Bokelskere.no

Kjekt med serie. Oi 17 bøker er ganske mange. Håper du får en god lesning og ha en god mandag :)

Denne helgen har jeg lest Det brennende bladet, av Katrine Engberg. Nok en god krim fra henne, den 6. i rekken jeg leser. Terningkast 5. I solen i morgen vet jeg ikke riktig hva jeg skal starte på ennå. Ønsker alle en fortsatt fin pinse!

Her har det nok skjedd en liten hicup? En liten forvirring mellom to bøker med samme navn, skrevet av to forskjellige forfattere? :)

En fin bok med historier om utvalgte grunnstoffer i periodesystemet. Eikeseth og Lykknes skriver på en lettlest og god måte som gjør at jeg ønsker å lese mer av dem. Boken ga mange svar, men et stort spørsmål gjenstår; Hvorfor har de valgt å skrive porno (Po Rn O) på forsiden av bokomslaget?

Jeg leser for tiden «Lenins kyss» av Yan Lianke. Liker den godt men siden boka er litt tung å drasse med seg har jeg også lånt den som svensk e-bok. Den oversettelsen liker jeg enda bedre, den er oversatt direkte fra kinesisk istedenfor den norske som er oversatt fra den franske oversettelsen. Synes dermed den er flatere i språket og noe tekst er også blitt borte!

Her på Østlandet er det perlevær og så er det jo enda en fridag å nyte :)
Kos dere med lesningen, ute som inne.

Ser ut som fridager er beste tida for å komme lenger i bokverdenen. Har nå lest ut boka Demokratiets Langsomme Død av Janne Haaland Matlary. Hun mener at styreformen demokrati er under stadig økende press innad i Norge, og ikke minst utenfra. Polarisering, moralisering, overnasjonalisering, respektløshet, arroganse og intoleranse er hovedemnene.

Hun konkluderer på følgende vis: Demokratiets ytre motstandere kan bekjempes. Om demokratiet eroderer innenfra, finnes det ikke forsvarsevne. Og til slutt heller ikke noe å forsvare.

Boka er vel verdt å lese, om ikke annet for en innholdsrik diskusjon om de ulike emnene hver for seg eller sammenlagt. Anbefales!

På de to siste dagene har jeg også lest boka med den vakre tittelen Rikt Er Folket Som Har Skogen av Amalie Kasin Lerstang. Har tidligere i vår hatt gleden av å prate med Amalie her i Odda. Da var emnet natur. I romanen forteller hun om hovedpersonen som er sterkt i mot at en firefelts vei skal legges gjennom den urørte skogen. Om hennes kamp mot det store flertallet i lokalsamfunnet som kjøper argumentene om mange nye arbeidsplasser og økt økonomi hjelper, må du selv lese. Anbefales også!

Fortsatt god pinse og uka som kommer :-)

Det er lenge siden jeg har skrevet innlegg her, eller fulgt med. Årsaken til det ligger og spiser et griseøre i den andre sofaen, med et henført uttrykk i ansiktet. Det betyr ikke at han ikke er klar for nye utfordringer straks han er ferdig. Jeg har tatt opp igjen Engman og Selåker med boka "Til minne om en morder". Det er en midtimellom bok, hverken god eller dårlig. Jeg vil gjerne lese noe som gjør større inntrykk, men det får duge. God pinse til alle!

«Denne scenen! Har du sett filmatiseringen av Delia Owens suksessroman Where The Crawdads Sing?» dukket opp i Facebook -feeden fra Netflix. Det hadde jeg ikke. Jeg sjekket ut traileren og tenkte at jeg skulle se filmen. Men jeg bestemte meg for å lese boken først.

Boken ble utgitt i 2018 og har fått den norske tittelen Der krepsene synger. Her i denne artikkelen er boken og filmen omtalt.

Etter at den amerikanske skuespilleren Reese Witherspoon valgte romanen ut til sin bokklubb, formelig eksploderte populariteten til boka. Reese Witherspoon sikret seg rettighetene til å lage film av den og filmen ble produsert av skuespillerens filmselskap Hello Sunshine.

Jeg leser at norske filmanmeldere ikke var spesielt imponert over filmen. Dagsavisens anmelder skriver her:
«Dette sørstatsmarinerte melodramaet føles så gammeldags at jeg først trodde dette var en filmatisering av en klassiker fra femtitallet, men boken ble faktisk publisert i 2018. En feiret bestselger av Delia Owens, som har solgt vanvittige femten millioner eksemplarer og er oversatt til norsk som «Der krepsene synger». Uten å ha lest romanen er det innledningsvis litt vrient å vite hva slags film dette egentlig er; historien starter som et mordmysterium, fortsetter som en deprimerende oppvekstskildring med mye hjemmevold, et rettsdrama, en kjærlighetshistorie og en slags krønike om hvor forferdelig fattige kvinner ble behandlet i sørstatene."
Men mest av alt føles dette som et som et frityrstekt hillbilly-melodrama som aldri helt finner den rette temperaturen; og blir for strømlinjeformet til å vekke den helt store lidenskapen…»
Anmelder har ikke lest boken. Jeg har nå lest boken og etterpå sett filmen. Selv om filmen har sine svakheter, som jeg også synes boken har, er jeg ikke like skeptisk som anmelderne.

Rammen rundt denne fortellingen er naturen, og boken starter slik:
«Marsklandet er ikke sump. Marsklandet er et område med lys, der gresset vokser i vannet, og vannet flyter inn i himmelen. Små bekkerflyter langsomt, bringer sola med seg mot havet, mens langbeinte fugler — med tunge kropper som ikke virker bygd for å fy — letter med uventet eleganse til snadringenfra tusen snøgjess.
Og så, inne i marsklandet, kryper den ekte sumpen inn i myrsøkk, skjult i fuktig skog. Sumpvannet er stille og mørkt, lyset har glidd ned gjennom det gjørmete svelget. Selv stormeitemarken er aktiv på dagtid i dette hiet. Det finnes selvsagt lyder her også, men sammenliknet med marsklandet er sumpen stille. Forråtnelse er arbeid på cellenivå. Livet brytes ned og stinker og vender tilbake til den råtne melassepuddingen, en dyp pøl av død som gir opphav til liv.»

Filmen starter med flotte naturbilder fra området. Og som boken starter den med at Chase Andrews blir funnet død i 1969.

I neste kapittel i boken er vi tilbake til 1952 der Kya på seks år og broren Jodie ser moren forlate plankehytta de bor i sammen med foreldrene og tre eldre søsken. Etter hvert blir Kya alene sammen med den alkoholiserte og voldelige faren. Etter noen år forsvinner også faren og Kya vokser opp alene i plankehytta. I filmen er hytta bedre fremstilt enn i boken.

Jeg er skeptisk til bøker der nåtid og fortid fortelles parallelt i forskjellige kapitler. Men det fungerte greit i Der krepsene synger. En annen ting jeg tenkte en del på underveis, er om det den tiden Kya vokser opp var slik at barn kunne leve slik Kya lever i North Carolina. Alene i villmarken sammen med en alkoholisert far. Og etter hvert helt alene. Hun møter på skolen, er der en dag og det var den skolegangen hun fikk. Hun møter sivilisasjonen innimellom og det er tydelig at hun er et barn utsatt for omsorgssvikt. Da er det merkelig at myndighetspersoner som er ute og sjekker forholdene rundt henne gir så lett opp. Boken er fiksjon, men når jeg leser bøker synes jeg det er greit at deler av fortellingen sånn noenlunde henger sammen med fakta.

Ellers er det å si at historien er spennende, både hva angår hvordan det går med Kya som sviktes gang på gang, og politiets etterforskning av dødsfallet: er det en ulykke eller er Chase drept. Og dersom han er drept, hvem kan ha drept han.

Den folkekjære forkynnere Emanuel Minos skriver her på mange måter en interessant bok som i første omgang tar for seg norsk kirkehistorie og krigshistorie. Minos forteller også på en engasjerende måte sin lille, men allikevel betydelige rolle i det store bildet, under krigen og hvordan han var med på å redde jøder fra den sikre død, samtidig som han distribiuerte nyheter av betydning under krigen til nøkkelpersoner. Han påpeker også de store samfunnsendringene oppigjennom de siste hundre årene.

Mye spennende, men så kommer jo den eskatologiske delen, som boktittelen også hinter til, som oser av dispensasjonalisme og løsrevne bibelsitater på en standard futuristisk måte som egentlig ikke er så vanskelig å gjennomskue. Her får man de standard tegnene at tiden vi lever i er endens tid og at Israel er en hjørnestein i det store spillet.
Minos gir oss innsikt i noen spennende profetier fra enkeltpersoner fra eldre tider som profterte de grusommeste katastrofer, som f.eks. den såkalte "Lebesbymannen" og "Kvinnen fra Valdres". Selvom han mener man ikke skal sidestille disse med bibelens profetier, og prøve alt med Skriften, og at han skriver dem ned i boken med visse forbehold, så er det interessant og til tider oppsiktsvekkende lesing, men i det store og hele så bør ikke dette skape frykt i oss, men heller føre til at vi desto mer søker Herren. Jeg møter disse profetiene med skepsis, selvom noe tilsynelatende har gått i oppfyllelse, siden de som uttalte profetiene kobler inn Jesu gjenkomst inn dette og at Herrens dag er nær, uten å ense at den var nær på BIbelsk tid og apotlene ventet Hans gjenkomst i sin generasjon, noe som sannelig skjedde i år 70 e.Kr. ved Jerusalems og templets ødeleggelse, noe som for de fleste kristne i dag har gått sus forbi.

Fikentreet høre ut som en bok det er verdt å lese.

Har akkurat avsluttet den psykologiske thrilleren Hushjelpen av Freida McFadden. Helt ok de første 2/3, drivende spennende og god den siste 3 delen.

Nå over til krim, Granaten av Bjørn Bottolvs

Denne helgen blir ekstra spesiell med 17 mai feiring og pinsedag. Denne helgen har jeg tenkt å lese fikentreet av Elif Shafak, som jeg har nøyaktig 95 sider igjen av. Liker den veldig godt så langt meget interresant og viktig bok om natur, ekteskap mellom en greker og tyrker etter den betente konflikten som har vært der og familie realsjoner.

Hva leser du denne helgen?

Ønsker alle en fin 17 mai og ha en god helg med eller uten bok :)

Interessant om nordmenns liv i Stockholm under krigen. Veldig grundig.

Har lest de tre første i serien. Godt skrevet :-)

Jeg er heller ikke helt sikker på hva du mener…men når du søker på en bok og du får opp siden til boka, under bilde av boka er det to muligheter, trykker du på Boksamling blir boka automatisk registrert på siden din. Her får du også 3 muligheter til å sortere, enten lesetilstand (om du skal lese, ønske eller leser boka), bokhylle (her kan du sortere bøker etter emner du selv lager eks noveller) og så lesedato da du begynte eller avsluttet lesingen.
Håper det var dette du spurte om!!! :)

Å, takk! Jeg har ikke forstått det med å følge:)
Nå kan jeg jo gi terningkast også :D

Jeg våger å påstå at Kristopher Schau er rockens Tarjei Vesaas og med denne boken kanskje også et hestehode over den gode Vesaas. Kristopher presenterer en klinisk og nøyaktig beskrivelse av menneskers eksistensielle ensomhet. Den nysgjerrige og undrende stilen i språket blandet med observasjonen av det såre og urettferdige ved å begraves som ukjent og glemt gjør at boken fremstår som et mesterverk. Det som slår meg er at denne boken gjør noe med deg som ingen andre bøker noen gang har gjort. Og da tenker jeg at her er det noe helt unikt.

Jeg har faktisk begynt på «om utregning av romfang ll» av Solvej Balle.
Jeg var akkurat ferdig med en annen bok da det spratt opp en kommentar til bok 1, her hos bokelskere. Så leste jeg flere omtaler og kommentarer og vipps så var jeg i gang.

Hovedpersonen blir fanget i tiden. For alle rundt henne blir verden nullstilt i løpet av natta, og torsdag 18 november gjentar seg som hakk i plata uten at noen andre oppfatter at noe er galt.

Boka er en pussig blanding av 50% treg og 50% fascinerende. Et stykke inn i boka tenkte jeg: «hjelpe meg, dette gidder jeg ikke.» Men så bestemte jeg meg for å fullføre, og det skjedde akkurat nok til å holde på interessen.
Jeg leste et tips fra en annen leser her inne om å lese hele boka i en jafs, hvis det er mulig. Jeg tror det er smart. Hvis man tar den fram av og til og leser litt nå og da vil man lett føle at boka står helt stille.

Forfatteren har planlagt 7 - syv- bøker! Da jeg nærmet meg slutten på bok 1 tenkte jeg å vente til bok 7 kommer ut for å få løsningen. Jeg orket ikke tanken på 5-6 bøker til med samme repetive tekst. Men så leste jeg omtalen av bok 2 og ser at ting tross alt utvikler seg. Så da lånte jeg bok 2 også, da:)

Det er så mange gjentagelser at det er litt utmattende. Samtidig er nok det grepet brukt for at leseren skal føle den samme desperasjonen som hovedpersonen. Å være fanget. I en og samme dag som spilles av igjen og igjen.
Og ting skjer, tross alt. Små hint og spor er lagt ut, og hovedpersonen selv tar forskjellige grep for å gjøre livet begripelig og levelig.

«Utover på 1800-tallet er borgerskapets kvinneideal blitt stadig snevrere. I embetsmannsstaten er det vokst frem en politisk og kulturell offentlighet, stort sett forbeholdt menn. Dannede piker skal være myke og føyelige, de skal anstrenge seg for å behage. Ynde er den viktigste kapitalen på ekteskapsmarkedet, og unge piker av god familie blir gjerne beskrevet i forskjønnende ordelag. Men når det gjelder Katti Anker, kan alle se det med egne øyne, særlig mødrene som har en sønn i passende alder. De sjenerer seg ikke for å mønstre henne fra topp til tå, slik mennene deres vurderer hopper på hestemarkedet. Noe av det første Katti beskriver i dagboken sin, er tyngden av andres blikk.»

Dersom en eller flere filmskapere ikke ser grunnlag for et drama om livet til Katti Anker Møller og hennes samtid slik det er beskrevet i Hege Duckerts bok, da forstår jeg ingenting.

Jeg hadde ikke hørt om Katti Anker Møller før jeg leste biografien Katti Anker Møller Å bestemme over livet. Biografien ble utgitt i 2023 og er den beste biografien jeg har lest på lenge. Det at forlaget har valgt å legge inn bilder der de naturlig høre hjemme, ikke bare i en «klædd» midt i boken, det gjorde historien ekstra levende.

Forlagets kortversjon av biografien:

«Katti Anker Møller (1868-1945) var overklassedatteren og godseierfruen som ble utskjelt, latterliggjort og skandalisert for sin kamp for kvinners rett til prevensjon og abort, i tillegg til å gi barn retten til fars navn og arv. Dette er den medrivende historien om en av den norske historiens aller viktigste kvinner.»

«Da Bjørnson fikk se Katti Anker som baby, kalte han henne «en ny liten Mix». Blikket er skarpt under et par fint buede øyenbryn. Men som fjorten år gammel pike i 1883 vet Katti å slå øynene ned og tie stille når det forventes av henne. Det gjør det nesten hele tiden, så hun trekker seg ofte inn i seg selv.»

Men Kattie har noe mer i seg enn å være attraktivt som koneemne:

«Under fasaden ulmer det en sterk vilje i henne, så sterk at den bekymrer moren. Har de oppdratt henne for liberalt? Selv i puberteten opptrer hun med selvsikkerhet. Mens søstrene tumler trette i seng, blir hun sittende oppe alene for å tenke og skrive dagbok. Ella er impulsiv, Karen er forsiktig, mens Katti har både sinnsro og handlekraft.
«Det blir vel noe merkelig av deg en gang i tiden», skriver Karen til henne fra Danmark. Hun mener det er noe helt spesielt med søsterens karakter: «Undertiden gyser jeg om natten og tenker at du er altfor god.»

Det er ikke mye som står her på Wikiepedia om moren til Katti. Mix Anker. Annet enn at hun var høyskolemor for Norges første folkehøyskole Sagatun, som hun drev sammen med ektefellen Herman Anker. Heller ikke om Sagatun og etter hvert familien økonomiske ruin. Begge deler får man kjennskap til i biografien. Det var Katties observasjon av morens fortvilte situasjon som dannet grunnlaget for Katties kamp senere i livet.

«Hverdagen likner ikke mye på det livet Mix ble forespeilet da hun atten år tidligere flyttet til Norge som misjonær for den glade, grundtvigianske kristendommen. Planen var at hun skulle synge for bondestudentene og gi dem sans for skjønne kunster, ikke at hun skulle henge over regnskapsbøkene. Familiefotografiet fra denne tiden viser en tynnhåret, hulkinnet mann og en blek, innsnørt kvinne med noe foruroligende, nesten vilt i blikket. Paret virker eldre enn de er: han førtitre, hun tre år yngre. De burde stå i livets fulle blomst, men begge er i ferd med å visne.
For Mix Anker er det ikke bare tapet av skolen som tynger. Fra hun var tjue år, har hun gått nesten sammenhengende gravid. Ni barn har fått det fornemme Anker-navnet. Åtte lever: Frede, Alf, Karen, Katti, Ella, Peter og «de små», Ida og Nils. Minstegutten fylte fem ved juletider. Alle fødslene har fratatt fru Anker både kreftene og motet. Nå biter hun negler, og håret har begynt å gråne. Søvnen er blitt borte, og ofte galopperer hjertet vilt i brystet. Humøret svinger mellom troen på at Gud vil ordne alt til det beste, og en voksende depresjon.»

Katti og moren Mix hadde et tett og godt forhold hele livet:

«Katti er morens yndling. Mix anser denne datteren som en personlig gave, skjenket henne «til trøst fra Gud». Katti ble født da eldstesønnen fikk sin diagnose, og Mix var på randen av sammenbrudd. Med Katti følger det en egen beroligende glede, en balsam for Mix' urolige sjel. Hengivenheten mellom mor og datter er synlig for alle. Om ettermiddagene kan man se dem sitte sammen på en benk i fortrolig samtale om livets store spørsmål. To mørke hoder tett inntil hverandre, den unge i hvit kjole, den voksne i svart. For Katti er det som om hele hagen lyser når moren er til stede. Mix innprenter stadig at Katti skal leve i pakt med Guds ord. Sann kristendom betyr en kysk livsstil, sier hun. Datteren, som har fått så mange gaver, må gi åndsrikdom og skjønnhet tilbake til verden. Mellom formaningene legger moren inn noen betroelser. I hverdagen er det mye som plager henne.
«Jeg har ofte en følelse av at jeg har fått vinger til å fly med — langt opp over det usle», hvisker hun. «Dog har jeg landet feil.»

Da moren blir gravid med det tiende barnet som førtiåring, er det ikke bare moren som er fortvilt. Fjortenåringen Kattie tar dette tungt og legger skylden på faren. Hvorfor tar han ikke hensyn? skriver hun i dagboken. Ser han ikke alt moren har å stri med? Hvorfor utsetter han henne for nok et svangerskap? Fødselsskrikene skal enda en gang ryste Katti, og redselen for å miste moren er der. Jenta som blir født gir Mix til den barnløse søsteren Ida, og gjør aldri noe forsøk om å få henne tilbake til Sagatun.

Katti er som moren var før Mix ble tynget ned av graviditetene; egenrådig, viljesterk og levende opptatt av det som skjer i politikken og litteraturen. Hun vil ikke følge datidens råd for hvordan en jente skulle oppføre seg:

«I Kattis miljø får sønner mer frihet jo eldre de blir. Døtre får stadig mindre. De skal tie og vente på å bli giftet bort. Borgerskapets barn oppdras etter idealer fra filosofen Jean-Jaques Rousseau. Han skiller skarpt mellom kjønnene, som han mener har stikk motsatte egenskaper. For gutter, som skal bli selvstendige og handlekraftige, skal oppdragelsen baseres på frihet, og ikke straff. Men jentene hele livet skal være «underlagt den varigste og hardeste tvang, nemlig det som passer seg.»»

Biografien er interessant, og det er spennende å lese om Kattis vei gjennom livet. Det er provoserende å lese om hvor lett de privilegerte tok på de dårlige levevilkårene mange levde under. Selv om Katties liv ikke alltid var like enkelt, var også hun privilegert. Men det innså hun og brukte mesteparten av sitt voksne liv for å jobbe for bedre vilkår for ugifte mødre, rettighetene til barn født utenfor ekteskap, fødselshjelp, prevensjon og abort. Hun hadde mange motstandere og opplevde mye hets, herunder fra Sigrid Undset og Knut Hamsun. Selv fikk Katti tre barn, herunder to døtre som fikk utdannelse som Katti ikke fikk. Og hun hadde en ektefelle, Kai Møller, som var en god støtte i kampene hun stod i.

Jeg blir stum av beundring når jeg leser om kampen til Katti Anker Møller. Måtte mange lese denne biografien.

Denne helgen har jeg en del bøker jeg vil begynne å lese, men jeg har tenkt å fokusere og en god del og lese Putins krig mot kvinner av Sofi Oksanen som jeg har lest litt i går kveld. Den er meget interresant observasjon av tidligere historiske hendelser. Spent på hva resten by på.

Hva leser du denne helgen?

Ønsker alle en god helg og håper du har noe godt og lese :)

Fantastisk! Men eg er usikker på om boka kan kallast eit meisterstykke, ein humor- eller kultroman. Truleg alle tre. Her er det mykje moro med den sers originale karakteren dr. Munk som berserk venstreradikalar med røter i bedehuskulturen. Forteljaren midt i tjueåra går gjennom eit forsinka ungdomsopprør og ender vel som nihilist, ein som verken trur på kapitalismen eller kommunismen, men kan hende punkrock.

Boka er samstundes eit tidsbilete frå Bergen - og merkeleg nok Paris - midt på 1970-talet - ei tid der kjærleiken og erotikken blømar utan tanke på HIV/AIDS. Ein rekke personar vert omtala med dei verkelege namna sine, somme tider berre avdi dei ein gong tok ordet i studentsamfunnet.

Mi utgåve av Sveve over vatna er den originale frå 1982 med billeg gulna papir. I 2008 gav Samlaget ut ei praktutgåve med teikningar på godt hvitt papir, med anna ord ei tydeleg oppgradering av denne klassikaren.