Dette er en omtale av hele Hong Kong-trilogien som jeg merket meg her inne fordi den fikk så god omtale, - men jeg kan dessverre ikke si meg enig.

Den første boken, «En ulastelig mann», syntes jeg var grei nok, skjønt ikke så bra som ventet, men jeg ga den en femmer på grunn av det tidsbildet den ga, samt opplysningene om hvor forferdelig oppvekst de britiske imperialistenes barn fikk når de ble sendt «Home».
Jeg syntes imidlertid det var mye uforløst og uforklart i den, og satte min lit til at det ville bli rettet opp i den andre boken, «En trofast hustru». Det opplevde jeg dessverre ikke, kanskje fordi jeg hadde trodd at vi her skulle bli bedre kjent med den kvinnelige hovedpersonen og hva som gjorde henne så fantastisk som det stadig ble sagt. Men det ble med påstandene, og derfor fikk den bare terningkast fire.
I tredje bind, «Venner til sist», kommer vi nærmere inn på andre i ekteparets bekjentskapskrets, og vi får igjen en skildring av tøffe oppvekstvilkår før og under krigen, - i England denne gang. Og det er nok disse barndomsskildringene som er det beste ved bøkene, samt skildringen av det engelske landskap og hverdagsliv. Dette holdt imidlertid ikke nok på min interesse, - jeg kjedet og ergret meg mer og mer og var lykkelig da jeg var ferdig og kunne gi den terningkast tre.

Jeg kan vel si at jeg rett og slett ikke likte Jane Gardams språk og skrivestil. Fortellermåten hennes var like svevende og forvirret som hovedpersonene var på sine gamle dager, - kanskje det er en god skildring av hvordan man blir i hodet når man blir gammel nok, men jeg vil ikke være der, - ennå;-) Fortellingene hoppet frem og tilbake i takt med mimringen, og tidsplasseringen var ikke helt klar bestandig, - veldig forvirrende! Samtidig består teksten av mange tanker og samtaler som presenteres i korte, løsrevne setninger, - men det er kanskje noe av poenget, at det var slik samtalene foregikk i det miljøet. Det ble i det hele tatt altfor mye direkte tale og gjentatte tanker uten at vi av den grunn ble bedre kjent med personene, - for meg ble de bare noen pappfigurer.

Ååå, - Kerstin Ekman er en stor forfatter! Det første kapitlet, som skildrer hovedpersonens møte med ulven, minnet meg på «Hunden», - den fantastiske boken hennes hvor hun beskriver verden fra en hunds synspunkt, en hund som har gått seg vill i skogen. Det grep meg så dypt at jeg bestemte meg for å lese boken i langdrag og nyte den! Og det gjorde jeg, men så må jeg nok innrømme at etter en stund var jeg ikke like henført nytende, det ble mer en skildring av en gammel gretten gubbe som bekymret seg over å bli gammel, enn av naturopplevelser. Men det gjorde hun naturligvis også strålende godt, - jeg ble på mange måter minnet litt om Per Petterson og «Mitt Abruzzo». Og etter en stund binder hun naturopplevelsen og den gamle mannen mesterlig sammen, og gir oss til og med en forklaring på den litt merkelige tittelen, - jeg kunne ikke skjønne hvorfor boken ikke het «Løp ulv», men her er det snakk om noe helt annet! Mot slutten får hun også puttet inn litt skikkelig detektivarbeid, som ved siden av hennes kunnskapsrike kommentarer til skogsdrift og hundehold, også er med på å bidra til at jeg uten tvil gir boken terningkast seks og favorittstempel!

Full av begeistring over «Ondskapens kall», løp jeg av gårde og kjøpte den neste boken om Cormoran Strike og Robin Ellacott! Men, det var kanskje ikke så lurt, den var på nesten 700 sider og det ble i meste laget for en gammel dame, - i hvert fall når det er et poeng at man skal følge med og merke seg alle små detaljer for kanskje å klare å skjønne hvem som har gjort hva og hvorfor. Jeg klarte ikke å holde ordentlig styr på personene og deres forhold, for meg ble det dessverre for rotete, - og det til tross for at en omtale påstår at dette er den beste av bøkene om disse to detektivene.

Men, når det er sagt, må jeg jo også si at jeg koste meg med skildringene fra London og av britisk «upper class», - jeg fikk litt Agatha Christie-fornemmelser innimellom. Dessuten har vi jo historien om hvordan forholdet mellom de to detektivene utvikler seg, og det er det jo morsomt å følge, -men altså, den ble for lang!

Jeg er veldig glad for at det ble så varmt at jeg ble fristet til å lese krim og gå inn i Cormoran Strikes - og Robin Ellacotts! - verden, - til tross for at den var full av ekle, perverse menn! Jeg hadde glemt hvor fine disse bøkene er, - så nå er det bare å løpe av gårde og kjøpe den fjerde!

Edvard Hoem er en mester i å gi liv til fortidens mennesker på en troverdig måte, og det er stadig hans egne forfedre og -mødre og deres nærmeste som blir vekket til live. Han forteller her hele livshistorien til broren til en forfar, en felemaker som levde på første halvdel av 1800-tallet. Han har hatt god hjelp av profesjonelle til å lete i kildene etter fakta, og han forteller oss når han beveger seg for langt utenfor disse. Selve historien bygger altså på faktiske hendelser som blir stående som et skjelett, mens Hoem dikter inn omgivelser, opplevelser og tanker på en ypperlig måte.

Det eneste jeg har å innvende mot denne boken, er forlagets baksidetekst! Der blir livsløpet til felemakeren detaljert fortalt, og derved sletter de jo det som er av spenning i boken, - og det er virkelig ikke så lite, men jeg skal IKKE gjengi det her! Fratatt disse spenningsmomentene blir boken litt mer traust enn nødvendig. De detaljerte skildringene av hverdagsliv på begynnelsen av 1800-tallet er interessante nok for mange av oss, men boken ville vært tjent med at man hadde latt det være igjen en spenning knyttet til hvordan det ville gå.

Jeg sier jo ikke for mye når jeg sier at felemakeren til sist dør, og nettopp skildringen av hans siste år er særlig gode, - synes nå jeg, som er eldre enn han ble.

Litt britisk krim virket forlokkende, men relativt raskt begynte jeg å kjede meg over alt for mange intetsigende dialoger og et platt språk. Og så trodde jeg jo at jeg hadde løsningen! Men det hadde jeg jo slett ikke, det skjønte jeg da min mistenkte ble myrdet! Fra da av glemte jeg alt om språk og denslags, spenningen steg og avslørte etterhvert en intrikat og fiks historie! Men boken hadde vært tjent med at den var blitt kuttet kraftig, både i dialogene og historien om hovedpersonens far. Jeg endte likevel på en femmer på grunn av selve kriminalhistorien, og at boken ga meg en tur til England.

Stor takk til Lillevi som gjorde meg oppmerksom på denne boken! Det er en fryd å sitte her i fjellheimen og lese alle sitatene med beskrivelser av blomstene som vokste i Kristin Lavransdatters verden. Boken er også lærerik, med all sin kunnskap har Undset brukt middelalderens navn på blomstene, så nå vet jeg at når hun skrev om maigull, var det mjødurt hun skildret, og at linnea ble kalt nårislegress, - den kunne jo ikke kalles linnea på den tiden! Det er nettopp Sigrid Undsets nære og omyggelige skildringer av blomster og landskap som er med på å gjøre forfatterskapet hennes så stort!
I tillegg er denne boken en kortversjon av hele trilogien, skrevet av Tordis Ørjasæter i et sobert Undset-aktig språk, og det var veldig fint å på denne måten få en snartur inn i historien om hele livet til Kristin Lavransdatter.

Det har vært en opplevelse å lese denne boken, - dette er stor og mangefasettert litteratur med godt språk! Allerede innledningskapitlet fanger oss med en poetisk-filosofisk skildring av livet til den vakre døgnfluen i det bunnløse tjernet, - et bilde og et sted som skal bli sentrale i boken. Og sentralt står også den nøyaktige kunnskapen som forfatteren viser om naturen generelt og om hvordan man kan leve og overleve der, - det er veldig imponerende! Her går tankene til Lars Mytting som også øser av lignende kunnskap om praktiske gjøremål i sine bøker.

Dette er én side ved denne boken, - historien om de to brødrene som skal lære å overleve i skogen på egenhånd sommeren 1914. En annen side er historien om hovedpersonen og fortelleren, Filip, - en ungdom på midten av 1980-tallet. Han er barnebarnet som får høre historien om livet i Nordmarka, og vi blir også kjent med ham som selvstendig person, - en person som har svært mange likhetstrekk med bokens forfatter. Han er jo utdannet og praktiserende billedkunstner, og vi får her blant annet en interessant innføring i hvordan tegneren i ham ser verden! Filip følger farfaren inn i døden, og den hverdagslige skildringen hans av denne tiden er gripende. Og over dette hvelver det store familiedramaet seg, - hvorfor snakker ikke de to brødrene sammen lenger, de to som hadde et rørende tett forhold i skogen og som siden har bodd ved siden av hverandre!? Terningkast seks og favorittbok!

Jeg har tidligere lest Britt Karin Larsens mange bøker fra Finnskogen med stor glede, og da jeg nylig var deltaker på en tur dit, fant jeg ut at det var på tide å lese hennes forgjengers, Åsta Holths, verk fra samme område. Og jeg ble definitivt ikke skuffet!
Åsta Holths tre bøker følger en skogfinsk slekt fra siste halvdel av 1600-tallet, og det viser seg at det er hennes egen slekt hun skriver om. Hun har derfor hatt stor kunnskap om kulturen og levesettet blant skogfinnene, og hun formidler dette på en detaljert og interessant, men også poetisk, måte. Uten at det blir tørt, følger vi arbeid og arbeidsoppgaver på gården gjennom årstidene, samtidig som vi følger slekters gang gjennom de forskjellige personene og deres liv. For en gangs skyld stiller jeg ikke spørsmål ved hva som er diktning og hva som virkelig skjedde, - det er klart hun har måttet dikte disse personenes tanker, men de fremstår som hele og troverdige. I etterordet blir det påpekt at det er funnet opplysninger om det første slektsleddet som ikke stemmer med Holths historie, men det sjenerte ikke meg, - det er tross alt en roman-trilogi, ikke en slektshistorie.
Forholdet til «baggene», dvs. nordmennene, og kampen for en egen kirke er ellers et sentralt tema i bøkene, og det er for øvrig tydelig at hun har flettet inn historier hun har hørt fortalt i røykstua i mørke kvelder.

Åsta Holth testamenterte hjemmet sitt, Leiråker, til Norsk Skogfinsk Museum på Svullrya, og det er bevart slik det sto da hun døde i 1999. Det var veldig interessant å besøke det og vite at det var der hun satt og skrev disse bøkene som jeg da var langt inne i!

Dette er virkelig en gave til Sigrid Undsets tilhengere! Tordis Ørjasæter og Kristin Brandtsegg Johansen har redigert denne samlingen av sitater fra hennes romaner, essays og brev, - og de har hatt en stor skattekiste å øse av! Sitatene er ordnet tematisk, og layouten er sirlig og vakker, også med fotografier.

Det er utrolig lett å la seg forføre av Undsets språk og formuleringsevne, og sitatene viser hennes klokskap og livsvisdom. Så selv om hennes uttalelser av og til butter litt mot egne synspunkter, så sluker jeg dem rått! Jeg har holdt på med boken en god stund, kost meg med et kapittel i ny og ne, - en sann fryd som var god for sjelen!

Tittelen henspeiler på at hun i sitt forfatterskap valgte å ta i bruk «de blanke ordene, dydenes navne, de som er blitt halvveis latterlige ord – det er de ord menneskene trenger at lære – styrken, visdommen, rettferdigheten, sannheten, måteholdet, tapperheten – og mange andre blanke ord.»

Denne boken gir en grundig innføring i victoriatidens England, både gjennom fortellingens historie og forfatterens bemerkninger underveis. Jeg ble inspirert til å gjenlese den da jeg nettopp gjenleste Besettelse, - de kan på mange måter minne om hverandre. Begge er skrevet av nåtidige kunnskapsrike litterater og forfattere og omhandler kjærlighetshistorier rundt 1860, - og begge er krydret med datidens lyrikk.

Her har John Fowles hatt en fascinerende og grensesprengende skrivestil. Han har benyttet seg av en forfatterstemme som forklarer personenes tanker og handlinger utifra tiden de levde i. Men han nøyde seg ikke med det, - noen ganger lot han forfatteren selv dukke opp i fortellingen, og han moret seg også med å la historien ende på tre forskjellige måter! Underveis får vi imidlertid fine menneske-, kultur- og naturskildringer og en spennende kjærlighetshistorie som det er en fryd å lese, og som forflytter leseren til en annen tid og et annet sted.

Selv har jeg sett filmen med Meryl Streep og Jeremy Irons mange ganger, og jeg frydet meg ved å merke hvor tett den ligger opp til boken, selv om dobbeltheten i historien der ble formidlet på en annen, men også fiks måte.

Kåringen av «beste bok» fikk meg til å huske på denne, og jeg har nå gjenlest den med stor fryd! A. S. Byatt fikk da også Bookerprisen for den i 1990.

Romanen, med undertittel «En romantisk fortelling», er et overflødighetshorn av lek med litterære sjangre og kunnskap om victoriatidens litteratur og tankegods. Handlingen foregår både rundt 1860 og i nyere tid; det er en spenningsroman knyttet til jakten på gamle brev og med kjærlighetshistorier på begge tidsplan, - men det er også så mye mer. Byatt er i utgangspunktet litteraturviter som underviste ved University College i London, og hun har her faktisk klart å dikte to forfatterstemmer fra victoriatiden, - lange dikt fulle av tidens ånd og språk, samt fiktive artikler - til og med med fotnoter! Veldig imponerende, men det kan nok bli litt mye av det gode, - men da kan man faktisk godt skumlese litt. Men det gir oss jo en innføring i tidsånden, og i tillegg til dette og spenningshistorien, får vi kostelige skildringer av kiving innenfor dagens akademia, gode menneskeskildringer, flotte natur- og miljøbeskrivelser og til slutt et gotisk innslag med graving på kirkegården!

Som prikken over i-en er omslagsbildet et maleri fra 1860 som viser et par som går langs en strand, - akkurat slik helten og heltinnen gjorde!

Hm, - jeg vet ikke helt hva jeg skal synes om denne boken. Jeg har lest flere bøker av henne før, og har vært veldig begeistret, så da det på omslaget av denne sto at det var en av de vakreste bøkene anmelderen noensinne hadde lest, fikk jeg veldig store forventninger.

Det er en nokså tynn bok, snaue 170 sider, og jeg må innrømme at jeg underveis gjennom de første hundre sidene ble nokså lei og oppgitt. Det var en litt rotete fremstilling av hovedpersonens stillestående liv og hennes fascinasjon av sin grandtante, - hvis lett forvirrede utsagn blir sitert i ett sett! Grandtanten har etterlatt seg noen manuskripter med sine refleksjoner over menneskets natur, lyset og livets tilfeldigheter og disse spiller etter hvert en sentral rolle.

Forfatterinnens skildringer av livet på Island og nettopp lysets betydning er fin lesning, og interessant er det også at der kalles jordmødre for lysmødre. Både hovedpersonen og grandtanten var «lysmødre» - et ord som også blir brukt i den norske oversettelsen – så det dreier seg mye om deres jobb, fødsler og barnets møte med verden, - sammenlignet med dyrenes. Grandtanten mener dyrene er menneskene overlegne, og det er vel det som er bakgrunnen for tittelen.

Men etter omtrent to tredjedeler av boken opplevde jeg at noe endret seg. Det begynte å skje noe i hovedpersonens stillestående liv, og det tredje temaet, livets tilfeldigheter, blir aktualisert. Og når man så får høre grandtantens konklusjon på spekulasjonene rundt menneskets natur og dets uforutsigbare atferd, skjønner man at det ligger en tanke bak den rotete fortellingen i bokens første hundre sider.

For å forklare det, gjengir jeg litt fra bokens slutt, - noe som ikke går på handlingen, men på forståelsen av den. Hvis noen ikke vil ha den «hjelpen» må de slutte å lese her.

Hovedpersonen skriver om grandtantens etterlatte manuskripter: «I begynnelsen syntes jeg de manglet både en rød tråd og en sammenheng, men etter hvert som jeg leste, begynte jeg å få mine tvil, og opplevde at det jeg tidligere hadde opplevd som uorden eller mangel på sammenheng, nettopp var tanken bak verket, formålet og meningen med det. At organiseringen lå i det uorganiserte, at det var et system i misfosteret.» - Og da skjønner jeg jo at også boken er skrevet i denne grandtantens ånd, og det er jo ganske fikst og godt gjort!
Så dermed steg boken fra terningkast fire til terningkast fem fra meg!

Jeg koste meg med denne boken hvor vi fikk møte den unge William Wisting i 1983. Han var en nyutdannet og engasjert politikonstabel og en nybakt pappa, - når han fikk tid til det. I tilleggsboken som handlet nesten tyve år senere, møter vi ham som en fremdeles sympatisk etterforsker, men nå litt mer sliten etter alt for mange overtidstimer og kaffekopper, - litt deprimerende det da.

Den første boken dreier seg blant annet om hendelser som skjedde 1925, men som har tråder frem til «nåtiden», - helt etter min smak! Og skildringene av livet i 1983, med skrivemaskin, fasttelefon og telefaks, er et hyggelig gjensyn for en som har opplevd det og som skjønner hun begynner å bli gammel. Jeg ble også fascinert av hvordan vi kan følge etterforskningen trinn for trinn og se hvordan brikkene etterhvert faller på plass, mens vi hele tiden har hatt muligheten til å være med og pusle litt selv.

Jeg likte nok hovedboken best, - «Nøkkelvitnet» manglet det historiske islettet som var nettopp det jeg ble tiltrukket av i «Når det mørkner», så terningkastet mitt går til den!

Med undertittelen «En ny historie om vikingene. Fra Skandinavia til Silkeveien» og et utsøkt omslag, var dette en svært forlokkende bok. Forfatteren er bio-arkeolog, og i begynnelsen nærmer hun seg vikingtiden mer ut fra arkeologiske funn enn fra de skriftlige beretningene som finnes, og det opplevde jeg som nytt og veldig interessant. Hun starter i England hvor det er gjort mange nye og viktige funn, og hun tar i bruk resultatene av det de aller siste naturvitenskapelige teknikkene forteller oss om funnene. Dette gir nye opplysninger om både de gjenstander og de menneskelige levninger som er funnet der, - veldig spennende!

Disse opplysningene førte henne østover, og jeg ble med, men så må jeg bare innrømme at det etter hvert ikke ble like interessant for meg. Jeg må ta det på egen kappe at jeg ikke helt klarer å holde styr på alle de vanskelige navnene i øst, - både på steder og mennesker. Men en annen ting var at hun nå i stor grad forlot arkeologien og baserte seg på beretninger, og fordi jeg nettopp var så fascinert av den arkeologiske vinklingen, ergret dette meg litt. Språket var også litt tungt med lange setninger, og når innholdet da var litt komplisert og jeg ikke alltid fulgte henne helt i hva hun ville vise, ble det litt langdrygt for meg. Men interessant nok, jeg ser i en annen omtale her inne at det er en som mener det stikk motsatte, - at hun brukte for lang tid til å komme til poenget!

Og poenget tror jeg må være at vi ikke må se på vikingsamfunnet som et avsondret og lukket samfunn i Skandinavia og vestover, men at det var et samfunn sterkt preget av migrasjon, handel og kulturutveksling østover.

Jeg gikk nok til denne boken med litt for store forventninger, - jeg har vært veldig begeistret for de senere bøkene til Mytting. Men jeg må innrømme at etter hvert dalte interessen her, - det var nok litt for mye av en «guttebok». Jeg koste meg med skildringene av miljøet i Gudbrandsdalen, og Mytting imponerer forsåvidt også her med sine detaljkunnskaper, - det er bare det at det nå er kunnskaper om et område jeg har null kjennskap til eller interesse for, - militærliv, våpen og biler! Det ligger en sterk menneskelig historie i bunnen av fortellingen, men all spesialkunnskapen på disse områdene kjedet meg, og da det etterhvert også ble i overkant blodig etter min smak, sank begeistringen fra terningskast fem til fire!

I møte med noen bøker blir ord så fattige, - det gjelder her, som med de andre bøkene til Stefansson. Her tar han oss med på svimlende tankesprang mellom tid og sted og generasjoner og mellom liv og død, - og vi får en følelse av hvordan alt henger sammen med alt, og verden utvides. Han fanger det storslagne ved våre liv og ved kjærligheten gjennom de små hendelser og åpenbarer dette for meg, her jeg sitter i sofaen en grå novemberdag. Det er gjennom oppbyggingen av fortellingen, det særegne språket og «stilla mellom orda» (jfr. Helge Torvund i Klassekampen 05.11.2021) han klarer dette, - som f.eks. i tittelen! Jeg gir en sekser og et favorittbok-stempel, uten å kludre den mere til med mine ord!

Jeg må med skam melde at jeg ikke ble like revet med av dette bejublete eposet som mange andre har blitt, - skjønt jeg vet faktisk også om folk som har gitt opp underveis.

Det er jo i utgangspunktet et fantastisk flott prosjekt, - å følge en familie gjennom mer enn hundre år og se hvordan livet til enkeltmedlemmer blir preget av både tiden de lever i og av slektens medlemmer og historie. Forfatteren bruker innledningsvis et fascinerende bilde av et vakkert teppe hvor hver person er en tråd, og hvordan disse danner et mønster og blir til et nydelig teppe, sett i sammenheng. Men jeg vet dessverre ikke hvor vakkert dette bildet egentlig ble, til det var renningen, som var laget av tid og sted, for preget av verdens ondskap under revolusjoner og i krig, samt av et paternalistisk samfunn, - som forøvrig også rammet mennene. Det er hovedsakelig kvinnenes skjebner vi leser om her, og de blir faktisk uhyggelig like, - og det går stort sett ikke så bra med dem. Dette skyldes imidlertid ikke bare de ytre omstendighetene, - det skyldes også deres personligheter, psykiske reaksjoner og valg. Vi følger dem tett, litt for tett etter min oppfatning, alle deres tanker og følelser blir utmalt til det kjedsommelige, vil nå jeg si. Så selv om jeg til tider ble revet med av handlingen og syntes det var interessant å følge den historiske utviklingen i Georgia, ble jeg lei av det ordrike tankespinnet til hovedpersonene, som jeg heldigvis ikke kjente meg igjen i, - jeg gledet meg bare til boken endelig ville ta slutt!

Dette er den fascinerende historien om hvordan den første norgeshistorien ble til, om mannen som skrev den og om hans tid, - 1600-tallet. Tormod Torfæus (opprinnelig Torfason) var en begavet islending som vokste opp omgitt av gamle norrøne sagaer og skrifter. Interessen for disse førte ham til universitetet i København hvor han en periode var kongelig antikvar og sørget for innsamling og avskrift av de gamle islandske håndskriftene, før skjebnen førte ham til Norge og Karmøy. På kongelig bestilling skrev han der et firebinds verk om Norges historie, mens hans skrivere sørget for avskrifter av de originale islandske sagaene, - som i en periode ble oppbevart i en potetkjeller der! Dette arbeidet, som ble utført på gården Stangeland på Karmøy, var så stort og omfattende at Birgisson skriver at det var tre filologiske institusjoner i datidens Skandinavia: Universitetet i København, Stangeland på Karmøy og Antikvitetskollegiet i Uppsala/Stockholm! Tenk det!

Torfæus gjorde et fantastisk arbeid for å tilgjengeliggjøre de gamle skriftene og var stor i sin tid, både som antikvar og historiker, men ettertiden har ikke visst å verdsette hans historieskriving. Særlig hans form for metode og tilsynelatende manglende kildekritikk har blitt kritisert, og norgeshistorien i fire bind som var skrevet på latin, har ikke blitt oversatt før i våre dager. Det er heller ikke lenger allment kjent at det var på grunn av hans iherdige innsats at vi i dag kjenner så mange islandske håndskrifter, - eller at han for eksempel var den første som mente Vinland måtte være på New Foundland!

Men nå har Birgisson løftet ham frem i lyset og skrevet en fascinerende og lærerik bok om hans liv og gjerning, og jeg føler meg hele tiden i trygge hender. Birgisson har tydeligvis et stort kildetilfang å ta av, og han dikter aldri, men gir oss et verdifullt innblikk i siste halvdel av 1600-tallet generelt og Torfæus liv og virke spesielt. Vi blir ført fra livet på Island, til kongens hoff og det dansk-norske embetsverket i København og til storgården Stangeland på Karmøy. Vi er også med på en skjebnesvanger slåsskamp i en kro i Danmark og bivåner en trolldomsprosess i et rettslokale i Rogaland, men vi føres først og fremst inn i Torfæus’ iherdige arbeid med de norrøne håndskriftene og historieverket hans. Dessuten treffer vi Torfæus’ gode venn og etterfølger som har fått et mer kjent navn i ettertiden: Arni Magnusson. I den forbindelse får vi også en innføring i kildekritikk og forskjellig bruk av sagaene og tilnærming til historien.

Jeg har gjennom denne boken fått tettet hull i min viten og bundet sammen spredt kunnskap til et storslagent bilde som strekker seg ut både i tid og rom. Som det vel fremgår er jeg altså veldig begeistret, og boken kan anbefales til alle som er interessert i eldre historie - både sagaer og 16-1700-tallet! Den fikk en sekser av meg!

Jeg må dessverre innrømme at jeg ble veldig skuffet over denne. Jeg har ikke lest noen bøker med Wallander tidligere, men jeg har jo oppfattet at det skal være gode bøker. Men jeg må nok innrømme at jeg ble dugelig lei denne fyren som var så lei av det meste, - riktignok først og fremst seg selv og sin egen livssituasjon. Alle livets hverdagsligheter blir detaljert beskrevet, så detaljert at hvis de fleste ble fjernet, ville ikke boken vært på langt nær så tykk, og det hadde passet meg bra. En annen ting er at selve plottet var utrolig forvirrende og komplisert, noe som forøvrig ble gjentatt til det kjedsommelige, - men allikevel så jeg alternativer som ikke ble nevnt eller fulgt opp av den forvirrede staben! Jeg håper politietterforskning foregår mer strukturert enn dette!
Når det er sagt, skal Mankell ha ros for å ha gått inn på et felt som i 1998 var nytt og fremmed: datateknologiens ufattelige muligheter. Og ved å skildre opplevelsen av dens inntog, fungerer boken som en slags lærebok i vitenskaps- og kulturhistorie. Jeg vil også berømme skildringen hans av hvordan det er å bli eldre, - å oppdage at tiden endrer seg uten at man klarer å henge med, at man mister kontrollen og blir pustet i nakken av de som er yngre. Disse to poengene løftet boken til terningkast fire fra meg, jeg hadde lenge tenkt at det bare ble en treer, - men da skal det være sagt at jeg ikke er så glad i krim utført i stor, verdensomspennende skala, - jeg foretrekker de hjemlige, familiære mordene😉😁