13:41, 24. nov 2009. 2 har det som favoritt.
She stopped. It was time to take the pumpkin out of the pot and eat it. In the final analysis, that was what solved these big problems of life. You could think and think and get nowhere, but you still had to eat your pumpkin. That brought you down to earth. That gave you a reason for going on. Pumpkin.
Slik levde vi, lykkelige og uten håp. Jeg var veldig liten på det tidspunktet, og jeg savnet ikke å ha en fremtid, for jeg visste ikke at jeg hadde krav på en.
Dette er noveller man kjenner i magen når man leser.
Et fotografi sier "Du var lykkelig, og det øyeblikket ville jeg fange". Et fotografi sier "Du betydde så mye for meg at jeg la alt annet til side for å se på deg."
Helt enig med Ella. Dette var bortkastet tid og jeg likte verken historia i seg selv eller språket. Forundrer meg like mye hver gang noen sier de liker denne.
Så mange mennesker som lever livene sine overalt, som bare får det til.
Cecilia Samartin skriver veldig godt, og det er lettlest og fengende hele veien. Jeg blir glad av å lese den, jeg blir trist og jeg blir sint. Jeg får (enda mer) lyst til å reise til Cuba, og jeg får lyst til å høre mer om Nora og hennes familie. Gode skildringer krydret med historier om savn, vennskap og kjærlighet gjør det til en fabelaktig bok, som gjerne kunne ha vært noen hundre sider ekstra hvis Cecilia Samartin hadde klart å holde på den gode pennen ;)
Å lære seg å snakke korrekt engelsk, er som å skrubbe vekk den knallrøde neglelakken fra tærne morgenen etter en dans. Det tar lang tid, og det er alltid litt igjen, en liten rød flekk helt ytterst som minner deg på hvor gøy det var.
Til femårsdagen fikk Henry to presanger som skulle forme hans sjel. Av Pappa fikk han en ku fylt med bønner som sa mø når man klemte på den. Henry kalte den Mø. Av Mamma fikk han en indre stemme, et stort og drønnende ja - innpakket i sølvfarget gavepapir - for hver av hans slunkne skuldrer. "Store ovasjoner" var en førtifem minutter lang LP-plate med jube log applaus fra "store øyeblikk" i det tyvende århundret. Ovasjonene var hverken forklart eller satt i en sammenheng - det kunne ha vært et dacapo etter en Puccini-konsert, et publikumsbrøl for Willie Myas i fullt firsprang, jubel for Der Führer i Berlin. Hvilken forskjell gjorde det? Her var det ikke noe budskap og rote det til med. Og selv om Pappa mente at det var bløtaktig og hult og lite egnet til å styrke en guttunges ryggrad, sovnet Henry til applaus hver eneste kveld i tre år.
Vinden rører bladene på trærne, Mia sitter på trappa til våningshuset og noterer, hun vil skrive et brev til moren, hun holder blokka på fanget, pennen mellom fingrene, ordene sitter så langt inne, hun vil be moren om ikke å være skuffet over henne, hun vil si til moren at hun vil hun skal ha det bra, sola skinner mot ansiktet, varmer mot den sorte genseren, hun hører noen maskiner ute på et jorde lenger borte, hun hører elva, og vinden i trærne, hun ønsker å skrive til moren, men arket er blankt og stille.
21:58, 26. nov 2009. Diskusjon: Sissel Margrethe Börke om Bienes hemmelige liv
Jeg hadde ganske høye forventninger til denne boken og de ble absolutt innfridd! Sue Monk Kidd har skrevet en fortelling som fenger meg fra første kapittel, og personene boken handler om er veldig sjarmerende, unike og inspirerende. Jeg skulle ønske boken var mye lengre, for det var litt trist når historien var slutt.
Og når det gjelder filmen, så synes jeg definitivt at den innfridde.
Denne boken har vært hypet lenge, og som så mange andre blir jeg litt skeptisk av all den oppmerksomheten. I tillegg er dette en bok jeg ikke hadde kjøpt selv, men jeg fikk den av en onkel til jul for et par år siden, så da kunne jeg jo like gjerne gi den en sjanse. Og det gjorde jeg - uten å angre! Drageløperen er virkelig en utrolig bra bok! Jeg er svært lite interessert i å lese romaner om krig og fred og Midt-Østen, men Khaled Hosseini skriver på en måte som fenger hele veien og jeg kunne ikke legge den fra meg. Jeg leste på flyplassen, jeg leste i bilen, jeg leste på senga og jeg leste på kjøkkenet.
Jeg satt med tårer i øynene flere ganger fordi historien om Amirs oppvekst sammen med Hassan er så full av tristhet og grusomhet. Men vennskapet er også sterkt, og det skal vise seg at Amir og Hassan står nærmere hverandre enn de selv var klar over.
Han legg merke til alle forretningane og restaurantane som finst omkring og plutselig blir han gripe av dette arbeidsløysesyndromet igjen; han ser yrke overalt, ikkje bare dei folka som jobbar inne på jernvareforretninga, ikkje bare dei som jobbar med å frakte alt skrotet dei sel til butikken, han ser óg dei som har bygd huset, dei som har mala huset, dei som har laga malinga, for faen. Han stansar og stirar ned på asfalten. Det er noen som har lagt denne asfalten her for at eg skal kunne gå på den, tenker han, det er noen som har laga alle tyggegummiane som er blitt trampa ned i den, det er noen som har laga skoa som har trampa. Alt er yrke, tenker han, og begrip ikkje korleis det ikkje kan vere bruk for han noen stad.
Jeg synes at bøker som blir lagt til i "Ønskeliste" ikke burde telle med i boksamlingen. Ser jo ut som man har atskillig flere bøker enn det som er reelt, og de tar opp nokså stor plass (ihvertfall i mitt tilfelle) på kakediagrammet. Kanskje det hadde vært en idé å bare hatt de i kategorien "Ønskeliste" og ikke automatisk lagt de til i "Usorterte bøker" (som førøvrig burde få en stor U :p ), men kun beholdt de i "Ønskeliste" under "Vis"?
20:14, 1. jan 2010. Diskusjon: Beste litterære opplevelse i 2009
Den ultimate leseropplevelsen var nok Johan Harstads novellesamling Ambulanse, men det var flere som kom ganske nært og som har gitt meg mange fine leseropplevelser i 2009.
Det er dager da jeg skulle ønske at jeg var en britisk pundmynt i stedet for en afrikansk jente. Da hadde alle gledet seg over å se meg. Kanskje hadde jeg tilbrakt helgen hjemme hos deg, for så i all min flyktighet å dra ned på butikken på hjørnet - men du ville ikke ha vært lei deg, for du ville ha spist en kanelbolle eller drukket en kald cola rett fra boksen og ikke ofret meg en tanke. Vi ville vært lykkelige sammen, som elskere som møtes på ferie og siden glemmer hverandres navn.
17:06, 18. feb 2010. Ingen har det som favoritt.
Det overrasket ham at han klarte å puste. Noen må ha stukket små hull i sorgen.
