Hvis du oppholder deg lenge nok på en plass, vil etter hvert historiene begynne å stige ut av landskapet, skrev hun [Annie Proulx] et sted. Jeg fikk ikke noe mindre respekt for henne etter det.

Då eg kom til meg sjølv, var eg tappa for all energi. Og nedtrykt. Eg følte at eg hadde audmjuka meg sjølv framfor den delen av meg som alltid passa nøye på at den andre ikkje mista kontrollen.

Med det same det blei varmt i vêret, skjedde det ofte at gamle menneske gjorde underlege ting.

De tingene som er av betydning i livet, sniker seg ubemerket innpå en, en venter dem ikke, en har ikke gitt dem form i bevisstheten. En bare erkjenner dem når de dukker opp.

Fra tid til annen kom et emosjonelt lynglimt, og så - fortsatte vi å danse.

Jeg tror ikke jeg virkelig så folk da, annet enn underordnet mine egne behov. Det er først nå, i tilbakeblikk, at jeg forstår det, men den gangen levde jeg i en skinnende dis som flyttet seg og blafret i overensstemmelse med mine ønsker. Det er naturligvis bare en beskrivelse av å være ung.

Og vitsene våre, utenfor de formelle møtene, sto i motsetning til det vi sa og mente vi trodde på. Det er fra den perioden av mitt liv at jeg vet hvordan jeg skal legge merke til vitsene folk slår. En litt ondskapsfull tone, en kynisk klang i en stemme, kan i løpet av ti år ha utviklet seg til en kreft som har ødelagt en hel personlighet. Jeg har sett det ofte, og mange andre steder enn i politiske eller kommunistiske organisasjoner.

... Thomas Mann, den siste av forfatterne i gammel forstand, som brukte romanen for å komme med filosofiske betraktninger om livet. Poenget er at romanens funksjon later til å være i ferd med å bli en annen; den er blitt en utpost for journalismen; vi leser romaner for å få informasjon om livsområder vi ikke kjenner [som .....]. Vi leser for å finne ut hva som skjer i verden. Én roman av fem hundre eller tusen har den egenskapen en roman skulle ha for å være en roman (nemlig det å være filosofisk).

Har det fremmede sin egen trygghet, fordi det er uten minner, kan selv mangelen på tilhørighet ha en trygghet tilhørigheten ikke har?

Å kunne avstå fra et mål er også en frihet, er det ikke? Kanskje noe som kan føre til andre ting som gir større glede?

Slik de kristne tror at de en gang skal bli ønsket velkommen til himmelen, liker jeg å tro at de som ikke hører til noe sted en gang skal komme en plass hvor noen blir glade for å se dem.

Problemet mitt er at jeg har vansker med å vente, og at det blir verre med årene, for mens det å vente kan være et klokt valg av en fjortenåring, kan det være et livsfarlig valg for en enogsyttiåring, kan det ikke?

For meg må det fremdeles finnes noe som ennå ikke er begynt.

De kondisjonertes døtre i de avstengte bygdene var nemlig uheldig stillet med hensyn til friervalg.

... the increasing music of the Atlantic. For now, as always near sunset, the harp-strokes, the lingering flutes, the muted drums of ocean, seemed to proliferate.

From far off, murmurous, manyvoiced, incessant, came into the drawing room the music of the great sea.

Det tænkte er Sjælens høyeste Forrætning og at sige hvad man tænker, er den dristigste Kraftyttring af det moralske Mod.

... er jeg forvisset om, at den [Friheden] engang skal gaae seierrig ud af Kampen, thi Idéer, der ere Frugte af den fremadskridende Frihedsaand, kan ikke tilintetgjøres. Oplysning maa gaae forud for Frihed.

"Af alt Sværmerie, er Frihedssværmeriet det skadeligste: det er en farlig, en ødeleggende Pest."

(Ikke sagt av Elisabeth Sverdrup, men hentet fra en avisartikkel under den franske revolusjon.)

La det gå utover hverandre hvis du ikke kan la det gå utover dem som fortjener det.