Når alt kommer til alt, handler løsningen på kreftgåten om vårt forhold til døden. Den definerer hva det vil si å være menneske, men er samtidig vår største begrensning. Vi står overfor et fundamentalt dilemma. Skal vi løse kreftgåten og hengi oss til transhumanismen, eller skal vi akseptere døden og fortsette å være mennesker?

Boken har tålt tidens tann og vist seg å være konkurransedyktig. Hver gang vi har våknet opp etter revolusjoner eller marerittaktige menneskelige katastrofer, har boken fremdeles vært her. Som Umberto Eco sier: Boken tilhører samme kategori som skjeen, hammeren, hjulet og saksen. Når den først er oppfunnet, kan man ikke lage noe bedre.

Jeg strever bare med å forholde meg til en fremtid som ikke flyter logisk ut av fortiden

Som forfatter har jeg lært at fortellinger er viktige. Og av deg har jeg lært at et kjærlighetsforhold ikke er annet enn å finne på en fortelling sammen

Folk som innbiller seg at de liker å reise mye og langt, er hedonistiske eskapister. De er på flukt fra seg selv, til tross for at de alltid vil hevde at det å reise gjør at de blir konfrontert med seg selv.

Men dette er det tjueførste århundret. Jeg kan virkelig ikke fatte hvorfor noen skulle trenge å ta bevisst avstand fra alle tekniske muligheter som han har til rådighet, for å lage kunst, og gi seg til å finne opp alle greiene sine på forhånd som en annen huleboer. Brødrene Lumiere ville ha myrdet for de kameraene som i våre dager er plassert i hver bidige telefon. Men sannsynligvis er det akkurat det som er poenget: at i våre dager kan alle filme. For å kunne føle seg som kunstner og kunne profilere seg som kunstner vil han av lengsel etter den tiden da filmskapere fortsatt var kunstnere, bort fra de midlene som gjør det mulig at enhver er kunstner. Det er nostalgi for eksklusivitet

Enkelte ting skjer en så tidlig i livet, og man tenker at det bare er en begynnelse, og så er det egentlig slutten på noe, for så kommer det ikke igjen mer. De jeg virkelig elsket, elsket jeg tidlig, så var noe over i meg, etter det har jeg levd på sparebluss

Jeg hadde ikke vært i en kirke på årevis. Jeg husket hvordan jeg som fjorten-femtenåring hadde sittet på disse selvsamme benkene og bitt tennene sammen i raseri mot den fete utmaiede skurken ved alteret og tenkt for meg selv at denne humbugen kunne holde i tyve, høyst tredve år til.

Hvordan skal jeg skildre dette uttrykket? Det er uttrykket til en som lukter på noe råttent og i all hemmelighet synes lukten er god.

Skal partiets motstandere unngå å bli FRPs nyttige idioter, bør de unngå å stille seg i kø foran limpinnen hver gang Sylvi Listhaug begår en nøye kalkulert provokasjon

You can buy a Plume Blanche diamond-encrusted sofa for close to two hundred thousand dollars. It's also possible to hire one person to kill another person for five hundred dollars. Remember that next time you hear someone ramble on about how the market decides what things are worth.

Tross politisk uenighet om det meste har har Carl I. Hagen og jeg alltid hatt en respektfull tone. Det samme kan jeg si om Siv Jensen. Så det var ikke meningsforskjellene som skapte den lille frysningen av ubehag den dagen Sylvi Listhaug dukket opp på min radar

Livet gir seg ikke så lett, det er derfor det er liv

Som en kollega lakonisk bemerket: Hjernen er ikke utviklet for å forstå seg selv.

"Livet" ble aldri oppdaget eller tenkt ut som et ferdig objekt for enkelte vitenskaper. Det er snarere slik at biologien, på samme måte som kjemien og fysikken, selv stiller de metafysiske spørsmålene som vi anser dem som svar på.

Når det bryter ut krig, sier folk: "Den varer ikke lenge, det er for dumt." En krig er nok antakelig for dumt, men det forhindrer den ikke i å vare. Dumskapen gir seg ikke, det ville man skjønt om man så lenger enn seg selv. På dette området var medborgerne våre som alle andre, de tenkte på seg selv, de var med andre ord humanister: De trodde ikke på katastrofer. En katastrofe er ikke av menneskelige dimensjoner, derfor tenker man at en katastrofe ikke er virkelig, det er en vond drøm som snart går over. Men den går ikke over, og fra vond drøm til vond drøm er det mennesker som dør, og humanistene er blant de første fordi de ikke har tatt noen forhåndsregler. Våre medborgere var i så måte ikke verre enn andre, de glemte bare å være beskjedne, rett og slett, og tenkte at alt fremdeles var mulig for dem, noe som innebar at katastrofer var umulige. De fortsatte å gjøre forretninger, de forberedte reiser og de hadde sine meninger. Hvordan skulle de kunne forestille seg en pest som avlyste fremtiden, reisene og diskusjonene? De betraktet seg selv som fri, og så lenge det fins katastrofer vil ingen noen gang være fri.

Det er litt med døden som med forholdet til Gud, bare omvendt: intellektuelt sett forstår jeg at Gud og det guddommelige ikke finnes, men jeg tror likevel at det gjør det. Med andre ord: jeg tror at jeg ikke skal dø, og at Gud finnes, samtidig som jeg vet at det motsatte er tilfellet
Hva er det å vite?
Hva er det å tro?

Far gikk Marcel Proust en høy gang. Han trengte ikke å komme på sporet av den tapte tid, han hadde aldri tapt den.

Mannen med ljåen tar ikke hensyn verken til hudfarge eller religion, han sjekker ikke CV eller bankkonti og lar seg ikke bestikke.

Dette hadde jeg aldri tenkt. At jeg skulle synge kristelige sanger for mamma. At jeg skulle bli så modig noen gang. Og jeg ber om at Gud må finnes! Om ikke for meg så for henne. For at hun en gang kan få et glimt av noe av det vakre hun må ha drømt om, men aldri fikk oppleve.