fått søsken, hadde jeg ikke vært en som gjemmer seg bak reolene, en som lar barnet sitt stå og rope utenfor baderomsdøren, alene, skulle hun vel fått søsken.

[...] i forrige uke sa han til Frøydis at han ikke savner lukten av Agnes, men det er ikke sant. Han savner den. Han savner nesten alt ved henne. Selv det som pleide å gjøre ham ergerlig savner han.

Hun stilte seg på tå og strakte seg etter den, hun var så liten at hun måtte holde armen høyt løftet slik at kjolen ikke skulle sope i gulvet. Den har vært båret av en høy kvinne, min farmor, sa hun. Hun stilte seg foran speilet, la kjolen inn mot kroppen og lot den falle nedover seg. Svingte litt på seg slik at stoffet bølget rundt de tynne beina hennes. Det var en bevegelse hun hadde gjort ofte, det var tydelig.

Fanget til pappa er stille og har alltid plass til meg. Jeg sitter på fanget og legger øret inntil hjertet hans. Lenge har jeg det der. Til jeg ikke kan flytte meg fordi hjertet hans banker så høyt når jeg hører, og så lavt når jeg flytter meg.

Det er så mye jeg ikke vet om, som har skjedd. Mamma har levd så lenge før meg. Ho levde og jobba og flirte her lenge. Så seint kom jeg at ho var ferdig med det da jeg kom. Ho hadde bare lyst til å gå, men så måtte ho være.

Ingen av mamma sine ord går inn til meg. Pappa sin taushet er det som gjør det.

"Okei. Jeg sa det føles som om det egentlig ikke har skjedd noe. Og så har du denne plakaten som er fra den gang Øst-Tyskland fremdeles fants - og det var jo en stor greie, ikke sant? Muren falt, det forandet hele verden, nå kommer vi ikke til å bli utryddet i en kjernefysisk katastrofe likevel. Men det føltes ikke som om noe skjedde - ikke med meg. Det føles som om jeg på en måte er immun mot hendelser. Det virker ikke alltid som om det skjer noe, selv om det faktisk gjør det.

Jeg ropte så høyt jeg kunne: "Alt tar lenger tid enn du tror!"

"Ikke livet," hørte jeg ham grynte.

Sånn er det det skjer. Du legger det til side for en periode og nå og da kikker du i skapet på leting etter noe helt annet, og du kommer på det, og du tenker: snart. Så blir det etterhvert noe som bare er der, i skapet og andre ting blir stuet foran. Denne tingen som var din blankeste skatt. Du tenker bare ikke på det. På et tidspunkt et tap du ikke maktet forestille deg, og så blir det til noe du knapt husker. Sånn er det det skjer.