Til dels stor humor, mye varme og kloke betraktniger om samfunnet, livet, vennskap, mat (bortsett fra et fornøyelig biffmåltid, går det mest i ost og løk...) - og vin. Slutten er litt brå og utilfredsstillende.

Første bok i en løst forbundet kvartett. Etter denn følger Ahasverus' død, Pilgrimer på havet og Det hellige landet.

Jeg har lest dem både på norsk og svensk, og ettersom Lagerkvist skriver en vakker, poetisk prosa, er svensk å foretrekke.

Tredje bok i en løst forbundet kvartett som starter med Sibyllen. Andre bok er Ahasverus' død, fjerde er Det hellige landet.

Jeg har lest dem både på norsk og svensk, og ettersom Lagerkvist skriver en vakker, poetisk prosa, er svensk å foretrekke.

På norsk heter denne "Fienden i meg selv", en treffende tittel, syns jeg. Jeg fant den i bokhyllen på landstedet vårt da jeg knapt var mer enn et barn. Å være prepubertal og så plutselig befinne seg inne i tanker og sinn til en mann som i frustrasjon over samlivet med en frigid kone vikler seg inn i et utenomekteskaplig forhold og via dette kommer i en situasjon som gjør ham til en morder som gjennom mesteparten av romanen er på flukt fra politiet, og som leser om seg selv i avisene og der blir presentert som et hjerteløst udyr - det var en skakende opplevelse.

Jeg har senere i livet aldri vært sikker på om de som gjør onde handlinger er onde eller om de bare er ofre for uheldige omstendigheter...

For noen år siden leste jeg boken på nytt. Det var vel anvendt tid, syns jeg. I tillegg til å befeste min motvilje mot å stemple mennesker som onde utifra hvilke handlinger de gjør, fikk den meg til å få flere tanker enn jeg tidligere hadde knyttet til temaet menn og kjøp av sex.

Morsom og spennende tøysefantasy som selv om miljøet er gammelmodig appellerte til min ti år gamle datter på tidlig nittennittitall. Og jeg koste meg med å møte en av min barndoms favoritter på nytt.

Jeg vil anbefale lydboken med Duc Mai-The som oppleser. Nydelig formidling av en uslitelig klassiker!

Så vidt jeg husker ble alle fortellingene i denne boken innledet med ordene: "i fattigdommens dager" og jeg leste dem fylt av medlidenhet iblandet en stille glede over å ikke leve i fattigdommens dager. Men alle barna var vakrere enn noen av dem jeg kjente...

Jeg er ikke noen stor elsker av fantasy, men denne er både spennende og rik på menneskelig dybde.

Jeg er ikke så god i engelsk, men her er greit språk, og litt ordsjekking er langt å foretrekke fremfor å få vondt av en slett norskoversettelse.

Jeg er enig med Le Monde-anmelderen i at dette er gourmetprosa. Undrer meg litt over at oversetteren har valgt "åttebladrose" som navn på rosen som trolig er Reinrose (Dryas octopetala). Ble også skuffet over at stikklingene fislet ut av fortellingen, likeså noen spennende tilløp til magisk realisme. Men det er muligens en del av gourmet-konseptet: hint av en smak gjør opplevelsen subtil. Jeg er ikke så finstemt og ønsket meg mer tydelighet...

Vel, jeg har lest den på norsk, ikke engelsk.

Boka red på en heftig popularitetsbølge på nittensyttitallet, og ble av mange lest som en bekreftelse på livets håpløshet. Hesse understreker i forordet til en nyere bokklubbutgave at hans intensjon var å krone hovedpersonens kamp mot selvmordsdemonene med seier. Kanskje ikke helt tydelig, men boken er en lesefest, og til tross for det dystre temaet er der passasjer som er hylende morsomme.

Terningkastet mitt gjelder kun langnovellen "Et latterlig menneskes drøm" som er en av fortellingene i denne boken. De andre har jeg ikke lest.

Et latterlig menneskes drøm har jeg båret med meg siden jeg var sytten år og inne i min første eksistensielle krise. Den både bekrefter krisen og peker på en slags løsning...