Dette er en virkelig høyt skattet bok, den har da også fått sin egen Wikipediaartikkel, vel fortjent, syns jeg.

Det er mulig å finne gjennomgang av alle novellene på nettet, men jeg vil anbefale å vente med å lese slike gjennomganger til etter at en med åpent sinn har lest novellen. Føler en da bhov for å se hva ekspertene mener, er det altså mulig.

Tittelnovellen gjennomgås f.eks. her:

http://sittingbee.com/please-be-quiet-please/

Passasjer som denne:

"Disse gangene var den åpne døren fylt av latteren hennes, og det slo meg ofte at latteren måtte komme et eller annet steds fra. Ingenting oppstår av ingenting. Alt har en årsak. Hvetedeigen og løskravene, aller minst løskravene, kunne være årsaken. Hvis da ikke latteren selv er alle tings urgrunn. O, vidunderlige tanke! Det var dette jeg foresatte meg å undersøke, og konsul Jonsson, som bestyrte biblioteket, fikk således sin største kunde i meg. Det var en svimlende følelse å komme inn i et så stort bibliotek. Jeg begynte med førsokratikerne Heraklit, Parmenides og Zenon. Ingen av dem påsto noe så dumt, og jeg vet den dag i dag ikke mer enn før. Men det er en fin tanke at Heraklit skulle ha sittet på kjøkkenet og latt Beryl Pingel stryke løskravene sine, mens han gumlet i seg hvetebollene hennes og gang på gang steg ned i hennes latter" (s.39)

...og denne:

"De står nølende utenfor Fanny Uddes dør, de vil ikke helt trykke ned håndtaket og åpne, men nå plinger klokken, den er kinesisk og ekte, pling-pling, sånn låter den, det er kinesisk og betyr: Kom inn, selv om dere ikke har tenkt å kjøpe et eneste nålebrev.
Pling-pling, og de er i et annet land.
Fanny sitter i en høy kurvstol bak disken.
-Goddag, Splendid, så hyggelig at du kommer innom. Hva vil du i dag?
-Jeg skulle bare vise Sidner klokka. At den er kinesisk. Det er han som bor på hotellet og mora hans ble trampa ihjæl av kyrne.
Han nærmer seg henne, bøyer seg over disken, støtter seg på underarmene, ser henne inn i øynene:
-Han trodde meg ikke.
Da snur Fanny seg mot Sidner, o du skaper av de legemlige vesener! Han står ennå ved døren og tar forsiktig på klokken, en sprø liten tone som vandrer ut og inn mellom tøyballer og draperier, blir stående der lenge, som i et forsøk på å forstå lyden, å kunne avlese den på riktig måte for å rekke å se alle de merkelige steder og tider som tonen fører med seg." (S.73)

...ga meg en opplevelse av stillelesingens gleder av lignende kvalitet som det den hellige Isak av Syria beskriver slik:

”Jeg leser i taushet, slik at de versene jeg leser og ber kan fylle meg med fryd. Og når gleden ved å skjønne dem gjør meg stum, går jeg som i en drøm inn i en tilstand hvor mine sanser og tanker er konsentrert. Når jeg så har forlenget tausheten en stund, stilner minnenes tummel i mitt hjerte, og mine innerste tanker sender uavbrutt gledesbølger gjennom mitt sinn; disse stiger så plutselig til en fryd i mitt hjerte, langt større enn jeg hadde forventet.”

Det er rikelig av slike passasjer i Juleoratoriets første halvdel, deretter blir skrivestilen mindre magisk, men det glimter til igjen i de siste tretti sidene. Som helhet er dette et overflødighetshorn av en bok. Bachs Juleoratorium kommer heretter til å utløse langt mer frodige bilder i sinnet mitt en det har gjort tidligere.

At noe vondt eller ekkelt kan forvandle seg til noe godt, det vet alle som har vært hos tannlegen, og enhver kokk som har laget sursteik. (Andre som reflekterer over fenomenet, vil nok komme opp med alternative eksempler...).

"Jul i Krossen" fra denne novellesamlingen handler om en slik forvandling:

Det er fare for at julekvelden blir en fullstendig fiasko, men noen griper muligheten til å snu elendigheten så den ender opp som en minneverdig, god opplevelse.

Dette er den vakreste julefortellingen jeg vet om. (Tett fulgt av "Itte no' knussel" av Barbra Ring og ”De små armane” av Ajax).

Mye lesverdig i resten av samlingen, også, men kanskje noe ordrikt, og noe Jær-internt? Men ”Jul i Krossen” – nam nam!

Jeg måtte ha en Agatha Christie i min bokhylle, og valgte denne som var mitt første møte med krimgenren. Jeg var fremdeles en jentunge da jeg plukket med meg boken som jeg trodde var en slags fantasyroman med katt i hovedrollen. Den eksotiske og dramaspekkede historien, fortalt i en lekende, lett humoristisk fortellerstil, frydet meg. Senere leste jeg alt jeg kom over av Christies krimromaner, og hygget meg alltid med bøkene, selv om de er av ujevn kvalitet. Filmene har jeg også hatt stor glede av, spesielt David Suchets Poirot er utsøkt tilberedt.

At mord, spionasje, britisk overklasse og solid besteborgerlig middelklasse virker så oppkvikkende på meg er jo forunderlig, men sant.

"Katt i dueslaget" mangler Miss Marple, men serverer ellers litt av det meste i Agatha Christies romanverden:

"It features Christie's Belgian detective, Hercule Poirot, who makes a very late appearance in the final third of the novel. The emphasis on espionage in the early part of the novel relates it to Christie's international adventures (such as They Came to Baghdad) and to the Tommy and Tuppence stories."

Ikke stor litteratur, men interessant, både hva angår religioner og sykdom.

At jeg skulle bli dypt og inderlig glad i en hovedperson som presenteres slik i bokens åpningslinje:

"Klokka ti over tre natten til 3.mars sto Oluf Gabrielsen og stirret uhemmet på de utstilte pornobladene i "Six" i Grüners gate."

det ble en overraskelse. En deilig overraskelse.

På side 7 rammet den første av Amors piler meg midt i hjertet:

"Når han tenkte: nå føler du deg prektig, så svarte han: nei, det gjør jeg ikke - og følte seg prektig. Han hadde det litt godt."

Jeg blir snart bekymret for at jeg skal bli nødt til å bevitne at denne skjønne mannen skal miste Grepet om livet sitt. Han har eksistensielle kvaler, problem i ekteskapet og døyver problemene med øl og valium.

På side 19 får vi begge litt trøst:

"Til sin forundring hendte det han sa høyt inne i seg "Min sjel, min sjel, lov Herren, og alt hva i meg er, hans navn." Han visste ikke engang hvor han hadde strofen fra, han hadde aldri vært religiøs, gått på Frelsesarméens søndagsskole for å få glansbilder hadde han saktens, men lovet Herren hadde han såvidt han husket aldri gjort."

Og drygt halvveis kommer en ny dose trøst:

"Hvor mange timelønner har du drukket opp i kveld, da? spurte Astrid og ga hånden hans et vennlig trykk.
-Et par, tenker jeg. Jeg drikker pils, vet du, dessuten tjener jeg vel over gjennomsnittet. Gud vet forresten hva jeg har i timelønn, det har jeg aldri regnet ut. Virker jeg pussa?
-Litt.
-Gjør det noe?
-Nei.
Oluf hadde det godt."

At jeg ikke har lest Askildsen tidligere tror jeg dessverre henger sammen med at han ikke var en del av den politisk klarerte forfattereliten på syttitallet. I denne boken spiller m-l bevegelsen en ikke helt ubetydelig rolle, og slett ikke så negativ som det kan se ut til på side 18:

"Fyren med Klassekampen hadde drukket ut, reiste seg. Oluf fikk en innskytelse, en riktig dum innskytelse, tenkte han etterpå, men han fulgte den.
-Kan jeg få kjøpt den avisa av deg?
Studenten nølte, så på ham, sa:
-Jeg har lest den. Du kan få den.
-Nei, jeg vil betale for den.
-All right, halvannen krone.
Oluf ga ham pengene, tok avisen og rev den i to. Studenten så på ham, lenge, så trakk han på skuldrene og gikk."

Førsteutgaven av Kjære, kjære Oluf kom ut på Aschehoug forlag, ikke Oktober som jeg ser nyere utgave er. Hadde Oktober gitt ut Askildsen på syttitallet hadde jeg garantert lest hver eneste av hans bøker.

Mmmm, dette lover godt for andre søndag i advent:

Spotify serverer Juleoratoriet, ebokbib har ledig bind to av Villheks, og lederheksen presenteres slik:

"Ho såg ut som ein som godt kunne finne på å forvandle eit menneske til ein frosk viss ein ikkje oppførte seg ordentleg, og viss ho ikkje syntest det ville vere dumt for dei andre froskane."

Det spørs om jeg ikke kommer til å skaffe meg bok en i serien så fort denne er ferdiglest.

...Det blir mer Villheks på meg, ja.

Boka er spennende, hekseriet troverdig, det skapes sterke og gode bilder av skapninger og miljøer. Og hovedpersonen er en sympatisk jente som slites mellom trangen til å være helt vanlig og forpliktelsen til å bruke sin spesielle begavelse når det er nødvendig.

Langnovellen, Carl Lange, er god. Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten; ti i tallet, er strålende. Hos meg utløste de ofte sprudlende latter:

"Vi hadde all trafikken mellom oss, og verken han eller jeg våget å krysse gaten, det ville da også vært dumt å miste livet av glede når jeg hadde holdt ut så lenge uten."(S. 51)

Stor humor har alltid stor dybde.

Deilig gjenmøte med en bok som trollbandt meg da jeg var barn.

Som gammel klarer jeg ikke helt å la være å undre meg på om historien er troverdig, men den er skrevet i vakker prosa, og er full av spenningstopper og hjertegripende episoder. Om den går hjem hos dagens barn vil jeg få vite når barnebarna er blitt gamle nok til at jeg kan få testet det ut.

I mine barns oppvekst fantes den ikke på biblioteket mitt, ei heller i dag, så mitt nåværende leseeksemplar har jeg skaffet meg fra Drammen antikvariat. Hvis det hadde gått an å legge ut bilder fra eget arkiv her, hadde jeg publisert et fotografi av den vakre innpakningen boken ble sendt til meg i: Gråpapir ytterst, stramt og fint, og så innenfor: gavepapir overstrødd med sommerfugler, også det stramt, sirlig og fullstendig symmetrisk brettet. De som driver Antikvariater er ekte bokelskere, ikke bare konsumenter, slik som meg!

Tre kapitler ute i boken slår jeg fast at jeg er inne i en bok jeg ikke ønsker skal ta slutt.

Jeg har valgt tre sitater fra kapittel tre for å illustrere stilen og stemningen:

"Det fungerer, dristet jeg meg til å tenke. Jeg gjør én ting av gangen, og det fungerer. Castor lå fremdeles utstrakt foran peisen, rolig og bedagelig så vidt jeg kunne bedømme,mog jeg tenkte at det kunne vært veldig interessant å få være hund i stedenfor menneske, om så bare i noen øyeblikk.

Det er naturligvis også mulig at det ville være en usedvanlig skremmende opplevelse."

"Jeg noterte meg at det er en enorm forskjell på å være en enslig, middelaldrende kvinne og en enslig, middelaldrende kvinne med hund. Castros nærvær der han ligger utstrakt under bordet mitt på puben, gir meg en slags selvsagt verdighet og en berettigelse som jeg ikke helt kan forklare, som en ufortjent nåde som man bare tar imot."

"Det finnes ikke ett menneske i verden som vet at vi befinner oss her. Jeg gjentar: Det finnes ikke ett menneske i verden som vet at vi befinner oss her."

... Og så innfridde ikke boken: De siste tre fjerdedeler av romanen var uttværende, ispedd dramatikk som manglet funksjon, hovedpersonen var verken troverdig eller sympatisk og språket for det meste flatt. Mye referering i stedet for fortelling.

Men jeg var såpass interessert i hvordan det skulle gå til slutt, at jeg leste alt sammen. Uten at jeg ble verken underholdt eller ovverrasket.

Så langt (s.21) et behagelig bekjentskap. Her er et eksempel på den lett tørrvittige, elegante prosaen:

"Silkeprodusentene i Lavilledieu var alle, i større eller mindre grad, pene og skikkelige mennesker og ville aldri ha drømt om å bryte så mye som en eneste lov i sitt eget land. Tanken på å gjøre det på den andre siden av kloden forekom dem likevel rimelig fornuftig."

... Bekjentskapet fortsatte lenge å være behagelig, selv om humoren forsvant. Til gjengjeld bød teksten på poesi, rytme, mysterium og eventyr. Dessverre opplevde jeg avslutningen som plump og umusikalsk.

Jeg kjenner meg for tiden ikke rustet til å gå inn i sinnet til en pedofil og legger boken bort etter å ha lest noen få kapitler. Jeg snublet også her og der i snodige valg fra oversetterens side, og jeg tipper at åpningsavsnittet:

"På Exmoor dryppet regnet av det skitne, bregnefylte, grove, farveløse gresset, av spisse gyveltorner og fjorårets lyng, som var så svart at det så ut som en våt brann hadde fart over landskapet, tatt med seg trærne og latt myren ligge der, kald og utsatt for en vinter den måtte møte ensom og ubeskyttet. Yret løste opp de nære horisonter og spant himmel og jord sammen til en grå kokong omkring det eneste synlige landemerke - en tolv års gutt i glatte, sorte impregnerte bukser, men uten lue, alene med en spade"

vil være enda vakrere og mer appetittvekende på engelsk. Som jeg behersker godt nok til å følge en handling, men neppe til å få med meg nyanser i poetisk prosa. Så det blir vel til at jeg anbefaler, men selv avstår...

"Bird watchers" på Fair Iles blir myrdet, den ene etter den andre. Uhyggelig. Men naturen og folket på Fair Isles skildres på en vakker og appetittvekkende måte.

En lesefest!

Første bok i en trilogi, en spenstig fortelling, full av humor og magi. Og finfine kattenavn: Pujac, Felicia mmmm... De to følgende bøkene er noe mer blodfattige oppdaget jeg da jeg nyleste dem for noen få år siden. Men alle tre ble lest høyt med felles glede for tiåringen min på tidlig nittitall..

Jeg var helt i ekstase da jeg leste denne i min ungdom, og forskrekket over å kjenne sympati med en terrorist. På mine eldre dager bød terroristen og hans menneskesyn meg imot. I tillegg leste jeg langsommere og grundigere, og slo fast at det er en del svakheter i prosaen, også.

Likevel: vel verdt å lese, og temaet er jo absolutt interessant og fortsatt aktuelt.

Det er dekning for tittelen, men boken handler i høy grad om å overleve. Morsom er den også.

En lesefest frem til siste delen (1/3?), da det blir mer en politisk-kulturell drøfting enn roman, syntes jeg. Til gjengjeld var det ganske interessante, og litt foruroligende, tanker som blir presentert.

En klassiker om å være i alkoholens vold. Da jeg leste den som ung var jeg rystet og fascinert, da jeg nyleste den på mine eldre dager fant jeg den anmassende og frastøtende. Med unntak av diktet om angst, som jeg tror er sitert på tittelbladet, og som setter ord på en erfaring jeg inntil jeg leste Hærverk trodde jeg var alene i verden om å ha.

Slik går det:

Asiatisk i Vælde er Angsten.
Den er modnet med umodne Aar.
Og jeg føler det dagligt i Hjærtet,
som om Fastlande dagligt forgaar.

Men min Angst må forløses i Længsel
og i Syner af Rædsel og Nød.
Jeg har længtes mod Skibskatastrofer
og mod Hærværk og pludselig Død.

Jeg har længtes mod brændende Byer
og mod Menneskeracer på Flugt,
mod et Opbrud, som ramte Alverden,
og et Jordskælv, som kaldtes Guds Tugt

Oppdatering: Via en tredje juledagslenke hos Steffen Kverneland er jeg blitt oppmerksom på forarbeidet til diktet:

http://politiken.dk/kultur/boger/ECE2185276/professor-om-tom-k-fund-det-er-altsaa-bare-en-kladde/

Det er jo en råere og mer begrenset versjon. Det ferdige diktet kan vel regnes som resultat av en slags sublimering, om ikke i streng Freudiansk forstand...

Herlig humor i bokens første sider, så fortsetter det å være ganske morsomt til henimot slutten, som for meg ble et antiklimaks.