Han sa: "Hva er jobben din som skjønnlitterær forfatter?" Og hun sa at jobben hennes som skjønnlitterær forfatter var å rapportere om hvordan det er å være menneske, å fortelle oss hvem vi er og hva vi tenker og hva vi gjør.

Jeg har sagt det før: Det interesserer meg hvordan vi finner måter å føle oss overlegne andre på, andre grupper med mennesker. Det skjer overalt, og hele tiden. Hva vi enn kaller det, mener jeg det er den nedrigste delen av det vi er, dette behovet for å finne andre å se ned på.

Karlsen var for ung, han var for dum - han var like dum som han selv hadde vært som ung, det var irriterende å se!

Han fryktet ikke bare nåtidens dårskap, men også at ettertidens mennesker betraktet seg som vise og ga seg rett til å dømme over hans tid.

Eirik sto stille og så på faren. Igjen syntes han undrende - det var jo sant alt som faren sa, og likevel visste han, men sannheten er nu annerledes - .

Nymånen svam tynn og sommerlig hvit i den rødgrå luft over Hudrheimslandet, da Olav kom roende under Oksen. En atterglans av dagskjæret dvelte ennå oppover forbergets stenvegg. Olav rodde med varsomme åretak i kveldsstillen. Han la inntil i en liten kløft hvor det var en stripe fjære i bunnen, drog båten opp og vandret oppover gjennom den skoggrodde revne i berget.

Han så rytterflokken langt utpå - de stevnet over viken mot Akersneset, hvor kong Håkons nye borg løftet sine murmasser i den fine frostrøk.

Gud give, sa han, at mannen må lære å skjønne i tide, den mann som er ment på å gjøre som han selv vil, lever snart nok den dag da han står og ser han har gjort det som han aldri hadde villet.

Når nokon har noko å fara med, er det fare på ferde. Sea du, Jon, ikkji har noko å fara med, og har ingenting på ferde, er det heller ingen fare.

Du vet hvor glad man blir når noe går opp. Når det binder seg sammen i ens egen hjerne.

Løv og barnåler må det ikke bli for mye av. Det liker ikke folk, og det er ikke stort de kan gjøre med det. Annet enn å felle og steinlegge.

Erindringen er ingen jaktdagbok, tenkte jeg. Den rommer mye mer. Men hva kom det av at den åpnet seg? Etter så mange tiår. Et helt liv.

Det er viktig å være glad, sa hun og smilte. - Siden vi nå engang er blitt født.

Det er mulig å ha et syn på alt. Og motsatt syn.

Hvert liv som tennes er et univers. Hvert liv som slukner er et univers.

Alle fødes med sin egen kjerne. Livets hendelser har naturligvis sin virkning på den, men er den helstøpt, endrer de ikke dens natur. Du er den du er, og har alltid vært det. Men du er nødt til å tilgi. Å tilgi er iblant det samme som å kjennes ved seg selv. Den som tilgir, finner seg selv. Og den som finner seg selv, er fri.

Men det er jo også et rent under hvor lite man rår over seg selv iblant. Over tankene sine, for ikke å snakke om følelsene sine, som har tilbøyelighet til å ligne en horde med sauer som farer uten styring over moer og oppover fjellsider, klatrer opp de bratteste skred, stormer ut i illsinte og opprørte breelver, lystrer ingen, uansett hvor voldsomt fornuftens gjeterhunder måtte gjø.

Det er mange måter å se verden på, og synsvinkelen beskriver antagelig ditt indre menneske.

[Fra etterordet]: Billedet af vore Vaner er det sandeste Billede af Tiden.

Tilbake til den tiden da man ennå ikke ønsket å skru tiden tilbake fordi alt lå foran en.