Så langt kan det altså være mellom et menneskes ytre og indre liv, og det burde fortelle oss en del, det burde lære oss ikke å stole for mye på det ytre, den som gjør det, går glipp av innholdet.

Den som har dratt alene over fjellslettene i stille sommernetter, bare i selskap med himmelen og fuglene på mo, har sannsynligvis ikke levd forgjeves.

Han tier, nesten skrekkslagen, nesten sint på seg selv fordi han sånn uten å nøle hadde revet ut hjertet sitt og vist det frem til en ukjent kvinne, der ligger det i den fremstrakte hånden som en blind, klynkende kattunge.

Drømmene befrir oss iblant fra livet. De er solskinnet bakom verden.

Noen dikt tar oss med dit ingen ord kan nå, ingen tanke, de tar deg med inn til kjernen, livet stanser opp et øyeblikk og blir vakkert, det blir gjennomskinnelig av savn og lykke.

Ordene våre er som et slags redningsmannskap i uavlatelig utrykning, de skal redde svunne hendelser og sluknede liv fra glemselens svarte hull, og det er slett ingen liten oppgave [...]

Det er risikabelt å bevege seg altfor nær drømmene sine, de kan gjøre en kraftløs overfor livet, de erstatter viljen, og hva er vel et menneske uten vilje?

... verden er full av drømmer som aldri går i oppfyllelse, de fordamper og setter seg som dugg på himmelen, og der forvandler de seg til stjerner om natten.

Tiden går, den strømmer gjennom oss, og derfor eldes vi.

Ja, verden rister, men vi holder oss fast i kjøkkenbordet.

..., men dei lyse årstidene vart for korte for alle langstrekte draumar.

Slik gjekk den eine dagen etter den andre, og den eine månaden etter den andre, årstidene skifte og tida, tida rann bort som sand mellom fingrane på dei.

Ved å gjera som dei mange andre ho aldri hadde møtt, vart ho ei av dei.

Det er ikkje noko som varer evig, sa han da. - Alt skifter. Livet er kort og skjørt, men dei stundene vi har i lag, skal vi akte på, for dei er det dyraste vi eig

Dei gode gamle dagane var forbi, og godt var det, så kunne dei nye gode dagane koma.

Eg kjende det som eg hadde fått varm vin i hjernen, eg klarte ikkje å gi fast form til det som skjedde: Han, nettopp han, i heimen min. Og det verka som det var eit eller anna som ikkje fungerte i organiseringa av det ytre og det indre. Kva var innbilling, og kva skjedde verkelig, kven var skuggen, og kven var den levande kroppen?

I den augneblinken, så dirrande og full av lys og havbrus, lét eg som eg var aleine i den nye byen, med det nye livet framfor meg, stilt overfor villskapen til alt som rørte seg, men likevel sigra eg: Eg, eg og Lila, vi to saman, med evna vår til å gripe alle desse fargane, lydane, tinga, menneska og fortelje det til kvarandre og slik gi det kraft.

Og sjeldan, berre svært sjeldan, blir framtida slik menneska trur ho skal bli.

..., men hun kom jo ikke ut, og jeg kunne ikke be henne, for det jeg må be om, det mister sin verdi og blir til ingenting, ...

..., men jeg hadde sett - eller jeg så - veldigheten i Rendalens stjernehimmel over oss. den sitrende, tindrende sprakingen av stjerner, morsesignalene fra de som hadde gått her før oss, som forsøkte å fortelle oss noe om at livet ikke er noe man kan spare for heller å bruke en gang man har bedre tid.