Han åpner det tikkende uret for henne, det innerste lokket, slik at selve verket er skinnende, dirrende åpent. Hun får det i hånden og ser, det beveger seg, det er som å holde en levende organisme, som hjerteslagene hos en fugleunge kjenner hun den, tiden, hun holder den i hendene sine nå, holder noe forunderlig som ingen kan stanse, holder de gylne, små hjulene som griper fast i hverandre, får viserne til å gå rundt, sekundene til å bli timer ...

Så langt tilbake Oline kan minnes, har hun kjent våren som ei årstid som gir rom for alle slags rare kjensler. Det som hender i naturen slår inn i kropp og sinn. Våren er lukt, smak, lyder, lys og rastløs uro, ei underlig blanding av glede og smerte.

Det er fornyes man skal når man reiser - man skal samle inn også, men mest skal man fornyes. Og jeg skallet av meg lag på lag med inntrykk mens jeg reiste nedover gjennom oljetrykkenes gamle romantiske land, og øynene ble unge og grådige og tok alt med, og fantasien ble myk og smidig som den gangen den enda var altetende.

All min fritid driver jeg hen på landeveien og leker med mine fantasibilder, stumper av selvopplevde romaner, bilder fra drømmer og landskapsbilder fra forgangne somre. Jeg har gått og drømt de samme veie så mange ganger at det er som der hang spindelvev på trærne og mitt eget jeg fra år og år tilbake sitter i grøftekanten.

Når man har nådd en viss alder, kan man stort sett gjøre som man selv vil. Det er ingen som setter deg på plass, bortsett fra legen og barna dine.

Rart. Der lå sakene, og ble aldri brukt. Aldri sett på, unntatt når hun lette etter noe annet. De bare lå der og var en del av henne selv, av en tilværelse som var hennes egen. En tilværelse som hektet seg fast i en, selv om en var kommet forbi den.

Uansett krever dette [historiske klarsynet] en årvåkenhet som hører alderen til. Først da makter man å lytte til tiden og høre åndedrettet til de som levde i den før.

Og når jeg ser på disse gamle fotografiene nå, vet jeg endelig hva som åpner seg: Det er jeg som åpner meg. Jeg åpner meg mot denne tiden som for lengst er forbi og puster den inn.

... og det var underlig hvordan en beinhard og iskald slutt kunne forvandles til en myk begynnelse med lysglimt i kantene.

And I disliked Chichester. He had false teeth which clicked when he ate. Many men have been hated for less.

Gjennom internett kom vi på sporet av den tapte tid. Arkiver og gamle ting vi aldri hadde trodd vi skulle finne igjen, ble tilgjengelig på flekken. Erindringen var blitt uuttømmelig, men tidens dybde - som man kunne fornemme av papirets lukt og gulnede preg, av eselørene og understrekingene foretatt av ukjente hender - var borte. Vi levde i et grenseløst nå.

Det er en ukjent form for tid som inntar bevisstheten og også kroppen hennes, en tid der nåtiden og fortiden legger seg over hverandre uten å smelte sammen, der det forekommer henne at hun for en kort stund gjeninntar alle tidligere utgaver av seg selv.

Normløsheten grep om seg. Folk brukte et stadig mer virkelighetsfjernt språk som et slags bevis på at de utmerket seg intellektuelt.

Og hvordan skal hun organisere alle minnene som har hopet seg opp i henne - begivenheter, små nyhetssaker, tusenvis av dager som har ført henne dit hun er i dag.

Og det er ved hjelp av sanseinntrykkene og fornemmelsene som avleiret seg i denne fjorten og et halvt år gamle jenta med briller [på fotografiet], at skriften her kan finne tilbake til noe som glapp i femtiårene, gripe hvordan den kollektive historien avspeiler seg på den individuelle erindringens lerret.

I likhet med det seksuelle begjæret, opphører erindringen aldri. Den knytter døde til levende, virkelige mennesker til oppdiktede, drømmen til historien.

de virkelige eller oppdiktede bildene som blir med helt inn i søvnen
øyeblikksbilder badet i et lys som tilhører bare dem

De vil forsvinne på et blunk, akkurat som de millionene av bilder som fantes bak pannen på besteforeldre som har vært døde i et halvt århundre, og på foreldre som også er borte.

Men han følte også, at det var en skam, en brøde at leve det slappe tilskuerliv, han nu så lenge havde ført, uden det sagteste forsøg på dog ialfald indenfor en liden kreds at gjøre kampen om tilværelsen så lidet frygtelig som mulig.

Husjomfruslægten er stor den, Gud bedre det saa vist. Der ligger mange tunge Trin efter slige hjemløse Stakler i de store Embedsmændshus rundt om i Landet, og de kunde fortelle En noget. - - - Men der er ingen, som tæller dem, ingen som tænker paa, hvad et helt Liv traadt ud paa den Maade vil sige.

Noen snakker og snakker, maler ut tilværelsen sin i ord, og vi får følelsen av at livet deres på en eller annen måte er større og bedre enn andres, men kanskje er det nettopp sånne liv som blir til ingenting med det samme ordene slutter å sitte.