Et folk i landflyktighet

Midtøstens litteratur er på mange vis fremmedartet for oss, en annen kultur. Jeg begynte på denne boken med en intensjon om å lese ett dikt om dagen, og å slå opp alle ukjente ord og referanser. Og jeg fulgte denne strategien - en stund. Men diktene grep meg, og jeg leste dem mer fortløpende og sammenhengende. Og jeg fikk en helt annen opplevelse av stemningen, rytmen og meningen i samlingen. En gjennomgående tone av lengsel, sårhet og av kjærlighet til husene («Han kjente nøkkelen like godt som sine egne lemmer, og fattet håp.»), jorden, dyrene. Et folk i landflyktighet trådde frem.

Jeg synes diktene, hver for seg, er relativt krevende og leser fortsatt flere av dem flere ganger (med dypere forståelse). Tekstene strekker seg over lange avstander og gjennom store tidssprang, og fra myter til moderne fenomener. De inneholder en egenartet, uvant bildebruk («Krigen har gått på kafé for å slappe av …» (s. 72) og referanser ukjente for de fleste av oss. Men det er ikke nødvendig å forstå alle formuleringene og referansene. Dette er en bok der helheten formidler budskapet. Diktsamlingen under ett skaper vakre og sterke bilder, gode og vonde, knytter urgammel tid opp mot nåtiden. Og ikke minst; den bringer håp og forsoning. Denne lille, store diktsamlingen er verdt å bruke tid på.

Mahmoud Darwish (1942–2008) og hans familie flyktet fra det nordlige Palestina til Libanon da Israel inntok landsbyen deres i 1948. Etter den tid har hans tilværelse vært preget av rotløshet. Darwish regnes som den fremste av de palestinske dikterne og en av de største arabiske poetene. Han er oversatt til flere språk. Likevel er han påfallende lite kjent i Norge (i Vesten?). Boken kom i 1994, første gang oversatt til norsk i 2002. Jeg hadde aldri hørt om den, før jeg tilfeldig kom over den hos Alquds (Palestinabutikken i Oslo). Jeg gjorde for moro skyld et lite regnestykke. Av bokelskere.no’s nærmere 50 000 medlemmer, er det 0,01 promille som følger «Hvorfor lot du hesten bli igjen alene».

Mitt ønske er at flere vil få øynene opp for det palestinske folkets kultur generelt og Mahmoud Darwishs spesielle stemme.

«Legg navnet ditt i min hånd og skriv
for å få vite hvem jeg er, og gå som skyer
på horisonten ...
Så jeg skrev: Den som skriver sin historie arver
ordenes jord, og besitter betydningen helt og fullt!»
(s. 63)

Føtter som avspeiler et liv

I fotpleierommet oppstår en egen form for intimitet. Kunden i fotpleiestolen, den hevbare «tronen», har overlatt sine nakne føtter i den kyndige fotpleierens hender. Blottstilt sine undersåtters skavanker og fortrinn. Sluppet den profesjonelle inn i sin intimsone for en på forhånd avtalt tid, til en avtalt pris. En hverdagslig situasjon og en innbydelse til fortrolighet.

Fotpleieren, bokens jeg-person, er en middelaldrende, omskolert forfatter. En kvinne som slet med å finne sin vei «i årene da du hverken er ung eller gammel», som brøt opp og ble elev på kurset «Fotpleie A på en skole for kroppspleie og kosmetikk som pompøst nok kalte seg akademi». Som jeg har forstått, bygger dette på Katja Oskamps egen historie.

Jeg-personen arbeider i en hudpleiesalong i forstaden Marzahn, i utkanten av Berlin, der tidligere DDR-borgere har flyttet inn. Kundekretsen utgjør et spekter av befolkningen, både i aldre og yrker. Oskamp lar oss bli kjent med sine personer med varme, humor og alvor. I løpet av få sider tegner hun opp personligheter og hele livsløp. Mennesker å bli glad i, selv de som kan synes aldri så håpløse. Og siden de fleste av dem er gamle mennesker, får vi gjennom deres historier også et bilde av Tysklands utvikling etter andre verdenskrig.

Med inngående kunnskaper om fotens anatomi, godt håndlag og kjærlighet behandler vår kvinne føtter av ymse slag, føtter som avspeiler kundenes liv. Og ikke minst er hun omsorgsfull og lyttende. Det er nesten så jeg får lyst til å bestille meg en fotpleietime selv, bli en «nykunde». Så vil det gjenstå å se om jeg blir en stamkunde eller en «strøkunde», en som stikker innom fra tid til annen.

Siden 6-erne sitter langt inne hos meg, blir det et sterkt terningkast 5.

Denne underfundige boken må tas inn i små porsjoner. Da jeg begynte å lese i den igjen i dag (2011), var det nesten ett år siden sist. Siden boken ikke rommer noen egentlig handling, tror jeg den fint kan leses på denne måten - over lang tid og med lange mellomrom. 350 sider med Pessoas skarpe observasjoner, poetiske skildringer og filosofiske betraktninger.

”Jeg er en nomadisk vandringsmann i min egen bevissthet”, skrev Pessoa selv. "Uroens bok kan betraktes som notater fra disse vandringene.” Istedenfor å prøve å forklare, gir jeg noen tilfeldig valgte smakebiter (fra tekst 151):

”Solnedgangen øser alt hva himmelen eier over de spredte skyene. Bløte reflekser i alle slags farger fyller himmelens mangfoldighet og svever fraværende i det høyes store smerte. Over de strittende takene, halvt lys, halvt skygge, antar de siste, langsomme solstrålene nyanser som hverken tilhører dem selv eller det de faller på. Det hviler en stor fred høyt der oppe over denne larmende byen, som selv begynner å falle til ro nå. Bortenfor farge og lyd glir alt inn i et dypt og stille åndedrett.
(…)
Alt det jeg har søkt i livet, har jeg sluttet å lete etter. Jeg er han som tankespredt søker noe, men som drømmer meg bort og nå har glemt hva det er han søker. De konkrete bevegelsene til de søkende, synlige hendene – som er bleke og lange med nøyaktig ti fingre til sammen – blir mer virkelige enn den fraværende tingen de søker, mens de snur og vender, flytter og plasserer.
(…)
Alt det jeg er eller har vært, eller det jeg tror jeg er eller har vært – alt dette mister plutselig [i mine tanker så vel som i den sluknende skyen høyt der oppe] hemmeligheten, sannheten, kanskje lykken som befinner seg hvem vet hvor i livet. Dette er det eneste jeg har igjen, liksom en sol som er gått ned, og det spredte lyset lar sine hender gli ned over byen, slik at alle tings indre skygge kommer til syne i takenes kompakte masse.
I det fjerne funkler den første stjernen som en liten skjelvende dråpe.”

Jeg tvinger meg til å lese så sakte jeg kan – for å få med meg alle nyansene og de uvante og uventete tankesprangene. Selv de minste og mest hverdagslige ting kan forfatteren løfte opp og gjøre vakre, overraskende, tankevekkende og foruroligende.

Pessoa gjør bruk av såkalte heteronymer, dvs. oppdiktete forfattere. Uroens bok er ført i pennen av regnskapsassistenten Bernando Soares. Jeg ble oppmerksom på boken gjennom José Saramagos Det året Ricardo Reis døde. Ricardo Reis, et annet av Pessoas heteronymer, får liv i Saramagos roman. Gjennom ett år møtes legen Reis og den avdøde forfatteren Pessoa gjentatte ganger. Mer om den boken her.

I fjor høst (2012) gikk jeg i Pessoas og Saramagos fotspor (i hvert fall noen av dem) i Lisboa. Det ga en ekstra dimensjon til forfatterskapene. Jeg oppsøkte Casa Fernando Pessoa og fikk inntrykk av at han har fått en slags kultstatus. Det er kanskje ikke så rart; både hans tekster og hans liv har noe særegent og nærmest mytisk over seg. Saramago er av mine favorittforfattere, og Det året Richardo Reis døde noe av det beste jeg har lest.
To portugisere som anbefales!

Terningkast 6 til Uroens bok! (Vet ikke hvorfor det ikke kommer opp her.)

Hjerteskjærende vitnesbyrd

«… En gang jeg hadde vakt, tilkalte noen saniteten over radio. Jeg løp ned for å se hva som hadde hendt, og jeg så en seks år gammel palestinsk jente med hodet som et åpent sår. En veldig pen gutt som pleide å besøke oss på posten, hadde funnet ut at han ikke likte palestinere som gikk nede på gaten, så han tok en murstein og kastet den ned på denne jenta. Barna i Hebron gjør som de vil, og foreldrene oppmuntrer dem. Elleve, tolv, tretten år gamle jødiske unger som banker opp palestinere, foreldre som heier på dem.» (side 28)

Dette er ett av de vitnesbyrdene israelske soldater legger frem i Finn Iunkers «Stemmer fra Israel». Jeg velger å referere dette, dels på grunn av dets råhet, dels fordi en i min familie har vært øyevitne til tilsvarende episoder på Vestbredden. Soldatene sto litt på avstand og så på.

Israelske soldaters brutale og systematiske trakassering av palestinere; barn, kvinner, gamle og menn, er etter hvert vel kjent og dokumentert. Disse korte tekstene gir skarpe og utvetydige bilder av ugjerningene. Mye blir sagt med få ord. Et eksempel til: Palestinerne er avhengig av en passerseddel for å kunne kjøre på veiene på Vestbredden, for å slippe gjennom de utallige kontrollpostene, for å komme på arbeid, skole, til lege, sykehus for å føde osv. Noen soldater fant noen passersedler i en bosetning der arabere (palestinere) jobbet. «Og kameratene mine tok dem. Det var første gang jeg forsto hvor lett det var for en atten år gammel gutt og føkke opp livet til en araber.» (side 72)

Dette er hjerteskjærende historier. Og det er ingen grunn til å betvile dem, fortalt av dem som selv deltok. Boken inneholder 145 dokumenterte vitnesbyrd.

Tidligere i vinter leste jeg «Alt er tapt. Israelske soldater forteller» av Hanne Eggen Røislien. Røisliens informanter er soldater hun intervjuet i forbindelse med sin doktorgradsavhandling i 2006, og gjenopptok kontakten med i 2023-2024 under Israels folkemord i Gaza.
Finn Iunkers «Stemmer fra Israel» tar utgangspunkt i vitnesbyrd som den israelske organisasjonen Breaking the Silence har samlet inn og publisert. Boken kom i 2017.

Bøkene er ulike, men begge påpeker et par interessante forhold.
1) Soldatene er rasende på og oppgitt over de ekstreme bosetterne på den israelokkuperte Vestbredden. Bosettere som spytter på, kaster stein etter og skjeller ut soldater som er utplassert for å beskytte dem. Bosetterne er de verste, verre enn «fienden», palestinerne.
2) Soldatene begynner å stille moralske spørsmål ved det de er med på. Dette er kanskje tydeligst i Røisliens bok fra 2024. I begge bøkene er soldatene reservister, det vil si at de er ferdig med den obligatoriske verneplikten, er voksne, men står til hærens disposisjon til enhver tid. I Iunkers bok reflekterer en over et overgrep han var med på. «Jeg tenkte ikke over det da (da han var ung vernepliktig), i dag ville jeg ha protestert.»

I skrivende stund, 21.1.2025, råder en skjør våpenhvile på Gaza. Samtidig går Israels makthavere til nye, militære angrep på palestinere på Vestbredden.

Jeg anbefaler boken på det sterkeste til alle som ønsker å forstå.

Om sionismen, dens fremvekst og fremtid

Noen ganger kan det være godt å løfte blikket fra dagens situasjon og se en sak i et historisk perspektiv. Det er det Peder Martin Lysestøl gjør i denne boken. Han tar for seg sionismen, den ideologien hele statsdannelsen av Israel hviler på, fra sin begynnelse på 1800-tallet og til i dag (senhøstes 2024).

Grunntanken i sionismen er at jødene utgjør et eget folk (en egen rase) og følgelig har krav på en egen stat. Et sted der «de alltid forfulgte jødene» kan føle seg trygge. Lysestøl skriver: «Sionistene mener at jødene ble et eget folk for om lag 3000 år siden og at etterkommere av dette folket nå har rett på Palestina». (side 57). Sionistene bruker «bibelen som historiebok» og erstatter navnet Palestina med Eretz Israel (landet Israel) (side 60).

Lysestøl går grundig til verks for å avdekke sionismens vesen. Han starter med en gjennomgang av jødeforfølgelsene i Polen, Russland og vesteuropeiske land, som la et grunnlag for denne ideologien. Videre får vi et innblikk i flere ulike retninger innenfor sionismen, fra de mer liberale til dagens ekstremvariant. Vi får en analyse av hvordan den mest ekstreme varianten kunne bli den rådende. Theodor Herzl, sionismen grunnlegger, ville ifølge Lysestøl ikke ha «kjent seg igjen i den nåværende apartheidstaten Israel». (side 39)

Denne boken er spekket med fakta og politiske analyser (ca. 300 kildehenvisninger). Den plasserer opprettelsen av staten Israel i 1948 i Storbritannias koloniseringshistorie, og tar for seg støtten fra USA og andre demokratiske stater. Norges rolle i delingen av Palestina og etableringen av Israel blir belyst. FNs første generalsekretær, Trygve Lie (Ap) spilte en sentral rolle i forhandlingene. «Det var liten tvil om at Trygve Lie ville gå inn for en prosedyre som tjente sionistenes og amerikanernes interesser.» skriver Lysestøl (side 123). Men kanskje det mest rystende er hvordan sionistene, ifølge forfatteren, bruker antisemittismen og Holocaust for å tjene sin sak.

Dette er en viktig bok, en bok som kan bidra til et mer opplyst syn på sionismen. Boken utkom høsten 2024 - mens Israel er inne i sitt andre år med brutal nedslakting av palestinere på Gazastripen og en voldelig offensiv på Vestbredden.

Lysestøl har hatt et sterkt og personlig engasjement for det palestinske folket siden 1960-årene. Når han nå tar for seg sionismens rolle, gir det en bakgrunn for å forstå palestinernes sak. Og ikke minst hvor umulig det sionistiske prosjektet i det lange løp er. Én stat med eksklusive rettigheter for én bestemt gruppe mennesker på bekostning av en allerede eksisterende befolkning, palestinerne. Lysestøl oppsummerer den økende kritikken Israel nå møter blant sine tidligere venner og allierte, og også blant jøder. Ifølge Lysestøl er det umulig å finne en fredelig og rettferdig løsning for palestinerne uten å ta et oppgjør med sionismen. Dette oppfatter jeg er bokens hovedanliggende.

Landet som ødelegger sine unge

En venninne av meg, som selv har passert israelske kontrollposter på vei inn- og ut av Palestina, har fortalt at det hun fryktet mest, var angsten i øynene til de tungt bevæpnete og svært unge israelske soldatene. Hvor livredde og uberegnelige de virket. Det er disse soldatene denne boken handler om. Det er fra deres side vi får historien fortalt. Hanne Eggen Røislien har ifølge henne selv to mål med boken: 1) å gi leseren et innblikk i hvordan soldater i den israelske hæren opplever og forstår sin virkelighet, og 2) [fortelle] om hva krig gjør med oss mennesker. «Boken har ikke som mål å gi en balansert fremstilling av den israelsk-palestinske konflikten.» skriver Eggen Røislien i sitt forord.

Boken gir et innblikk i hvor gjennommilitarisert det israelske samfunnet er. Verneplikten er obligatorisk for kvinner og menn. De blir innkalt 18 år gamle, er i tjeneste i to til fire år, for deretter å være reservister til de er i 40-årsalderen. Reservistene blir stadig innkalt til øvelse og kamp og skal stå til disposisjon straks IDF (The Israel Defense Forces) finner det nødvendig. En stor andel av Israels befolkning lever altså sine viktige, unge voksne år som soldater. Stadig i kamp og stadig innprentet hærens ideologi og tankegang utvikler de en identitet som soldater. En av Eggen Røisliens informanter sier det slik: «IDF er en militær styrke av og med folket. Den er folket.»

I anledning sin doktorgradsavhandling intervjuet Eggen Røislien en gruppe israelske soldater i 2006. Etter Hamas’ angrep på Israel den 7. oktober 2023 og Israels brutale motangrep, tok hun opp igjen kontakten med noen av disse informantene.

Soldatene forteller om følelsesmessig avstumpethet, bruk av rusmidler og alkohol, depresjoner, skilsmisser og selvmord. Hvor vanskelig forholdet til familien, kanskje spesielt moren, blir etter at de gikk inn i hæren. Etter hvert forteller soldatene om «moralske sår», de begynner å tvile på sine egne valg og det de er med på. En av de mest hardbarka soldatene forteller om en liten, rosa bamse han fant i en seng i et palestinsk hus han hadde raidet, og hadde sovet med i armene sine. Kort tid etter tok han sitt eget liv. Jeg kom i tanker om Tider som fulgte, der forfatteren Erich María Remarck skildrer møtet mellom en tysk soldat på perm fra 1. verdenskrig, og familien. Fellesnevneren er den uoverstigelige avstanden.

Etter avtjent verneplikt reiser israelere i flokk til India eller Sør-Amerika, der de ruser seg fra sans og samling. Et uttrykk for arroganse og egoisme eller et uttrykk for hvor mentalt ødelagte de er?

Jeg kjenner flere som har passert israelske kontrollposter (ikke palestinere). Jeg har hørt dem fortelle om de israelske soldatenes oppførsel ved postene, hvordan de har trakassert palestinere som skal gjennom. Å høre soldatene fortelle at de oppfatter sivile palestinere som uberegnelige og farlige, er provoserende. Men ingen av soldatene, heller ikke bokens forfatter, setter spørsmålet ved hvorfor kontrollpostene er der. Med hvilken rett Israel kontrollerer inn- og utreiser til Palestina.

Det er i det hele tatt provoserende å høre de israelske soldatenes uttalelser; om de alltid forfulgte jødene, Israel som et lite land som alltid står alene (en av verdens sterkeste militærmakter), Hamas som terroriserer både omverdenen og sin egen befolkning, og bruker skoler og sykehus som militære kommandosentraler, IDF som verdens mest moralske hær, og så videre. Det er dette den israelske befolkningen innpodes fra barnsben av. Soldatene gir faen i kritikken fra FN, menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonal presse, som de mener ikke har forstått noe som helst.

Boken avsluttes høsten 2024, omtrent ett år etter at Hamas brøt gjennom den israelske muren som sperrer Gazas befolkning inne, og Israel gikk til sitt (hittil?) sterkeste angrep på Palestina. Eggen Røisliens informanter er på bristepunktet, slitne og lei. De orker ikke mer, og de ser det som sin plikt å fortsette. De er rasende på Netanyahu og hans krigs- og bosetterpolitikk. De oppfatter at de står foran noe skjebnesvangert og stiller spørsmål ved Israels fremtid. Om Israel, i sin nåværende form, vil eksistere fem år frem i tid. «Vi må vise at vi er i stand til å beskytte vårt land og håndtere truslene effektivt. Hvis ikke er vi i fare for å bli en fotnote i historien.»

Overskriften på min bokomtale spiller på Sidsel Wolds Landet som lovet alt fra 2015. Er «landet som lovet alt» i ferd med å ødelegge sine unge, og dermed seg selv? Har de israelske makthaverne drevet sionismen, ideologien som hele Israel hviler på, for langt? Er alt tapt for dagens Israel, slik en av IDF-soldatene frykter? De omkring 130 årene sionismen har eksistert, er tross alt kort i et historisk perspektiv.

Da jeg leste boken i julen 2024, var det ingen utsikter hverken til en midlertidig våpenhvile eller til varig fred. Jeg fikk et ambivalent forhold til boken. På den ene siden oppfatter jeg at det i hovedsak er Israels premisser som ligger til grunn. På den andre siden gir boken håp om at Israels makthavere ikke kan fortsette å ture frem som de gjør; deres egne vil ikke tåle det.

En sterk anbefaling fra meg.

Bak kameraene

Ingen som følger med Dagsrevyen kan ha unngått å få med seg Yama Wolasmals rapporter fra Israel og Libanon om de pågående krigene i Gaza og Libanon – kunnskapsrik, saklig og presis. Inn i Gaza får ingen journalister komme. I boken gir Yama en grundigere innsikt enn den som får plass i noen få minutters nyhetsinnslag. Yama, som selv er afghaner, tar oss med til Afghanistan, Libya (Gaddafis fall i 2011), Israel, den okkuperte Vestbredden og Libanon, der han og familien har bosatt seg. (Boken kom høsten 2024, omtrent ett år inn i den mest brutale krigen Israel har ført mot Palestina.)

Som en rød tråd løper historien om Yamas eget liv og utvikling fra en unggutt som ikke fikk vitnesbyrd fra videregående skole på grunn av skulk, til en dreven krigskorrespondent. Vi får innblikk i flukten fra Afghanistan (faren var en opposisjonell journalist) via Pakistan til oppveksten på Grünerløkka Oslo.

Det er interessant å lese hvordan Yama arbeider med sine saker. Hvordan han modig (ikke uredd) går inn i potensielt svært farlige situasjoner; forberedelsene, både de journalistiske og de praktiske, dilemmaene han står overfor, og gjennomføringene av live-sendinger under dramatiske omstendigheter. Han legger vekt på å være upartisk, har et bredt kontaktnett på begge sider av konfliktene han dekker, og lar begge sider komme til orde. Han stiller kritiske spørsmål til Hamas, blant annet om angrepet på Israel den 7. oktober 2023, og til israelske militære og politiske ledere. Lar fakta taler for seg. Som når vi får referert hvordan den den erfarne og respekterte israelske generalen Giora Eiland forklarer hvordan Israel kan vinne krigen mot Hamas: «Vi må skape en humanitær krise i Gaza som tvinger hundretusener til å søke tilflukt i Egypt. (…) En alvorlig epidemi vil bringe seieren nærmere». (side 140) Eller representanten for den ekstreme, sionistiske bosetterbevegelsen på Vestbredden, Daniella Weiss, som med Bibelen som referanse kjemper for et Stor-Israel fra Tigris i Irak til Nilen i Egypt. «Hva tenker du som en mor – som en bestemor – når du ser bilder av barn som lider inne på Gazastripen?» spør Yama. «Jeg føler ingenting. (…) Jeg stenger det ute. Jeg har ikke kapasitet til å tenke på annet enn den smerten mitt folk har vært gjennom 7. oktober.» (side 139)

Jeg har sett anmeldelser med overskrifter som «Dårlig forkledd selvskryt» og «Flinke meg». Er disse overskriftene et forsøk på å ufarliggjøre Yama Wolasmal? Eller et spark fordi han kritiserer norske utenrikskorrespondenter for å være servile og svart-hvitt-tenkende (ha en politisk agenda?)? Yama Wolasmal er dyktig, en perfeksjonist, og det skal vi være glad for. «Det jeg så» er et velskrevet og veldokumentert bidrag til å forstå mer av den farlige tiden vi lever i.

Terningkast 5 +

Fordrivelse gjennom 75 år

Fra de første sidene fylte denne boken meg med foruroligelse. Den ga kjøtt og blod til den sakprosaen jeg har lest om Palestina i høst. Historien er ikke ukjent for meg, men dagens brutale krigføring i Gaza (oktober – desember 2023) har ført meg dypere inn i materien.

Bokens første del utspiller seg over få dager i Negev-ørkenen, syd i den nyopprettete staten Israel. Israelske sikkerhetsstyrker er utstasjonert for å renske ut de som måtte være igjen av arabere og lokalbefolkning (kalt «infiltratører») etter den store folkefordrivelsen i 1948. Den trykkende augustvarmen, de uendelige, golde sandbankene, hildringene og kjedsommeligheten er beskrevet så du nesten kjenner det. Det eneste som bryter monotonien er et insektbitt på en offisers lår. Et farlig bitt som driver mannen til vanvidd etter som det forverres. Så - endelig et oppdrag! En beduinstamme blir oppdaget og tilintetgjort. En jentunge blir tatt med tilbake til leiren. Voldtatt, drept og begravd i sanden.

I andre del møter vi en kvinne i Ramallah; jeg antar vel sytti år senere. Ved en tilfeldighet leser hun en avisartikkel om beduinjentas skjebne, en detalj i historien store hjul, og får det for seg å undersøke omstendighetene nærmere. Selv kunne jeg ha tatt tog og t-bane til Riksarkivet på Sognsvann i Oslo, nasjonens hukommelse, og vennlig fått utlevert de opplysningene jeg etterspurte. Eller satt meg i bilen og kjørt til hvilket som helst åsted for fortidens ugjerninger. Ikke så for en palestinsk kvinne på den israelokkuperte Vestbredden. Hun manøvrerer seg, med lånt ID-kort og leid bil, gjennom et land oppdelt i soner (soner kun tillatt for bestemte personer), kontrollstasjoner voktet av bevæpnete soldater, langs meterhøye betongmurer som skjermer for utsynet, veisperringer og et for henne et nytt og totalt ukjent landskap med nye navn, moderne bygninger og motorveier. Fremmedgjort og nummen av redsel.

Det hele forekommer meg så surrealistisk at jeg i øyeblikk lurer på hva jeg egentlig leser. En slags fabel? Men nei, det er palestinsk hverdag. Okkupasjonsmakten smuldrer opp palestinsk land, besitter bit for bit, fordriver palestinere med frykt og brutalitet. Bokens fatale slutt tilsier at fordrivelsene ikke tar slutt.

Boken har et etterspill. Under årets bokmesse i Frankfurt skulle forfatteren Adania Shibli (f .1947) ha mottatt Liberaturpreis 2023, en pris som årlig tildeles kvinnelige forfattere fra Afrika, Latin-Amerika, Asia eller Den arabiske verden. Prisutdelingen ble avlyst «grunnet krigen startet av Hamas (…)». Det sier noe om hvilken sprengkraft som ligger i denne lille, store, boken (utgitt i 2017). Jeg anbefaler den på det sterkeste til alle som ønsker å forstå.

En ting til, Frankfurtmessen vedtok en ensidig støtteerklæring til Israel. Hva er det denne arenaen for fritt ord og åpne samtaler driver med?

Når man ser det man vil se

Mark Twains reiseskildring «The Innocents Abroad» fra 1869 er flittig benyttet av sionister for å bygge opp bildet av Palestina på 1800-tallet som et folketomt, øde og neglisjert land. Dette synet utgjør en grunnleggende myte i Ilan Pappes «Ti myter om Israel». En annen seiglivet myte er at all verdens jøder utgjør ett folk, ett folk uten land, og at det var de jødiske immigrantene som fikk Det hellige land til å blomstre. Takket være bokelsker Tralte og Med Israel for fred ble min nysgjerrighet for Twains bok vekket.

Jeg leste «Troskyldige globetrottere» fra 1940, fritt overført til norsk av Per Kvist og skjønte, litt sent, at noe måtte være galt. Versjon var på 146 sider, og jeg fant ingenting som talte hverken i Palestinas favør eller disfavør. Derimot fant jeg mye moro om folk og fe, selvironi og raljering med religioner og legender. En satirisk bok preget av datidens (og nåtidens?) fordommer. Selv uten Palestina; det var vanskelig å ta Twain som sannhetsvitne for noe som helst. Men jeg skulle fjerne ha visst hva Kvist har utelatt.
(Jeg har altså ikke hørt lydfilen, men fikk ikke lagt inn omtalen på annen måte.)

Et par illustrerende eksempler:
«Vi hadde nådd målet for vår slitsomme, uendelig lange utflukt – vi var i Jerusalem. (…) Vi gikk over en gate og sto plutselig foran den hellige Veronicas hus. Da Kristus på sin smertens vandring kom forbi hennes bolig, kom hun ut fylt av inderlig, kvinnelig medynk, talte trøstende ord til ham og tørket svetten av hans panne uten å la seg skremme av pøbelens skrik og trusler. (…) Det merkeligste ved hendelsen, det som har gjort henne så berømt, er at da hun tørret mesterens panne, ble avtrykket av hans ansikt helt og holdent overført som et portrett på lommetørkleet, hvor det består den dag i dag. Vi vet dette sikkert for vi har sett lommetørkleet i en katedral i Paris, et annet i Spania, og minst to i Italia. I domen i Milano kostet det fem lire å se det, og i Peterskirken var det nesten umulig å få se det for noen pris.» (side 81-82)

«Over alt er det plassert steinheller som markerer de utallige hellige steder. Katolikkene vet på prikken hvor Maria stod og likeså hvor Maria Magdalena og Johannes oppholdt seg da det eller det hendte. Her vises også stedet der St. Helena (…) fant korset omkring tre hundre år etter korsfestelsen. Ifølge legenden vakte denne oppdagelsen umåtelig glede. Men den ble av kort varighet. For et grufullt spørsmål meldte seg: Hvilket av dem hang Frelseren på og hvilke bar røverne? Å rammes av tvil i et så alvorlig spørsmål var intet mindre enn en ulykke som vendte mengdens glede til sorg. Men når i alle tider lette en forgjeves etter en prestemann som kunne løse en så enkel knute? En slik herre fant ut en plan som ville gi et sikkert bevis. En adelig dame lå meget syk i Jerusalem. (Så følger en vidløftig beretning om hvordan damen ble helbredet ved det riktige korset.) Det påvises også en nisje hvor en splint av det sanne kors oppbevartes. De var blitt oppdaget i det sekstende århundre. De katolske prestene sa at det var blitt stjålet av prestene i en annen om jeg så må si konkurrerende sekt. Det er ikke pent sagt, men vi vet godt at splinten er blitt stjålet, for vi har sett den med våre egne øyne i en rekke katedraler i Frankrike, Spania og Italia.» (side 87–89)

Jeg lette, noe desorientert, på nettet og oppdaget at Twains original er på 500–600 sider, og at det er fullt mulig å lese den slik sionister gjør. Men også på andre måter, som en satire for eksempel. Dagens israelske statsminister Benjamin Netanyahu er blant dem som bruker boken for alt den er verdt.

Reiseskildringer var en populær sjanger på 1800-tallet; det var ikke for hvermannsen å farte verden rundt. Jerusalem og Palestina var attraktive mål, både for pilegrimer og velbeslåtte reiselystne. Det ble skrevet flere skildringer derfra - med vidt forskjellig innhold. I en artikkel fra 2017 diskuterer arkeologen Michael Press denne litteraturen: «How a Mark Twain Travel Book Turned Palestine into a Desert»

Press legger hovedvekten på Mark Twains bok, den mest berømte. Her følger noen utdrag fra artikkelen (i maskinell oversettelse):
Boken er fremfor alt kjent for sin beskrivelse av landskapets ødemark og folkets stygghet. Det meste av landet er «en stille, sørgmodig vidde», oversådd med «ekle» landsbyer med «elendige hytter» og «den vanlige samlingen av ussel menneskehet» – vansiret elendige «frynset av skitne filler» og «infisert med», nakne og «sårede øyne» barn «i alle stadier av lemlestelse og forfall».
(…)
For mange var ikke ødeleggelse det primære bildet i det hele tatt. Den skotske kunstneren David Roberts fant «et rikt dyrket land» i området rundt Jaffa: «Bakken er teppebelagt med blomster - sletten er besatt med små landsbyer og grupper av palmer, og uavhengig av sine interessante assosiasjoner, er landet det vakreste jeg noensinne har sett.» En ung Cyrus Adler (…) skrev i et brev til sin mor: «Jeg hadde et generelt inntrykk av den store skjønnheten i landet, og ikke rart at israelittene kjempet så hardt for det. Rekken av åser og daler og grønne enger. Ruinene. De enorme steinene. Hauger av stein som har vært å samle siden antikken alle imponerte meg med ideen om at dette lille landet er et av de vakreste på jorden.»
(…)
Så mange faktorer påvirket hvordan folk så Palestina: hvor de kom fra, hvilke deler av landet de så, hvilke reisendes beretninger de allerede hadde lest, hvilken religiøs tradisjon de var en del av. Roberts besøkte landet i mars, Adler i april - på slutten av regntiden, da (i dag som for to århundrer siden) bakken virkelig er teppebelagt med blomster, og levende grener omgir deg. Twain besøkte i september, da det vanligvis ikke har vært regn i flere måneder, og alt er brunt og tørt og dødt.
(…)
The Innocents Abroad er til syvende og sist en forseggjort, vedvarende vits: på bekostning av folkene og stedene i Middelhavet, av Twains medreisende, av Twain selv. At det fortsatt hjelper folk å ta dette øde bildet av Palestina på alvor, 150 år senere, er kanskje Twains største, grusomste vits av alle.

Dette var lærerikt og interessant.

Kunnskap i en historisk tid

Jeg leste denne boken i oktober-november 2023, under Israels angrepskrig mot Gaza. Opinionen var i ferd med å vende seg mot Israel, men utfallet var det for tidlig å si noe om. Boken setter dagens grufulle overgrep i perspektiv og gir en forståelse for hvordan dette kunne skje.

Boken gir viktig og solid kunnskap på et område der så mye historieløshet florerer. Den omhandler i hovedsak tiden fra 1948, da staten Israel ble opprettet og 750 000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem, og frem til i dag (august 2023). Men den trekker også tråder tilbake til slutten av 1800-tallet da ideen om en egen jødisk stat tok form, og sionistbevegelsen vokste frem under dens grunnlegger østerrikeren Theodor Herzl (1860–1904).

«I denne boken dokumenterer jeg hvordan sionismens ledere brukte politisk press og vold for å skape en jødisk stat i det historiske Palestina. Europeiske og amerikanske ledere var publikum til hendelsene uten å gripe inn. Jeg legger frem ny kunnskap om Israels overfall og massakre i 1948 og om koloniseringen som fant sted.» (side 11)

Tveit går grundig gjennom hvordan den israelske staten målbevisst og suksessivt har tilranet seg stadig mer palestinsk land. Om okkupasjonen av Vestbredden og Gaza i 1967 og den systematiske og ulovlige koloniseringen der. Han forteller om daglig vold, trakassering og undertrykkelse av det palestinske folket. Hjerteskjærende historier om enkeltmennesker og familier. Hendelser som bare sporadisk har nådd norske og vestlige medier. Og om et Israel som har fått ture frem, med full støtte fra USA og det øvrige Vesten. Et Israel som har fått utvikle seg til en okkupasjonsmakt og en apartheidstat uten å møte sanksjoner av noe slag. Tveit diskuterer apartheidbegrepet. Det er aldri tvil om hans syn, men han bygger på omfattende dokumentasjon.

Et tankekors:
«I 1960- og 70-årene fikk vestlige turister se det jødiske fellesskapet i kibbutzer. I 2019 viste israelerne stolt fram sine nyeste metoder for kollektiv straff og overvåkning. Israelere med forfedre som mindre enn hundre år tidligere var ofre for Europas verste overgrep, gjorde ulike former for overgrep til en vitenskap som de ikke skjulte, men tvert imot delte med verden for øvrig.» (side 382)

Også Norge får sitt pass påskrevet. Arbeiderpartiet og andre norske politikere mener vi har spilt og fortsatt spiller en viktig rolle for å skape fred i Midtøsten. Tveit går gjennom arbeidet med Oslo-avtalene i 1993 og 1995, ubalanserte fredsavtaler som hverken ga palestinerne politiske rettigheter eller eget land. Forholdene for dem ble derimot bare verre, og deres rettmessige ønske om en selvstendig palestinsk stat stadig fjernere.

«Oslo-avtalen er den nest største seieren i sionismens historie. Bare etableringen av Israel i 1948 var større.» Den israelske forfatteren Amos Oz. (side 168).

Tveit er nøye med å skille mellom sionister og israelere og jøder. Det er verdt å merke seg at mye av den nye dokumentasjonen han legger frem, er skaffet til veie av yngre, israelske historikere etter at de offisielle arkivene ble åpnet. Tveit trekker frem israelske fredsaktivister og propalestinske journaliser, samt «Bryt stillheten», en organisasjon av tidligere israelske soldater som ikke vil tie om hærens fremferd i de okkuperte områdene.

Odd Karsten Tveit (f. 1945) dokumenterer bokens innhold grundig. Han har hatt Midtøsten som sitt spesialfelt siden 1978 og var i flere perioder NRKs korrespondent i området. Han kan sitt stoff. Han bruker sine egne observasjoner og studier, og samtaler og intervjuer med et bredt utvalg av kilder. Boken har 660 referanser.

Boken skildrer en runddans med forhandlinger, FN-resolusjoner, brudd på folkeretten og kriger. Mot slutten skriver Tveit:
«På vei ut av Gaza i 2014 [den forrige krigen] tenkte jeg på dem som var fanget på kyststripen, og hva som ville være igjen av byene når israelerne hadde gjort seg ferdig.» (side 302)

Et spørsmål som er like, om ikke mer, relevant i dag, 15. november 2023.

Dette begynte som en morsom samfunnsatire, tatt på kornet, og utviklet seg til det reneste vås. Observert og fortalt av en slags avansert hytterobot i år 2026, altså kun tre år frem i tid. Det er sjelden jeg avbryter bøker, og enda sjeldnere jeg gir terningkast til avbrutte bøker. Men etter å ha kjempet meg halvveis, gjør jeg et unntak for denne. Bortkastet tid og mitt første terningkast 1.

Hvordan vil mennesket bli sett på i en fjern fremtid når vi som rase er forsvunnet? Hvordan vil en annen sivilisasjon vurdere og bedømme vår atferd og vår måte å leve på?

I «Legenden om mennesket» sitter hundene, de som har tatt over jorden, rundt ilden og forteller familiehistorier om disse skapningene som muligens levde på jorden for lenge, lenge siden. Hva er Mennesket? spør valpene. Hva er krig? Men noe sikkert svar kan ingen gi. Til tross for visse antakelser og teorier, menneskene kan ha vært mytologisk vesener og historiene rett og slett eventyr. Hundene vet ikke. Vi får ikke vite når disse historiene blir fortalt, ikke annet enn at de har blitt fortalt gjennom århundrer - eller er det årtusener.

Boken er bygd opp som åtte historier. I forkant av hver får vi en kort innledning, «Bemerkninger om første historie» osv. Disse bemerkningene gir uttrykk for hunde-fortellerens (eller er det robotens?) syn på historien som følger, og er interessante. Vi får ingen tidsangivelse for når historiene skal ha funnet sted. Et hint kan være at i en av dem er vi tilstede ved en gravferd i 2117. Vi er omkring den tiden da hundene mener menneskerasen ble hjemsøk av en katastrofe. Mennesket og hunden, menneskets beste venn, har holdt følge over en lang epoke; på et tidspunkt byttes rollene.

På den tiden historiene finner sted, har tenkende og snakkende roboter overtatt slavenes og tjenernes roller, televiseren gjør at folk kan møtes, ansikt til ansikt, selv om de befinner seg milevidt fra hverandre, utforskingen og befolkningen av verdensrommet er i full gang. I dag har vi roboter og såkalt kunstig intelligens, facetime og teams og liknende. Ukjent da Clifford D. Simak skrev «City» (originaltittelen) i 1952. Noen av fremtidsbekrivelsene har altså slått til, andre virker aparte, men hvem vet ... Litt artig er det at hundene har tradisjonelle hundenavn som Raggen, Lurven, Rusken, Trofast og Passopp. Det bidrar til bokens tidløshet.

Fremtidsbeskrivelsene er fantasifulle og morsomme i seg selv, men de er ikke poenget. Hensikten med dem er å skape et rammeverk for det jeg oppfatter som bokens hovedbudskap; en refleksjon over mennesket. De gir en nødvendig distanse for vurderinger av vår væremåte og vårt levesett. De inspirerer til tanker om tid og rom og ulike livsformer. Om hvordan vi kan være så sikre på at vår rase er den overlegne, vår verden den eneste.

Et par eksempler til ettertanke og inspirasjon:
«Hvor lenge har De tenkt å holde dette gående? spurte Miss Stanley, og hun bet ordene hissig av. (…) Han forsøkte å gjøre stemmen kjølig og rolig. «Så lenge det er nødvendig,» sa han. «Og så lenge det finnes håp.» «De vil altså fortsette å dømme dem til døden», sa hun (…) «Vi kan ikke tillate oss å være sentimentale, Miss Stanley,» sa Fowler og forsøkte å skjule sitt sinne. (…) Hvis vi klarer det til slutt, er prisen lav, selv om noen få mann dør. Mennesket har til alle tider kastet bort livet sitt på tåpelige ting, av tåpelige grunner. Hvorfor skulle vi da nøle med å la noen dø for en så stor sak som dette?» (side 98)

«Mennesket var engasjert i en vill kamp for makt og kunnskap, men intet sted blir det antydet hva han hadde tenkt å bruke det til, hvis han først oppnådde det.» (side 108)

«Vi lever i samme sekund hele tiden. Vi beveger oss fremover inni den sekund-parentesen, den bitte lille tidsenheten som vår spesielle verden har fått tildelt.» (side 186)

Simak skriver godt. Her er vakre og surrealistiske naturskildringer og rørende møter mellom dyr, roboter og mennesker. Simak har selv uttalt at boken er skrevet som en protest mot massemord og krig, og også som en higen etter en bedre verden.

Jeg er overrasket over at boken, som regnes som et hovedverk innenfor science fiction, har under tyve «følgere» her på bokelskere (er det sjangerbetegnelsen som skremmer?). Den norske oversettelsen fra 1968 ligger ikke engang i bokbasen. Dette er en bok som har tålt tidens tann og absolutt er relevant for oss i dag.

Jeg leste boken uten forventninger (er «allergisk» mot bestselgere) og ble gledelig overrasket! Valérie Perrin tegner et varmt og troverdig bilde av jeg-personen Violette, og av flere andre av romanens personer, til med den tilsynelatende drittsekken Philippe Toussaint. Jeg liker at forfatteren har valgt kirkegården som ramme rundt historiene hun forteller. Jeg synes hun utnytter dette grepet godt. Lar det gi originalitet og perspektiv. Språket er poetisk og flyter lett, til tider overraskende og humoristisk. La gå at det skjemmes av enkelte klisjeer.

Men hvorfor et så intetsigende bokomslag? Spesielt med tanke Violettes egen refleksjon: «Hvorfor tiltrekkes vi av bokomslag slik vi tiltrekkes av et blikk, en stemme som virker kjent, en stemme som får oss til å velge en annen vei, som får oss til å heve blikket, som tiltrekker seg oppmerksomheten vår og kanskje endrer livet vårt?» Og hvorfor skjemme ut forsiden med terningkast og reklame?

Jeg fant boken i «Telefonkiosken» og ga den en sjanse. Et glitrende påfunn for enkelt å kunne prøve ut bøker. Og jeg holder fast ved mitt forsett om aldri å lese baksidetekster. De er noe markedsavdelingen har pønsket ut. Og jeg synes det er rart at en dreven anmelder som Dagbladets Cathrine Krøger går i fella og kaller en bok «verdens vakreste».

En rørende, velskrevet og underholdende bok med driv, vel verdt å lese. Det burde holde!

Å koke suppe på en spiker?

Jeg er blitt fortalt historien om Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen av en venn fra Førre, ikke langt fra kvinnenes hjemby, Haugesund. Om hvordan disse to manufakturhandlerne og angivelig verdens første kvinnelige skipsredere måtte bruke en møbelhandler som mellommann da de kjøpte sitt første er skip, D/S Goval i 1906. Med innlevelse, humør og samfunnsforståelse. Skuffelsen ble derfor stor da jeg gikk løs på Arne Vestbøs bok om de to kvinnene.

Det er et dilemma knyttet til denne typen bøker. Hvordan skape levende mennesker av reelle personer som man ikke vet så mye om? Cecilie Enger valgte romanformen i sin Det hvite kartet, og sto dermed friere til å dikte. (Den har jeg ikke lest.) Arne Vestbø valgte sakprosa som sin sjanger. Han holder seg til kalde fakta og egne antakelser.

Jeg savner spenning og driv over det dristige arbeidet disse to kvinnene ga seg i kast med. At rederinnene, deres liv og virke, er det bærende i teksten, og at Haugesunds og skipsfartens historie danner en bakgrunn for deres innsats. Slik boken fremstår for meg, er det nærmest omvendt. Her er lange avsnitt om «Sildabyens» fremstående skipsredere, pengebeløp, skip og dødvekttonn. Så kommer Hanna Brummenæs og rederiet hun er en del av, inn innimellom. Bertha Torgersen er så godt som fraværende som en selvsteding person frem til Hannas død i 1942. Satt på spissen fremstår de to kvinnene nærmest som bipersoner i sin egen historie. Dette tar seg riktignok noe opp mot slutten, og vi får et bedre innblikk i deres liv. Hadde boken enda båret tittelen «Haugesunds historie» eller liknende hadde Vestbø hatt sine ord i behold.
.
Brummenæs og Torgersen førte åpenbart et tilbaketrukket og stillferdig privatliv. Men det går fort galt når forfatteren prøver å bøte på manglende innsikt med egne antakelser. Vestbø skriver for eksempel: «Døden lot ikke familien Torgersen slippe unna. Den 27. juni 1867 fødte moren Karen Marie sitt tredje barn. Fødselen var sannsynligvis tøff og dramatisk både for mor og barn, for 2. desember samme år avgikk Karen Marie ved døden, og drøyt et halvår senere, bare fire dager før sin ettårsdag, fulgte Ingeborg sin mor i graven.» At en kvinne dør et halvt år etter en fødsel, og hennes et 1-årgamle barn dør (i en tid med høy barnedødelighet) sier ingenting om fødselens karakter. Et tilsvarende eksempel: «I én kilde oppgis det at Hanna hadde fått åreforkalkning, noe som kan tyde på at hun etter hvert utviklet demens.» Siste del av setningen er spekulasjon; det er flere andre og vanligere årsaker til demens.

Det blir også tynt når Vestbø stadig skriver setninger som: «Antakeligvis var Hanna og Bertha blant de flere hundre av byens kvinner som møtte opp (…) for å høre hva fru Lothe hadde å si (…)», og «Det kan godt tenkes at dette var første gangen de to kompanjongene var i hovedstaden.» Jeg ønsker noe mer håndfast. Et siste eksempel, Vestbø skriver at Hanna allerede som barn drømte om å bli reder. «Kanskje skapte tapet av faren et behov for å få kontroll over havet?» En sjømannsdatter vet at havet ikke lar seg kontrollere. Vet ikke Vestbø det? Har han ikke sitt stoff under huden?

I Kystkvinner i Norge av Åsa Elstad har jeg nylig lest om mange kvinner, som mange år før Brummenæs & Torgersen, arbeidet som skipsredere. Madame Stenersen på Møglestue drev fra 1828 og frem mot 1850 Lillesands største rederi, og i folketellingen for 1900 er det oppført femten «skipsredersker». I kildene finner en flere kvinner som eide skip eller parter i skip, skriver Elstad. De hadde arvet skipene etter sine menn, eller drev virksomheten mens mannen seilte ute. Brummenæs og Torgersen bygget opp sitt rederi fra bunnen av og drev som kapitalister. Sånn sett kan de kalles verdens første. Men deres innsats hadde ikke blitt mindre om Vestbø hadde trukket frem at rederivirksomhet ikke var en ukjent verden for kvinner.

Dette er en bok med mye interessant stoff om Haugesund og sjøfarten, spesielt under de to verdenskrigene. Men som den dobbeltbiografien Arne Vestbø lover leseren i sitt forord, lykkes han etter mitt syn dårlig. Det blir rett og slett for lite kjøtt på beinet til å å gi liv til to ekstraordinære kvinner i et mannsdominert miljø.

Hva krig gjør med mennesket

Jeg leser «Slaktehus 5» som en skarp, troverdig og hjerteskjærende skildring av hva krig gjør med mennesker. Av hvordan denne villede, planlagte og systematiske volden ødelegger liv. Bokens hovedperson Billy Pilgrim har, som forfatteren Kurt Vonnegut, opplevd de alliertes teppebombing av Dresden 13.-15. februar 1945, helt på tampen av annen verdenskrig.

Vonnegut skriver i en slags naivistisk, distansert og til dels ironisk/humoristisk stil, noe som fremhever historiens brutalitet og meningsløshet. Her er sylskarpe observasjoner og beksvart humor. Spark til kristendommen og besteborgerligheten. Fremstillingen er utradisjonell. Jeg slutter meg til Rolfs begreper som «sjangeren ironi og satire og mørk humorisme». Merk også de to undertitlene «Barnekorstoget» og «En pliktdans med døden».

Billys datter Barbara mener faren er senil på grunn av en hjerneskade etter en flyulykke. Uten å psykologisere for mye, vil jeg anta at Billy i dag ville ha blitt diagnostisert med en posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Han har de typiske symptomene. Det som i teksten fremstår som tidssprang eller tidsreiser, oppfatter jeg som flashbacks; Billy gjenopplever ubærelige hendelser han har vært utsatt for, i våken tilstand og i søvne.

«Han har gått gjennom en dør i 1955, og kommet ut av en annen dør i 1941. Han har gått tilbake gjennom den døren og havnet i 1963.» (side 21, En Lanterne-bok 1975)

«Billy lå bevisstløs i to dager etter det (hjerneoperasjonen), og han drømte millioner av ting, og noen av dem var riktige. De riktige tingene var tidsreiser.» (side 116)

Han fortrenger, så langt han kan, hendelsene som har utløst traumene.

«Han hadde trodd i mange år at han ikke hadde noen hemmeligheter overfor seg selv. Men her var beviset på at han hadde en diger hemmelighet inne i seg, og han kunne ikke begripe hva det kunne være.» (side 127)

Billy lever i to virkeligheter, på jorden og på planeten Trafalmador, kidnappet av tralfamadorianerne og ført gjennom en tidsskru (side 23). Dette har etter mitt syn ingenting med science fiction å gjøre. Det skjer i Billys hode. Denne spaltingen i sinnet henger sammen med at hans sivile liv og hans tidligere liv som krigsfange ikke henger sammen. En krigsskade og en slags beskyttelsesmekanisme.

Dette er noe av det sterkeste jeg har lest og tusen takk til Rolf som inspirerte meg.
En meget tankevekkende bok.

Avslutningsvis og dessverre høyst aktuelt: Rommer dette avsnittet bokens essens:
«Men der han lå på sykehuset opplevde Billy noe som er svært vanlig i krigstid blant folk uten myndighet: han prøvde å bevise for en fiende som gikk inn for å være døv og blind at han var verdt å se og høre på.» (side 140).

Kystens kvinner til ære

«I omtaler av norske kystkvinner har det vært en tendens til enten å framstille dem som heltinner, sterkere enn kvinner flest, eller som ofre for en hard skjebne ved en ublid kyst. I denne boken er det fortellinger både om heltinner og ofre, men de fleste handler om dem som verken er det ene eller det andre, men levde sine liv så godt de kunne, til passet naturen de bodde i og menneskene de levde sammen med.» Dette skriver forfatter Åse Elstad i forordet til sin bok «Kyskvinner i Norge», og hun har sine ord i behold.

Elstad forteller om kvinner fra hele kysten i tiden 1850–1950, enkelte opp til nåtid (boken kom i 2004). Elstad skriver saklig, basert på fakta, og lar kvinner komme til orde med utsagn som belyser eller underbygger kjensgjerningene. Et av mange eksempler: «Hvalfangerne var gjerne ute fra høst til vår, men noen var på landstasjonene i Sørishavet i to–tre år i trekk (…) Det var flest hvalfangerkoner i Vestfold. Ei av dem, Ingrid på Veierland, regna ut at hun og mannen etter sju års ekteskap hadde levd sammen i fem–seks måneder.»

Åse Elstad skriver godt og gir et rikt og levende innsyn i kvinners liv og arbeid – to ting som var uløselig knyttet sammen. Uten kvinnenes arbeid, kunnskaper, erfaringer og allsidighet kunne ikke de gamle kystsamfunnene opprettholdes. Normene plasserte kvinnene på land og mennene i båtene. Men i praksis var det ofte annerledes, først og fremst fordi det handlet om å overleve. Kvinnene sto for matstellet, tilberedte fisk på utallige måter; ingenting måtte gå til spille, de tilvirket klær til hele familien, ryer og andre tekstiler til huset, spant, vevde, sydde og strikket, bar vann, vasket, deltok i sanking av egg, samlet og renset sjøfugldun; en god edderdundyne kunne vare hele livet. Dessuten kunne duna gi en tiltrengt ekstrainntekt. Kvinnene stelte husdyrene; det var sjelden nok gress til fôr, så det ble å skjære og samle løv og lyng i utmarka, tang i fjæra, bære alt hjem, og å koke fiskeavfall til dyrefôr. De deltok i onnene, i skjæring og tørking av torv til brensel, og i fisket når det trengtes. Mange styrte husholdningens økonomi. Det er ikke til å unngå å få respekt for disse kvinnene.

Når mannen skulle på lofotfiske, var det ikke bare å kjøpe et par varmedresser og moderne, vanntette votter og støvler. Elstad gir en detaljert beskrivelse av hva som måtte til; det var ikke lite. Og ofte var det flere enn én kar i familien som skulle ha full utrustning for tre måneder på sjøen. Å strikke sjøvotter var en kunst. De måtte toves godt for å bli vanntette, men ikke for godt, da ble de små og kalde. De skulle gjerne være litt store, siden de ble ytterligere tovet i arbeidet på båten. Og de hadde sine triks for å få vottene ekstra sterke og varme. Kvinner fra Hvaler, Vestfold og Sunnmøre la litt av sitt eget hår sammen ulla når de spant sjøvottegarn eller med garnet når de strikket.

Kvinnenes arbeid ble tatt som en selvfølge og lite verdsatt. I folketellingene er deres erverv gjerne oppført som «tjenestepige» eller «gårdbrukerkone». Det gir et mildt sagt ufullstendig bilde av hva kystens kvinner faktisk gjorde. Attpåtil ble de kritisert av distriktslegen, av «forståsegpåere», for manglende orden og renslighet i hjemmet. Nei det var ikke alltid tid til å skrubbe gulvet. Ikke nok vann heller. Men Elstad setter opp et regnestykke: I 1865 var hyra for en lofotfisker 25 spesidaler med kost, 35 hvis han hadde egen kost. Med andre ord, verdien av kosten ble satt til 10 spesidaler, en sum en for eksempel kunne få en ny færingsbåt med årer for. Det viser litt av verdien i kvinnens matproduksjon, konkluderer Elstad.

Elstad skriver fint om Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen som kjøpte skip etablerte sitt eget rederi i Haugesund i 1906. Men hun slår hull på myten om at de var verdens første kvinnelige skipsredere. («Brummenæs & Torgersen» av Arne Vestbø, Cappelen Damm 2021 og «Det hvite kartet» av Cecilie Enger, Gyldendal 2021). Fra 1828 og frem mot 1850 drev madame Stenersen på Møglestue Lillesands største rederi, og i folketellingen for 1900 er det oppført femten «skipsredersker». Men ser en nærmere på kildene, skriver Elstad, finner en flere kvinner som eide skip eller parter i skip. Til forskjell fra Brummenæs og Torgersen hadde disse arvet skipene etter sine avdøde menn, eller de drev virksomheten mens mannen seilte ute. De var bokholdere, førte regnskap, betalte utgifter som trekk av hyre, fulgte med hvor skuta var til enhver tid og innkalte til partsredermøter.

Det ligger et imponerende arbeid bak denne boken. Den favner bredt, er grundig, gjennomarbeidet og også morsom. Hvert kapittel og underkapittel innledes med et fint og treffende dikt eller lite tekstutdrag. Den er gjennomillustrert med gode svart-hvitt-fotografier fra hverdagsliv og arbeidsliv. Designen er delikat og gjennomført. Dette er et praktverk.

Den inspirerende tittelen og gode omtaler til tross, denne boken skuffet. Ingunn Kyrkjebø er god når hun skriver om japansk kultur, om kalligrafi, kampsport og teseremonier, og om hvordan gammelt buddhistisk og taoistisk tankesett brukes i disse. Dette er interessant og morsomt og beskrevet med entusiasme, glede og overbevisning. Og her er mye å lære for oss i vår heseblesende, vestlige verden. Om verdien av blant annet stillhet, pauser, dyp pust og å prøve å løsrive oss fra alle tankene vi stadig baler med.

Men det er likevel når Kyrkjebø skal gjøre de japanske ideologiene relevante for vestlige lesere, boken faller litt sammen, i hvert fall for denne leseren. At vi gjør ting bedre når vi konsentrerer oss om én ting om gangen, kan være greit å bli minnet på. Men må vi til zenbuddhismen eller taoismen for denne innsikten? At mennesket har to typer tankesett, et raskt, intuitivt og følelsesladet, og et langsomt, rasjonelt og logisk, tilskriver forfatteren psykologen og økonomen Daniel Kahneman (2011); kunnskap som var kjent lenge før Kahneman. Det er flere slike eksempler. Jeg synes det er vanskelig å forholde meg til mye av den forskningen forfatteren referer til, spesielt de vidtrekkende slutningene hun kan trekke av ett enkelt forskningsprosjekt, og hvordan hun relaterer dette til japansk tenking. Dette stoffet overbeviste ikke meg og opplevdes til dels irrelevant.

Alt i alt, en bok omtrent midt på treet.

Lidelsen som rettesnor – selv for et barn

Denne boken rasket jeg med meg fordi jeg i farten trodde den handlet om Teresa av Avila (1515–1582). Jeg har i Roma sett Berninis fascinerende og vakre marmorskulptur av den hellige Teresa. En henført kvinne i en religiøs, eller like gjerne erotisk, ekstase. En flørtende engel retter en pil mot nedre del av hennes kropp, og fra sidelinjene følger inkvisisjonens høye herrer nøye med. Men så var det altså ikke denne spanske Teresa boken handlet om.

Kjell Arild Pollestads bok handler om den franske Therese av Lisieux (1873–1897), som allerede fra barnsben av kjente et uvanlig dypt religiøst kall. Det er forunderlig å lese om hvor sterkt gudstroen stikker i hennes familie, og hvor spesielt denne troen ytrer seg. Veien til frelsen gikk gjennom lidelsen. «… men Guds kall var så inntrengende at om jeg hadde måttet gå gjennom flammer, ville jeg ha gjort det for å være trofast mot Jesus.» (side 58) tenker barnet Therese. En sterk og spesiell kvinne som kjemper seg til å bli tatt opp i Karmelklosteret bare 15 år gammel (aldersgrensen var 20/21). Hvor bokstavelig disse katolikkene tok det å vie sitt liv til Jesus. Ved innvielsen til sitt nonneliv ble Therese kledd i en hvit brudekjole; hun er Jesu brud og «veien til Brudgommens favn går gjennom lidelsen» (side 87). Så har da boken undertittelen En kjærlighetshistorie fra virkeligheten. Therese opplever også sine bunnsvarte perioder da det kjennes som Jesus har forlatt henne. Også disse setter hun inn i lidelsens sammenheng. Dette er Guds vilje, prøvelser han setter henne på. Når klosterporten lukkes bak barnet Therese, lukkes døren til den verdslige verden for godt. Ikke engang sitt eget navn beholder nonnene.

Underveis oppdaget jeg flere tråder til «min» spanske Teresa. Teresa av Avila var en reformator av karmelittordenen (ordenen Therese av Lisieux [og hennes tre søstre] gikk inn i). «Jeg vil gjerne bli en helgen. Jeg vil elske den gode Gud like høyt som den hellige Teresa av Avila elsket ham.» (side 93). Therese var den eneste nonnen, etter Teresa av Avila, som skrev sin livshistorie. Hun ble erklært helgen i 1925 og kirkelærer i Den katolske kirke. Ifølge Wikipedia er det kun to kvinner til som til nå er tildelt ærestittelen kirkelærer; Teresa av Avila og Katarina av Siena (1347–1380).

«Å hvilken lykke å lide for Ham som vi elsker inntil galskap, og blir ansett som gale i denne verden.» (side 117). Jeg kan vel sies å høre inn under sistnevnte gruppe, selv om jeg ikke vil bruke ordet «gal»; det står respekt av å stå fast ved det man tror på. Ikke desto mindre var dette interessant lesing. Og for meg overraskende at Thereses historie fant sted så sent som på slutten av 1800-tallet. Pollestad baserer seg i stor grad på Thereses egen beretning om sitt liv, og han skriver respektfullt og godt.

Så takk til Veierland mikrobibliotek for denne uventete og opplysende lesingen!

Fredrik Fasting Torgersen (1934–2015) har fått sitt navn uløselig knyttet til en av vår tids mest omtalte drapssaker. I 1958 ble Fasting Torgersen dømt til livsvarig fengsel og ti års sikring for drapet på en 16 år gammel jente i Oslo. Han hevdet hele livet sin uskyld og kjempet med sine støttespillere for å få saken gjenopptatt, uten å vinne frem.

At Fasting Torgersen var en følsom og treffsikker poet og fotograf var inntil nylig ukjent for meg. Rent tilfeldig ble jeg oppmerksom på hans «Hvis himmelen, Dikt og fotografier fra Oslos skyggesider på 70-tallet». Det var noe ved disse diktene om umiddelbart grep meg. En dobbelt bunn. En brodd. Noe som gjorde at diktene «satte seg fast», og jeg straks bestilte boken fra forlaget SpreDet. Jeg synes det er vanskelig å finne dekkende ord for akkurat hva som fascinerer meg så sterkt med boken. Er det overraskelsesmomentene flettet inn i alvoret? Ironien?

Fasting Torgersen står på de svakes side. Uten å bli sentimental eller bitter lar han domstolene, fengselsvesenet og presteskapet få gjennomgå med sin skarpe penn. Et eksempel:

Vil du blir riktig gammel
så kom i fengsel
for der er årene
lange som evigheter –
tenk over det

(Jeg skulle ønske dikteren hadde strøket den siste, unødvendige setningen; diktet vekker ettertanke uten at leseren blir bedt om det. Som alle diktene og fotografiene.)

Eller dette, dessverre fortsatt aktuelt:

Gamlehjemmet
er på mange måter
en himmelrakett –
oldingene er på plass
som astronauter –
fra vinduene
speider de etter
det siste gløtt
av menneskelighet.

Fotografiene, i svart-hvitt, slo meg ved første øyekast som dystre. Det er de da også, men i portrettene som i diktene er det noe mer – følsomhet, styrke, medmenneskelighet.

Et tankekors – når jeg nå, i 2021, leser min egen tekst, åpner selv denne bokomtalen med «Torgersen-saken». Det sier sitt om hvor sterkt denne mannen og hans liv er blitt knyttet til en uløst drapssak fra 1957.

At Andreas Viestad er en dyktig kokk og matskribent, har jeg visst lenge. Her i huset har vi hatt glede av hans kokebøker i mange år. At han også er en habil forfatter, er nokså nytt for meg. Jeg har nylig lest En middag i Roma, Verdenshistorien i et måltid, en original og artig bok der Viestad med utgangspunkt i ingrediensene i sitt italienske restaurantmåltid forteller verdenshistorie.

I «Reisen til Cadillac» tar Viestad oss med gjennom Tyskland og Frankrike i sin elskede, amerikanske Cadillac DeVille Sedan fra 1969. Fra Kiel til Cadillac, helt sydvest i Frankrike (at Cadillac også er noe annet enn en bil, var totalt ukjent for meg). En modig reise for en sjåfør uerfaren med store biler, og med minimal teknisk innsikt.

Viestad er en god forteller, kunnskapsrik, belest og bereist, og i besittelse av en god porsjon befriende selvironi. Underveis reflekterer han over Europas kultur og historie. Den røde tråden er forbindelsene mellom Europa og Amerika - forskjeller, likheter og spenninger. Boken er fra 2008 og noen av de politiske betraktningene kan kjennes litt utdaterte, uten at det ødelegger helheten. Vi får morsomme opplysninger som at den erkeamerikanske hamburgeren opprinnelig stammer fra den tyske byen Hamburg, og at tekstilet denim opprinnelig var brukt i arbeidsklær i den sydfranske byen Nîmes ("fra Nîmes"). Derfra ble klær solgt til sjøfartsbyen Genova under navnet bleu de Gênes, senere bare jeans.

Viestad fører en glitrende penn. Cadillacen blir en kjent og kjær venn også for leseren, med alle sine nykker og skavanker, all sin verdighet, skjønnhet og styrke. Ett eksempel, fra ilandkjøringen i Kiel: «Bilen våkner langsom til liv. En dyp, surklende lyd strømmer opp fra et sted langt nede i motoren, ledsaget av en risting som sprer seg gjennom karosseriet. Tannhjul møter tannhjul. Metalldeler jeg ikke kjenner navnet på, får elektriske impulser fra batteriet. Bensin pumpes gjennom sprukne ledninger fram til de åtte stedene der små gnister skal sette i gang små eksplosjoner og få enda flere deler til å våkne fra sin dvale.»

At boken inneholder i overkant mye «bil» for meg, oppveies av alle viderverdighetene underveis, samtalene med svært ulike mennesker, observasjoner og refleksjoner, og ikke minst av språket. Unn deg en fin og interessant reise gjennom Europa!

Et tips er å følge reisen på google maps; det gjør den enda mer levende.