Dette var en sjarmerende, rørende og vakker bok.
Grovt sett kan man vel si at den, som så mange andre bøker, handler om en ung manns vei for å finne ut av livet og seg selv. Men i motsetning til de andre bøkene (ihvertfall dem jeg har lest), finner han her ut av det gjennom ansvarsfølelsen for og kjærligheten til den lille datteren.
Pussig nok sto det akkurat i dag en artikkel i Aftenposten om Silje Bekeng-Flemmen som hadde savnet bøker skrevet om det å få og ha barn, - og det er altså det denne boken, som kom ut i 2009, handler om, men fra farens synsvinkel.
Men den handler også om så mye mer: om kropp og død og å miste sin mor, og om å bryte opp fra barndomshjemmet for å følge en drøm om å stelle med blomster - den store fellesinteressen til mor og sønn - og om kjærligheten mellom mann og kvinne.
Det er en meget sympatisk ung mann vi møter i boken, - som er skrevet av en kvinne, og det er min eneste innsigelse mot boken, at jeg-personen kanskje var litt for god til å være sann. Det, og at den lille datteren forekom meg særdeles fremmelig og grei å ha med å gjøre! Men så foregår jo også handlingen hovedsakelig i en liten sør-europeisk landsby med et nesten magisk preg, og boken har en tilsvarende velsignet letthet over seg, - de store temaene, til tross. Og for en mor som nylig har opplevd å se sin sønn gå inn i farsrollen, gikk jo denne boken rett til hjertet.

Jeg kunne ikke la være å kjøpe denne etter å ha vært innom Stonehenge på en rundreise i Sør-England i sommer. Og jeg kan med det samme innrømme at jeg hadde to motstridende reaksjoner på den: jeg syntes boken var interessant, og jeg avbrøt den!

Boken lar oss møte menneskene i den steinalderkulturen som skapte både Stonehenge og alle de andre steinringene spredt utover Storbritannia, - slik de levde med sin religion og i sitt samfunnssystem. Alt er naturligvis oppdiktet, men basert på diverse forskningslitteratur.
Cornwell følger i hovedsak tre brødre som representerer forskjellige mennesketyper med forskjellig innstilling til livet, og de er på mange måter forbausende lik vår tids mennesker, - med unntak av at de jo blant annet har en helt annen religion. Hvor like de var, kan sikkert diskuteres, men for meg menneskeliggjorde dette disse steinaldermenneskene og gjorde Stonehenge til noe mer enn det vi ser.

Så hvorfor avbrøt jeg da? Jeg hadde lest ca. halve boken da jeg ga meg, og det skyldtes nok at jeg følte at forfatteren da hadde klart å vise meg den kulturen og de menneskene som laget disse steinringene. Jeg skjønte hvor han ville hen, samtidig som selve historien og menneskeskjebnene ikke var interessante nok til å holde på min interesse. Og så må jeg innrømme at det faktum at jeg leste boken på engelsk nok også bidro. Det var litt for mange ukjente gloser i forbindelse med bygging av templer og steinringer, - noe som bidro til at lesingen innimellom ble et lite ork.

Men jeg er altså likevel glad for at jeg leste det jeg gjorde, - jeg ser nå mye klarere for meg hva som kan ha skjedd da Stonehenge ble bygget.

Det er en fryd å lese Per Petterson! Det er noe med skrivestilen, den er så suggererende, man blir dratt inn i den verdenen som skildres. En verden som stiger frem i kombinasjonen av presise skildringer av Oslo øst – oftest sett fra bussen – og Akershus – sett fra Mazdaen – og de assosiasjonene dette vekker i ham, en tidsreise til egen fortid og foreldrenes liv, - mesterlig!

Men så er det selve historien. Jeg gikk kanskje til boken med gale forventninger, til dels skapt ved et innlegg her inne. Der sto det at litt over halvveis tok boken seg mesterlig opp, - og jeg ventet og ventet, men oppdaget dessverre ikke dette vendepunktet, - noe jeg fullt og helt tar på min kappe. Men i ettertid ser jeg at jeg merket det vel, jeg også, bare at det antageligvis var da jeg mistet den kronologiske oversikten og skjønte at dette ikke var noen sammenhengende story som jeg hadde ventet. Samtidig var det vel omtrent da vi ble presentert for det som med små drypp skulle vise seg å være den hjerteskjærende konsekvensen av et liv i kontakt med en mann i «slik» situasjon. I omtalen av boken har jeg fått inntrykk av at «situasjonen» var skilsmissen, men det kommer etterhvert frem at den stikker atskillig dypere enn som så, - en rastløs mangel på kontakt med egne følelser hos denne mannen som holdt på å gå seg bort i sitt eget hode.

Personlig opplever jeg det som veldig nyttig å skrive slike omtaler som dette, hvor jeg er nødt til å gå dypere i en bok og tenke gjennom den. I utgangspunktet tenkte jeg at denne gangen ble det bare en firer til Petterson, men sannelig steg den ikke til en femmer ved nærmere ettertanke, når jeg la egne forventninger til en story og min ergrelse over Arvid Jansen til side!

Da jeg leste i avisene om lanseringen av filmen, gikk det opp for meg at det egentlig var mye jeg ikke husket fra denne boken, - selv om jeg har husket den som fantastisk! Derfor fikk jeg lyst til å lese den om igjen, - og det har vært en sann svir og stor glede! Jeg tror nesten at jeg syntes den var bedre nå (hvis det er mulig), - men ved siden av gjenkjennelsens glede, var det jo nå mye jeg forsto bedre under lesingen, - alle hintene om hva det egentlig dreiet seg om. Fantastisk, - gjenlesing anbefales!

Jeg har lest et sted at Cecilie Enger liker å gå inn i særegne kvinneskikkelser og prøve å forstå og skildre dem. Det gjorde hun med fotografen Ellisif Wessel i «Himmelstormeren» i 2007, og det gjør hun med Hilda Cooper i «Kammerpiken» fra 2011. Det er et veldig spesielt miljø og kvinnesinn vi blir ført inn i her. Hilda Cooper kom til Norge som dronning Mauds kammerpike i 1926, og hun ble boende på slottet også etter dronningens død og til hun selv døde i 1992! Hennes livsoppgave var å tjene dronningen ved å ta hånd om hele hennes garderobe og sørge for at hun til enhver anledning hadde et passende antrekk. Man skal ha et ganske spesielt sinn og innstilling for å vie hele sitt liv til en slik oppgave, selv lenge etter at det egentlige objektet for omtanken var borte. Skjønt det var egentlig ikke dronningen som fikk hennes hovedomtanke, det var vel så mye klærne i seg selv, - stoffene, fargene, tilbehøret og systemet de ble oppbevart i. Jeg tror man vil kunne kalle henne en kvinnelig nerd på det området, - av en eller annen grunn har jeg inntrykk av at den betegnelsen oftest brukes om gutter med mer teoretiske interesser. Cecilie Enger klarer faktisk å gå inn i Hilda Coopers sinn og skildre henne sånn at vi på et vis forstår henne. Og hun gir oss også en skildring av tjenerskapets liv på slottet som bringer tankene til Downton Abbey og ikke minst til «Resten av dagen», - og det midt i Oslo!
Jeg hørte boken som lydbok (hoppet på gratistilbudet til Fabel!) hvor Gisken Armand leste. Hun ga Hilda en litt hard og «firkantet» stemme, og jeg lurer på om Hilda hadde fremstått litt annerledes for meg hvis jeg hadde lest den selv, - hadde hun virket mer forsiktig? Det er vanskelig å si når man ikke har teksten foran seg, men det er en interessant tanke, hvor stor betydning en opplesers stemme har for hvordan man opplever personene. Men Gisken Armand hadde nok lest boken og visste hva hun gjorde!
Boken ga en interessant skildring av et spesielt sinn og liv, men det var jo ganske traurig, og den klarte ikke å gripe meg mer enn at jeg lar terningen ende på fire, etter å ha vippet mot fem.

MEN, etter å ha tenkt meg om en gang til, høyner jeg til fem! Enger har klart det hun satte seg fore, å forstå og forklare hvordan noen kan velge å leve et slikt liv, - at det var traurig, har jo ikke noe med kvaliteten på boken å gjøre!

Lars Mytting har klart det igjen, og jeg har kost meg glugg ihjel! En liten stund i begynnelsen var jeg litt skeptisk og sukket over at dette hadde jeg da lest før: historien om nypresten og bondejenta, - men jeg skal hilse og si at historien fort tok av fra klisjéen! Jeg har også med årene utviklet en viss skepsis til historiske romaner og undrer meg ofte over om det som fortelles kan stemme. Men her skjønte jeg fort at forfatteren var på trygg grunn, og jeg ble i steden veldig imponert over all kunnskapen som veltet frem, om alt fra stavkirkenes konstruksjon til kunstnerkretser i Dresden og til Kvinneklinikken i Kristiania! Midt i alt det realistiske er imidlertid forbindelsene til fortiden svimlende tilstede, og det er også helt etter min smak! Noen ganger synes jeg nok disse overnaturlige forbindelsene ble i overkant virkelighetsnære, men jeg svelget det glatt, - det er en fantastisk historie! Innimellom gikk tankene mine til Falkberget, både på grunn av konstellasjonen sterk bondejente – prest – tysker og den glidende overgangen mellom drøm og virkelighet. Falkbergets verden var jo på Røros, mens Myttings er i Gudbrandsdalen, og for en som kjenner litt til språket og dalføret er det så deilig å bli tatt med dit! Jeg gir terningskast seks!

Jeg har nå gjenlest (egentlig hørt) Synnøve Solbakken for første gang på over femti år, og jeg må bare si at jeg hadde stor glede av det! I en anmeldelse her inne blir boken nærmest avskrevet fordi den ikke er aktuell i dag, men jeg setter stor pris på bøker som nettopp gir oss innblikk i forgangne tider og som blir sett med datidens øyne og skildret med datidens ord. Det var rett og slett deilig å høre det gammelmodige språket (som var radikalt i en bok dengang!) og interessant å få innblikk i seder og skikker blant bondestanden anno 1850, og – ikke minst – også her å oppdage sannheten i Sigrid Undsets ord om at seder og skikker endrer seg, men ikke menneskehjertene. For det er jo de som ligger i grunnen her, Torbjørns og Synnøves hjerter, et evig eksempel på (litt) bad guy og snill pike. Men vi treffer jo også andre, gjenkjennelige typer, skarpt sett og skildret av Bjørnson, og jeg stopper ikke å undre meg over hvor like menneskene på mange måter er opp gjennom århundrene. Møtet mellom de to familiene fra Granlien og Solbakken på kirkebakken mot slutten av boken er mesterlig skildret! Jeg satte stor pris på boken og gir den terningkast fem.

Jeg har hørt denne boken som lydbok, og i og med at det er mye dialoger i den, både ytre og indre, opplevde jeg den nærmest som et skuespill. Å lytte til disse samtalene er en grei måte å bli revet med på, de trigger en slags «kikkerlyst» og nysgjerrighet i meg. Gjengivelsen av livet til en typisk norsk hovedstadsfamilie anno ca. 2017 er god, men den blir fort litt for gjenkjennelig og kjedelig. Selve temaet er interessant; det dreier seg om hvordan de forskjellige familiemedlemmene opplever at familien de alle har vært en del av, oppløses, - hvilke roller de har hatt i familien og hvordan de nå opplever og lever sine liv, inkludert deres syn på kjærlighet og faste forhold. Til tross for presise og gode skildringer av personene blir det for meg i overkant mye sutring og sammenbrudd, - jeg ventet vel enten på at de skulle ta seg sammen, eller på at forfatteren på et eller annet vis skulle løftet historien litt. Dette siste sagt uten at jeg helt skjønner hva det skulle vært, men det hele ble litt for motløst og hverdagslig for meg.

Dette var en utrolig fascinerende bok, - «utrolig» fordi jeg skal innrømme at jeg fryktet at 400 sider om vår fjerne forhistorie kunne bli vel tørt og kjedelig, men så feil kan man ta! Med utgangspunkt i det forskerne nå vet om genetikk og DNA'er, supplert med arkeologiske opplysninger, har den svenske vitenskapsjournalisten Karin Bojs skrevet en lettfattelig bok om sine – og våre – forfedres utvikling og forflytninger de siste 54 000 årene. Den personlige vinklingen med å følge familiens DNA-spor langt tilbake, kombinert med jakten på opplysninger og hennes egen nære slektshistorie, gjorde boken nærmest til en utvidet «Hvem tror du at du er»-historie, - veldig artig og interessant! Det er de store linjer som trekkes opp, både kronologisk og geografisk, og den følelsen av et utvidet overblikk som man da får, er nesten litt euforisk. Samtidig er det jo så fascinerende at dette overblikket skapes via de ørsmå detaljene!
De som har greie på emnet (eller emnene, for de fleste forskere arbeider jo innenfor hvert sitt lille område) vil sikkert finne ting å kritisere. Selv synes jeg nok at de siste 2000 årene ble behandlet litt raskt, folkevandringstiden f.eks. feide hun veldig raskt over, - men i et spenn på 54 000 år var jo den forsvinnende liten! Jeg kan bare slutte meg til Erika Fatlands omtale i Aftenposten: «Folkeopplysning på høyt nivå ... Sjelden har jeg lært så mye av én enkelt bok.»

Jeg blir visst aldri ferdig med Sigrid Undset, - en fascinerende og beundringsverdig dame det er vanskelig å bli helt klok på. Etter å ha lest tre biografier om henne (av henholdsvis Gidske Anderson, Tordis Ørjaseter og Sigrun Slapgard), samt lest de fleste av hennes hovedverk og besøkt Bjerkebæk diverse ganger, kunne jeg ikke dy meg, men kastet meg også over denne lille boken med den fascinerende tittelen!

Det er en liten og hendig bok med korte kapitler, og forfatterinnen takler godt det vanskelige oppdraget hun fikk: å skrive kort om Sigrid Undsets forfatterskap, både for dem som ikke kjenner det fra før, og for dem som kjenner det, - og det klarer hun! Selv om jeg kjenner igjen noe i alle kapitlene, er mye gått i glemmeboken, og jeg blir også presentert for stoff som er nytt for meg. Og selve vinklingen er jo også ny, kapitlene er mer tematiske og de fleste tekstene er knyttet mer opp til Undsets tanker og bøker enn til hennes livsløp, og de er presentert og vurdert av en ny stemme, - og til og med skrevet på Bjerkebæk! Veldig godt gjort, - og det ga meg lyst til å finne frem Kristin Lavransdatter, igjen!

Jeg falt helt for denne gode, interessante og lærerike boken! Inger Merete Hobbelstad har skrevet ti essays om ti av Shakespeares stykker der hun imponerer med sine kunnskaper om Shakespeare og Shakespeareforskningen og med sin evne til å borre seg inn i personenes sinn samtidig som hun ser de store linjer. Hun gir en lettfattelig – og for min del svært nødvendig – gjennomgang av handlingen i det enkelte stykket, mens hun underveis øser på med historiske og litteraturhistoriske tilleggsopplysninger, trekker paralleller til både politikk og kultur gjennom fire hundre år, samt til sitt eget liv. Hun skriver så lett og beveger seg så elegant gjennom hele dette tidsrommet, at man føler at verden utvider seg og at man forstår litt mer.
Boken er tykk, men den kan enkelt og med fordel leses over lang tid, – hvert av de ti kapitlene er på 40-50 sider og kan leses enkeltvis, – jeg har brukt over ett år på den og vurderer nesten å begynne på nytt igjen. Anbefales!

Takk og pris for at jeg ikke levde i de «gode, gamle dager», som ung kvinne av embetsstanden for 150 år siden! Eller forsåvidt heller ikke i den motsatte enden av det sosiale hierarkiet, men det er de «fine» det dreier seg om her. Dette er en samtidig skildring av forholdene for ugifte kvinner av den bedrestilte klasse, og de var ikke lystelige! Bortsett fra at de på en måte tilsynelatende var nettopp det, - det viktigste var nemlig å gjøre lykke på ballene! Men skulle man gjøre lykke der, og hverken bli stemplet som «kokette» eller være for naturlig og selvstendig, var denne kjedsommelige stien svært smal! Den sosiale kontrollen rammet de unge kvinnene hardt, og de kunne heller ikke ha alternative, egne planer for hva annet de kunne gjøre med livene sine, enn å vente på å bli gift.

Romanen handler om de to døtrene til kommandøren på Fredriksvern som begge på hver sin måte falt utenfor de vedtatte normene, og ikke minst om deres manipulerende mor og bortskjemte bror. Det er trist lesing, for man aner jo at det ikke vil ende godt, - det var vel nettopp poenget ved å ta opp dette fenomenet, - «å sette problemet under debatt». Jonas Lie har et fascinerende språk, det var morsomt å se hvor finurlig han brukte det i lange, kompliserte setninger som dessverre noen ganger ble i overkant vanskelige å forstå, - jeg tror dessverre noen «trykk-leifer» i min utgave (1954) var med på å bidra til det.

Jeg er veldig fascinert av å lese romaner som gir en samtidig skildring av tidligere tiders liv, men jeg er klar over at i en del tilfeller kunne skildringene også den gang være ren diktning og langt fra realitetene. Det kunne være fristende å tro dette om de forhold som ble skildret i denne boken, de virker som hentet ut fra en «dameroman» – med baller og unge kvinner stemplet som «koketter» mens unge menn bedrev «kurtise» – , men ved lesing av gamle brev har jeg forstått at dette faktisk var realiteter i det miljøet.

Dette var en spesiell og fascinerende roman med mange aspekter. Jeg skal innrømme at en stund syntes jeg den var litt forvirrende og merkelig, men jeg ble likevel trukket inn i den av den direkte og svært detaljerte skildringen av de fysiske omgivelsene, - alt fra klær, undertøy og kroppslige funksjoner til Napolis gatemiljø - , og etterhvert ble den spennende som en kriminalroman. Romanen hopper lett surrealistisk i tid, dels ved at hovedpersonen midt i handlingen ser for seg hva som har skjedd/kan ha skjedd i morens liv, og dels ved at den fortrengte sannheten om dette gradvis stiger detaljert frem for henne. Mange problemstillinger belyses i hovedpersonens jakt på morens hemmelige liv og hvem hun egentlig var, samtidig som skillene mellom mor og datter, fortid og nåtid tidvis viskes ut. Og for oss som var bergtatt av Napolikvartetten var dette et fascinerende gjensyn med det samme - ganske tøffe - miljøet vi ble presentert for der!

Dette var en spesiell og fascinerende roman med mange aspekter. Jeg skal innrømme at en stund syntes jeg den var litt forvirrende og merkelig, men jeg ble likevel trukket inn i den av den direkte og svært detaljerte skildringen av de fysiske omgivelsene, - alt fra klær, undertøy og kroppslige funksjoner til Napolis gatemiljø - , og etterhvert ble den spennende som en kriminalroman. Romanen hopper lett surrealistisk i tid, dels ved at hovedpersonen midt i handlingen ser for seg hva som har skjedd/kan ha skjedd i morens liv, og dels ved at den fortrengte sannheten om dette gradvis stiger detaljert frem for henne. Mange problemstillinger belyses i hovedpersonens jakt på morens hemmelige liv og hvem hun egentlig var, samtidig som skillene mellom mor og datter, fortid og nåtid tidvis viskes ut. Og for oss som var bergtatt av Napolikvartetten var dette et fascinerende gjensyn med det samme, ganske tøffe, miljøet vi ble presentert for der!

Jeg vet sant å si ikke helt hva jeg synes om denne boken, - men det at den er mangetydig og vekker forskjellige følelser i meg, er kanskje et tegn på at den er god? La meg ta det klart negative først: jeg synes boken er for lang, at hun gjentar seg selv for mye og at hun noen ganger går for langt med digresjoner. Dessuten opplever jeg den som litt for ustrukturert og springende.

Nå har jo jeg lest boken etter høstens store debatt om virkelighetslitteratur, noe som kanskje har gjort at jeg er mer kritisk til at hun forteller alt det hun gjør om virkelige mennesker, enn jeg ville vært for et år siden. Jeg ser at noen andre har skrevet at de er usikre på hva som er diktning og hva som er virkelighet i boken, - jeg har lest den som en ren virkelighetsskildring, - det vil si, slik Linn Ullmann opplevde og husker barndommen. Mens moren i et intervju har sagt at hun (Linn) har diktet ganske mye, - og dette er vel et typisk eksempel på at forskjellige familiemedlemmer husker og vektlegger minner forskjellig.

Boken fremstår som veldig dobbel for meg, - en slags hevngjerrig kjærlighetserklæring til begge foreldrene. Da jeg leste skildringen av moren, var det så jeg gispet inni meg, - jeg følte det som et rent karakterdrap! Moren innrømmer at hun ble lei seg, mens Linn sier i et intervju at boken var en kjærlighetserklæring, - og det kommer jo forsåvidt frem at hun var veldig bundet til og glad i moren i oppveksten.

Hun var nok på mange måter snillere i beskrivelsen av faren, - som hun bare så en måned hver sommer, og da attpåtil bare til tilmålte tider. Vi får jo en klar skildring av hans forskjellige særheter, men merker også datterens beundring og kjærlighet. Mer problematisk synes jeg det er å lese hennes beskrivelser av faren som olding og de ordrette gjengivelsene av deres siste samtaler hvor han fremstår i all sin ynkelighet. Jeg vil ikke tro at det var slik faren hadde ønsket å fremstå for offentligheten gjennom det prosjektet de to samarbeidet om på slutten! Det var rent vondt å lese hvor utenfor og stakkarslig han var, og jeg opplever offentliggjøringen av dette som en hevn, - en berettiget hevn over hans manglende deltagelse i hennes oppvekst.

Det er veldig forståelig at Linn Ullmann har følt et behov for å skrive denne boken om en oppvekst med to svært spesielle foreldre som har merket henne for livet, og man kan ikke unngå å bli berørt. Selve temaet er jo grunnleggende viktig for oss mennesker, men i dette tilfellet må jeg innrømme at jeg noen ganger tenkte: behøver jeg å vite dette! Jeg vaklet mellom terningkast fire og fem, men falt ned på fem etter at jeg merket hvor dype spor den har satt i meg.

Jeg har nå fullført «Rigels øyne» etter akkurat å ha gjenlest de to foregående bøkene, «De usynlige» og «Hvitt hav», og dette besøket i Jacobsens verden har vært en stor opplevelse! En stund tenkte jeg at denne siste boken ikke var like bra som de foregående, – jeg trodde jeg fikk en slags ungpikebokfølelse av at Ingrid la ut på en så strabasiøs tur for å finne sin store kjærlighet som hun tross alt bare hadde opplevd noen dager – for ikke å si netter – med, og i min uforstand ergret jeg meg også litt over hennes paranoide følelse av at alle løy eller skjulte noe for henne. Men langsomt forstod jeg jo at dette nettopp var noe av hovedpoenget, og at jeg gikk i samme fella som da jeg leste «Hvitt hav», – og som forsåvidt Ingrid selv tidvis gjorde – , jeg overså betydningen av de små detaljene underveis! Men når så forfatteren mot slutten setter sammen disse hverdagslige bitene og viser dem som brokker av Norges krigs- og etterkrigshistorie, går det opp for meg hvor stor litteratur også denne boken er! – Og det skjønte jeg jo tidligere også, for språket og fortellerstilen hans er svimlende fantastisk! Så Rigels øyne fikk også en sekser fra meg!

På Orknøyene snublet jeg over denne novellesamlingen uten å vite hva jeg gikk til, utover at jeg ble fascinert av både tittelen og coveret på boken. Tittelen satte meg i den rette stemningen fra den gang man samlet seg ved peisen og fortalte historier, og omslaget viser to av de elementene ved Orknøyene som fascinerte meg mest: vitnesbyrd fra steinalderen og den store himmelen med de skiftende skyene drivende inn fra Atlanterhavet.

Orknøyenes store forfatter, George Mackay Brown (1921-96), skrev både dikt, romaner og noveller, - alle (tror jeg) med utgangspunkt i Orknøyene som han vendte tilbake til etter studier i Edinburgh. Han var innstilt til Booker-prisen og i The Guardian blir han beskrevet som «A precise, poetic and dazzling writer».

Som tittelen indikerer er «Winter Tales» mer en samling av fortellinger enn noveller, - og det er noe ved dem som får meg til å tenke på Karen Blixen. Browns fortellinger har et sterkt preg av tidløshet, han skildrer folk og hendelser på Orknøyene som ikke endret seg så mye gjennom århundrene, - det var ikke alltid så enkelt å vite i hvilket århundre historien utspant seg. Samtidig var han opptatt av tiden ved å følge en historie gjennom et helt år, hvordan tilværelsen hadde en rytme som fulgte årstidene og den rollen været spilte. Jeg ble veldig fascinert av denne doble følelsen av tidløshet og tidens gang som var så presist beskrevet at jeg følte jeg var på Orknøyene gjennom alle tider.

Dessuten var «gjensynet» med Orknøyene morsomt for meg som nå har vært på noen av de stedene han skriver om, og det var jo litt ekstra morsomt å merke bruken av norrøne ord (Yule for jul) og navn som Anders og Sigurd :-)

Denne boken får en sekser av meg og status som «Favorittbok», - og jeg skal nok skaffe meg flere av bøkene til George Mackay Brown!

Dette er en bok helt etter mitt hjerte, - en kildenær skildring av levd liv i «gamle dager»! Den opererer på flere nivåer: vi har nåtidsskildringen av forfatterinnens jakt på spor etter Elisabeth Sverdrup i arkiver og bøker, - noe som også fører oss land og strand rundt - , så har vi historien om E.S.'s liv på 17-1800-tallet slik den trer frem av disse kildene og sett i sammenheng med den tidens idéhistoriske strømninger, og så har vi fremstillingen av hennes indirekte betydning for den politiske utviklingen i Norge på 1800-tallet gjennom hennes sterke innflytelse på nevøen, Johan Sverdrup, fremtredende norsk politiker og etterhvert statsminister.

Som bokens tittel formidler, var Elisabeth Sverdrup sterkt preget av tankene bak den franske revolusjon. Hun var utsatt for en svært hard barneoppdragelse, og om bakgrunnen for hennes frihetstrang skriver hun selv: «Det despotiske, det tyraniske Aag, hvorunder jeg henlevede mine Barndoms- og tidligste Ungdomsaar, indgav mig det dybe Had til allehaande Despotisme og Undertrykkelse, som har fulgt mig mit hele Liv igjennem, og vist følger mig til Graven. Hvor ofte ønskede jeg ikke, at kunde afkaste Aaget.» Et lignende utgangspunkt var det nok mange som hadde og ble kuet av på den tiden, men Elisabeth, som var utrustet med en stor kunnskapstørst, kastet seg over bøkenes verden hvor hun leste seg opp på tidens frihetstanker. Hun forble ugift og levde et liv som var vanlig for datidens ugifte kvinner, som «tante» i nære familiers husholdninger. Men Elisabeth gikk ikke bare tilhånde i husholdningen, hun var lærer for barn i flere generasjoner. Sin viktigste rolle spilte hun i en av brødrenes husholdning, han var enkemann med mange barn, hvorav ett av dem var den fremtidige statsministeren, Johan. Hun videreformidlet sine kunnskaper og sin frihetstrang til disse barna og trente dem opp i diskusjonsteknikk, - en egenskap nevøen fikk stor nytte av senere. «Fædrelandet skylder henne en ganske særegen tak» ble det skrevet noen år etter Elisabeths død i 1865.

Det har vært en spennende ferd å få være med på denne jakten etter «revolusjonens datter» og komme tett inn på et av disse «glemte» livene til 1800-tallets ugifte kvinner.

Dette var en vakker og hjerteskjærende bok! Denne skildringen av tilsynelatende uskyldige barndomssomre mot en bakgrunn av voksnes rot og barns usikkerhet og ondskap, - rett og slett! Perspektivet veksler ujevnt mellom de tre halvsøstrene, også over tid, og det er min eneste innvending: jeg synes midtpartiet med veldig detaljerte skildringer av deres liv i dag blir for langt og tilsynelatende uten sammenheng med hovedfortellingen. Til gjengjeld er det noen utrolig vakre naturskildringer, særlig av storm og vinter og feriestedet utenfor sommersesongen. Og så må man jo nevne skildringen av faren, denne kvinneforførende, brølende og egosentriske personen som sikkert har en del likhetstrekk med Bergman.

Tilføyelse en time etterpå: Jeg er glad jeg skrev «tilsynelatende uten sammenheng», for jeg ser jo nå klart at det er en sammenheng mellom hendelsene den gang og hva de gjør i dag: stiller seg på parti med et mobbeoffer og tar seg av en enslig kvinne med en tynn 14-årig gutt! Jeg er bare litt sein av meg ;-) Og dermed hevet jeg terningkastet fra fem til seks!

Det har vært fascinerende å lese Sigrid Undsets barndomsminner. Hun var utstyrt med en fabelaktig hukommelse og sugde opp i seg og bevarte alle barndommens sanseinntrykk og opplevelser. Og disse har hun klart å formidle videre, ikke bare i denne boken, men jeg kjenner også igjen elementer i de skjønnlitterære verkene, - det er ingen som kan skildre et norsk sommerlandskap gjennom et barns øyne slik som Sigrid Undset!

Men boken har ikke verdi bare som en skildring av hendelsene i Undsets barndom og hennes opplevelse av dem, den gir oss også så mye verdifull kulturhistorisk kunnskap, - og den slags er jeg veldig svak for! Her får man skildret forskjellige strøk i det gamle Kristiania (Oslo), både hvordan disse så ut den gang og det mer sosiologiske bildet av hvem som bodde hvor, hvordan det så ut i hjemmene, kvinnenes stilling og barnas lek. Det siste ikke minst, og det er morsomt å oppdage at disse pene og pyntelige småpikene lekte ganske fritt, skitnet til de upraktiske kjolene sine, var ulydige og ikke alltid like snille!