Gutten Mino lever i pakt med naturen sammen med familien sin i jungelen. Faren forsørger familien ved å jakte på sjeldne og vakre sommerfugler, som han preparerer og selger. Den kapitalistiske verden nærmer seg faretruende, og skogen hogges ned uten at urbefolkningen får ta del i rikdommene.

En dag blir alle i landsbyen massakrert, og kun Mino overlever. Han står nå helt alene og må klare seg selv. Hatet mot gringoene er stort, og nå starter en reise gjennom flere land. Mino blir terrorist, og det gode formålet er redning av regnskogen og menneskeheten. Kjærligheten til Maria, som sitter i fengsel pga. ham, holder ham oppe.

Boka kan leses som et oppgjør mot kapitalismen, som en vekker mht. alt vi moderne mennesker har mistet ved å fjerne oss fra naturen, og den er ikke minst et oppgjør mot vår oppfatning av hva terrorisme egentlig er. For hvem er nå egentlig "terroristene" i vårt samfunn? Boka gir mellom linjene også en forklaring på hvordan verden skaper terrorisme. Når "den siviliserte" verden truer et samfunn eller en minoritet, skapes det et hat som er egnet til å forrykke alt vi i dag kjenner til. Først og fremst er imidlertid dette en vakker og godt skrevet bok!

Dette var den første boka jeg leste av Nygårdshaug, men etter dette har jeg lest mange!

Denne boken begynner lovende, i en indianerlandsby i et ikke nærmere angitt land i Latin-Amerika. Man merker en tendens til sort/hvitt-skildring allerede her, men fortellingen holdes oppe på et slags fabelnivå som spiller godt sammen med kontrasten mellom gode og onde.

Fabelnivået understrekes på en glimrende måte når Mino legger ut på reise fra land til land over kontinentet, og alle landene er til forveksling like, bare navnene på valutaen og på sikkerhetstyrkene endrer seg.

Og Mino møter motstand, han mister sin følgesvenn, han tas til fange og tortureres, og overalt rundt ham utsettes naturen og lokalbefolkningen for overgrep.

Så når Mino og hans kumpaner begynner å slå tilbake, da har vi fått en god forståelse av den rettferdige harme de føler, og vi er heller ikke i tvil om at noe må gjøres for i det hele tatt å redde regnskogen.

Men så flater boken og handlingen ut, og det som så ut til å bli en reflektert bok om årsak og konsekvens og om målet som helliger middelet blir etterhvert bare en banal og litt for enkel fortelling om hevn.

Nygårdshaug gjør det svært enkelt og behagelig for seg selv og for sine hovedpersoner. De har tilgang til ubegrenset med penger og kan dermed reise overalt i verden og skaffe til veie det de måtte ønske av remedier for sine aksjoner. De er eksperter på forkledninger og forfalskninger. De har behagelig og bekymringsløs sex med hverandre. Ingen aksjoner slår feil. Alle aksjoner er rettferdige. Ingen uskyldige dør, og alle som dør er skyldige.

Det er sikkert en fascinerende tanke at man kan gjennomføre så målrettede og rettferdige terroraksjoner og likvideringer at opponionen snur og begynner å sympatisere med terroristene mot makthaverne. Det høres ut som en terrorists våte drøm.

Boken tar opp et viktig og aktuelt tema, men evner ikke å gå noe dypere inn i hverken årsak eller løsning.

Alt i alt en gedigen skuffelse. Så dersom dette er Nygårdshaugs beste er jeg redd det ikke blir flere bøker av ham på meg.

Er Nygårdshaug større enn Ibsen?

For vel 25 år siden satte Gert Nygårdshaug seg fore å skrive en roman om ødeleggelsene av regnskogen i Latin-Amerika. Et prisverdig prosjekt, som kan se ut til å ha gitt oss historiens beste norske bok. I hvert fall ble «Mengele Zoo» kåret til tidenes beste i 2007, i en avstemning der folk flest fikk stemme.

Men her er det noe som ikke stemmer. Riktignok har marxist-leninister av og til skrevet gode bøker, også Nygårdshaug selv. Men dette produktet oser av hat til USA samt de fleste av landets innbyggere. Dette har han felles med deler av norsk venstreside, men neppe med boklesere flest, skulle jeg tro.

Bokens karakterer er de rene karikaturer: enten 100 % gode eller 100 % onde. Blant de godes forbilder nevnes Lenin, Stalin og Gaddafi (!) Hovedpersonene er fire prektige terrorister som den dyktige forfatteren får oss til å like. Deretter innvier han oss i hvordan de tenker: «Makthavernes moral har hjernevasket tre fjerdeler av menneskeheten.» Det fremgår at det her dreier seg om budet «Du skal ikke drepe». Men: «Kaller fisken det ‘å drepe’ når den snapper en flue fra overflaten? Er jaguaren en morder når han vender tilbake til sine sultne barn med en tapir i kjeften? (…) De gjør bare det som er nødvendig. Slik vi gjør» (s. 431).
Den som starter de nødvendige drapsorgier er Mino. Som elleveåring er han vitne til at alle andre i jungellandsbyen blir massakrert av soldater, på ordre fra en entreprenør fra USA. (Det er, som kjent i enkelte kretser, sånt de driver med.) Selv blir Mino reddet av den omreisende tryllekunstneren Isidoro; en av de gode. Han blir Isidoros medhjelper, og noen uker senere holder de to forestilling i en landsby et annet sted i landet. Noen soldater, kalt «armeros», nekter å betale inngangspenger og kaller ham en horunge. «Så tok han to skritt mot den nærmeste armerosen, en med fete lepper og plirende, onde øyne. Fra lommen sin hadde Mino tatt opp pinnen han skulle bruke til å tenne talgboksene med. Den stakk han hurtig og og presist inn i øyet på armerosen, boret den innover til den stoppet mot kraniets bakre vegg.» (s. 92).

Soldaten hadde ikke hatt noe med massakren å gjøre. Men han var soldat, og hadde altså onde øyne. Mino og hans mentor må stikke av, og Isidoro er redd han skal få skyldfølelse. Derfor sier han: «Dette landet er vondt for oss begge. Du gjorde helt riktig da du punkterte hjernen på denne armeroen. Selv om vi begge hadde blitt drept, gjorde du helt riktig.» (Forfatterens kursivering, s. 100.) «Da smilte Mino og øynene hans lyste i gløden fra bålet».
Nygårdshaug har som kjent satt opp en plakett i hagen sin der han hyller terroristene fra 11. september 2001 for å ha gitt USA «en smekk». Selv foregrep han denne gledelige begivenhet alt i 1989, da han lot sin helt Mino sprenge en skyskraper et annet sted i USA. Over 700 mister livet, men «etter noen uker begynte det meste å falle til ro (…) og to hundre millioner hamburgermunner åpnet seg igjen til sultne glefs» (s. 333). Senere (s. 400) tenker vår helt resignert at at «Det var mange å ta av. Det var minst to hundre millioner for mange.»
En liten digresjon: Midt på sekstitallet klarte jeg å få et relativt ukjent band kåret til Norges beste, i en lignende avstemning. Det var enkelt. Det var bare å sette fansen i sving med å sende kladdebøker og lignende rundt i klasserommene. Jeg hadde vært med å starte dette Norges første (noen vil si andre og nest beste) soulband blant jazzmusikerne på Club 7 et par år tidligere, men var ikke selv med i bandet lenger. «Stem på dene lapen» sto det på noe av det jeg fikk inn, sammen med en opplysning om at de som var for Public Enemies kunne undertegne. Så var det bare å gå opp til Svein-Erik Børja i NRK og levere stemmene, som slo favoritten Pussycats ned i støvlene.

Avstemningen som valgte en under middels god bok av en ganske god forfatter til Norges beste, ble også arrangert av NRK m.fl. Nå for tiden gjør Internett og SMS det enda enklere å starte en kampanje. Da jeg skrev ovenstående visste jeg ikke om det var slik den vant, jeg bare antok det. Det viste seg at antakelsen stemte: På Dagbladets nettsider (http://www.dagbladet.no/kultur/2007/06/01/502278.html) står det at det var mobilisering på Facebook som sikret seieren. Ser ikke arrangørene at en slik avstemning er den rene parodi på en meningsmåling, og fullstendig verdiløs som uttrykk for «folkets» mening? Bare 624 stemmer skulle til for å slå bøker som «Sult», «Peer Gynt» og «Pan», som kom på plassene 5 til 7. Saabye Christensens «Beatles» slo dem alle. Ingen av Bjørneboes og Mykles verker kom blant de 10 beste; noe som krevde 67 stemmer fra millioner av lesere. Det samme gjelder Ludvig Holberg, Olav Duun, Tarjei Vesaas osv. osv. For ikke å snakke om lyrikerne, med Wergeland og Olaf Bull i spissen. Dermed er det vel vedtatt at Nygårdshaug er større enn Ibsen og Hamsun. Hvorfor blir han ikke nominert til Nobelprisen?

Å redde miljøet er den viktigste og vanskeligste oppgaven verden står overfor. Heldigvis er situasjonen ennå ikke fullt så svart som Nygårdshaug malte den alt på åttitallet. Vi har dårlig tid, men voldsromantisk eskapisme er til liten hjelp.

Ronnie Johanson

Lesber, men ikke mer. Temaet er bra, men språket er ikke godt nok.

Høsten 2010 fikk jeg en liten folder fra bokhandelen libris; "Våre 101 favoritter, stemt frem av bokelskere for bokelskere" Listen inneholder noe for enhver smak og er oppført alfabetisk med romaner fra 1-80, deretter krim.
Fordi en liste ikke kan inneholde mer enn 100 bøker, så kom ikke Skumringstimen med Johan Theorin som nr 101 med

Bøker jeg har lest gjennom nærmere 50 år som har satt sitt preg på meg og gitt meg sterke leseropplevelser. kommentarene reflekterer min subjektive opplevelse av den enkelte boka.

I boka "Eselører" har mange bokfolk laget sine 10 på topp lister! Her kommer min og jeg utfordrer samtidig andre til å lage sine lister!

Her er min oversikt over bøker jeg har lest i 2010. Listen lages mest for min egen del. Jeg liker å kunne se tilbake på hvilke bøker jeg har likt/ikke likt i jakten på nye leseopplevelser.

Følger trenden og lager liste