Denne boken er jo en ganske berømt bok, og til tross for at den er en bok om en liten kaninflokk, så har den noe episk ved seg. Forfatteren virker dyktig. Han driver historien godt, tar ikke noe snarveier. Det er en fin rød tråd gjennom hele boken. Den er koselig, morsom og spennende. Det er også en bok man kan lese sammen med barn, dog kanskje ikke de aller yngste.

Franskmenn har også fenomenet "inneklemt dag"! De kaller det "pont", altså bro. Jeg regner med at det er den røde torsdagen som er broens ene fundament, og helga det andre - broa går over den irriterende arbeidsdagen som ligger mellom.

Dette er bare én av lærdommene fra Stephen Clarkes morsomme roman om en brite i Frankrike. Jeg tror den er nokså sevbiografisk. Hovedpersonen Paul kommer til Paris for å etablere en fransk kjede av britisk-inspirerte tesalonger. Ting går raskt fra eksotisk via morsomt til katastrofalt.

Alle fortidigde supermakter og naboland burde oppført seg som Frankrike og Storbritannia; de har lagt ned våpnene seg imellom for mange år siden, og har i stedet en passelig intens putekrig gående. A year in the merde sveiper over det franske samfunnet fra bunn til topp, fra camembert til korrupsjon, fra streiking til sjekking. Særlig de første 150 sidene fikk meg til å le høyt stadig vekk. Boka mister litt energi midtveis, når vår mann skal prøve å kjøpe seg hytte på landet. Og kjøp og salg av eiendom er og blir et av klodens kjedeligste emner, selv for en humorist som Stephen Clarke.

A year in the merde svinger seg fint og litt uventet tilbake til gamle høyder mot slutten, da alt virker tapt. Veien til et godt fransk liv er å gi etter og bli som franskmennene, er moralen. Anbefales!

Ikke Mortons beste slik det står på omslaget, det er min mening. Altfor detaljert som f.eks at «hun la brød i brødristeren men ventet litt med å skru den på» til mye detaljer om bakgrunnen til mennesker som er helt perifere i historien.

Godt skrevet - og herlig morsom med ramsalte nordnorske dialoger. Likte løsningene på enkelte tråder som kommer frem i denne boken - samt de nye karakterene som inntreffer. Det er også nydelig å se at Sara faktisk får det godt fremover - at den lykken man ante i forrige bok, faktisk viser seg å vedvare. Gleder meg til neste bok!

Filosof og forfatter Kristin Gjesdal ønsket å løfte frem de kvinnelige filosofene og gjennom faget som har samme navn som boken blir vi presentert for elleve kvinnelige filosofer og vi som lesere får overvære samtaler og diskusjoner fra kasserommet.
En lærerik og fascinerende bok.
Anbefales sterkt

Interessant krim der handlingen er lagt til Charon Vounty i Virgina, en småby der hverdagsrasisme lever i beste velgående. Her rykkes vi ut av småbyfreden med en dramatisk skoleskytingsepisode som utløser en storstilt etterforskning, for læreren som blir drept i skoleattentatet er kjent som en omgjengelig og likandes lærer…

Etterhvert avsløres gamle hemmeligheter, rituelle mord og intrikate sammenhenger. Romanen er også krydret med mystiske bibelsitater som den bestialske morderen strør om seg med.

Velskrevet og interessant

«Utover på 1800-tallet er borgerskapets kvinneideal blitt stadig snevrere. I embetsmannsstaten er det vokst frem en politisk og kulturell offentlighet, stort sett forbeholdt menn. Dannede piker skal være myke og føyelige, de skal anstrenge seg for å behage. Ynde er den viktigste kapitalen på ekteskapsmarkedet, og unge piker av god familie blir gjerne beskrevet i forskjønnende ordelag. Men når det gjelder Katti Anker, kan alle se det med egne øyne, særlig mødrene som har en sønn i passende alder. De sjenerer seg ikke for å mønstre henne fra topp til tå, slik mennene deres vurderer hopper på hestemarkedet. Noe av det første Katti beskriver i dagboken sin, er tyngden av andres blikk.»

Dersom en eller flere filmskapere ikke ser grunnlag for et drama om livet til Katti Anker Møller og hennes samtid slik det er beskrevet i Hege Duckerts bok, da forstår jeg ingenting.

Jeg hadde ikke hørt om Katti Anker Møller før jeg leste biografien Katti Anker Møller Å bestemme over livet. Biografien ble utgitt i 2023 og er den beste biografien jeg har lest på lenge. Det at forlaget har valgt å legge inn bilder der de naturlig høre hjemme, ikke bare i en «klædd» midt i boken, det gjorde historien ekstra levende.

Forlagets kortversjon av biografien:

«Katti Anker Møller (1868-1945) var overklassedatteren og godseierfruen som ble utskjelt, latterliggjort og skandalisert for sin kamp for kvinners rett til prevensjon og abort, i tillegg til å gi barn retten til fars navn og arv. Dette er den medrivende historien om en av den norske historiens aller viktigste kvinner.»

«Da Bjørnson fikk se Katti Anker som baby, kalte han henne «en ny liten Mix». Blikket er skarpt under et par fint buede øyenbryn. Men som fjorten år gammel pike i 1883 vet Katti å slå øynene ned og tie stille når det forventes av henne. Det gjør det nesten hele tiden, så hun trekker seg ofte inn i seg selv.»

Men Kattie har noe mer i seg enn å være attraktivt som koneemne:

«Under fasaden ulmer det en sterk vilje i henne, så sterk at den bekymrer moren. Har de oppdratt henne for liberalt? Selv i puberteten opptrer hun med selvsikkerhet. Mens søstrene tumler trette i seng, blir hun sittende oppe alene for å tenke og skrive dagbok. Ella er impulsiv, Karen er forsiktig, mens Katti har både sinnsro og handlekraft.
«Det blir vel noe merkelig av deg en gang i tiden», skriver Karen til henne fra Danmark. Hun mener det er noe helt spesielt med søsterens karakter: «Undertiden gyser jeg om natten og tenker at du er altfor god.»

Det er ikke mye som står her på Wikiepedia om moren til Katti. Mix Anker. Annet enn at hun var høyskolemor for Norges første folkehøyskole Sagatun, som hun drev sammen med ektefellen Herman Anker. Heller ikke om Sagatun og etter hvert familien økonomiske ruin. Begge deler får man kjennskap til i biografien. Det var Katties observasjon av morens fortvilte situasjon som dannet grunnlaget for Katties kamp senere i livet.

«Hverdagen likner ikke mye på det livet Mix ble forespeilet da hun atten år tidligere flyttet til Norge som misjonær for den glade, grundtvigianske kristendommen. Planen var at hun skulle synge for bondestudentene og gi dem sans for skjønne kunster, ikke at hun skulle henge over regnskapsbøkene. Familiefotografiet fra denne tiden viser en tynnhåret, hulkinnet mann og en blek, innsnørt kvinne med noe foruroligende, nesten vilt i blikket. Paret virker eldre enn de er: han førtitre, hun tre år yngre. De burde stå i livets fulle blomst, men begge er i ferd med å visne.
For Mix Anker er det ikke bare tapet av skolen som tynger. Fra hun var tjue år, har hun gått nesten sammenhengende gravid. Ni barn har fått det fornemme Anker-navnet. Åtte lever: Frede, Alf, Karen, Katti, Ella, Peter og «de små», Ida og Nils. Minstegutten fylte fem ved juletider. Alle fødslene har fratatt fru Anker både kreftene og motet. Nå biter hun negler, og håret har begynt å gråne. Søvnen er blitt borte, og ofte galopperer hjertet vilt i brystet. Humøret svinger mellom troen på at Gud vil ordne alt til det beste, og en voksende depresjon.»

Katti og moren Mix hadde et tett og godt forhold hele livet:

«Katti er morens yndling. Mix anser denne datteren som en personlig gave, skjenket henne «til trøst fra Gud». Katti ble født da eldstesønnen fikk sin diagnose, og Mix var på randen av sammenbrudd. Med Katti følger det en egen beroligende glede, en balsam for Mix' urolige sjel. Hengivenheten mellom mor og datter er synlig for alle. Om ettermiddagene kan man se dem sitte sammen på en benk i fortrolig samtale om livets store spørsmål. To mørke hoder tett inntil hverandre, den unge i hvit kjole, den voksne i svart. For Katti er det som om hele hagen lyser når moren er til stede. Mix innprenter stadig at Katti skal leve i pakt med Guds ord. Sann kristendom betyr en kysk livsstil, sier hun. Datteren, som har fått så mange gaver, må gi åndsrikdom og skjønnhet tilbake til verden. Mellom formaningene legger moren inn noen betroelser. I hverdagen er det mye som plager henne.
«Jeg har ofte en følelse av at jeg har fått vinger til å fly med — langt opp over det usle», hvisker hun. «Dog har jeg landet feil.»

Da moren blir gravid med det tiende barnet som førtiåring, er det ikke bare moren som er fortvilt. Fjortenåringen Kattie tar dette tungt og legger skylden på faren. Hvorfor tar han ikke hensyn? skriver hun i dagboken. Ser han ikke alt moren har å stri med? Hvorfor utsetter han henne for nok et svangerskap? Fødselsskrikene skal enda en gang ryste Katti, og redselen for å miste moren er der. Jenta som blir født gir Mix til den barnløse søsteren Ida, og gjør aldri noe forsøk om å få henne tilbake til Sagatun.

Katti er som moren var før Mix ble tynget ned av graviditetene; egenrådig, viljesterk og levende opptatt av det som skjer i politikken og litteraturen. Hun vil ikke følge datidens råd for hvordan en jente skulle oppføre seg:

«I Kattis miljø får sønner mer frihet jo eldre de blir. Døtre får stadig mindre. De skal tie og vente på å bli giftet bort. Borgerskapets barn oppdras etter idealer fra filosofen Jean-Jaques Rousseau. Han skiller skarpt mellom kjønnene, som han mener har stikk motsatte egenskaper. For gutter, som skal bli selvstendige og handlekraftige, skal oppdragelsen baseres på frihet, og ikke straff. Men jentene hele livet skal være «underlagt den varigste og hardeste tvang, nemlig det som passer seg.»»

Biografien er interessant, og det er spennende å lese om Kattis vei gjennom livet. Det er provoserende å lese om hvor lett de privilegerte tok på de dårlige levevilkårene mange levde under. Selv om Katties liv ikke alltid var like enkelt, var også hun privilegert. Men det innså hun og brukte mesteparten av sitt voksne liv for å jobbe for bedre vilkår for ugifte mødre, rettighetene til barn født utenfor ekteskap, fødselshjelp, prevensjon og abort. Hun hadde mange motstandere og opplevde mye hets, herunder fra Sigrid Undset og Knut Hamsun. Selv fikk Katti tre barn, herunder to døtre som fikk utdannelse som Katti ikke fikk. Og hun hadde en ektefelle, Kai Møller, som var en god støtte i kampene hun stod i.

Jeg blir stum av beundring når jeg leser om kampen til Katti Anker Møller. Måtte mange lese denne biografien.

Det var en bok som kunne vært kortet ned. Litt treg start men en ok slutt :)

Brilliant! Og ganske annerledes enn tidligere bøker av Houellebecq. Dette er umiskjennelig Houellebecq, vi får litt av misantropien og litt flegmatisk kynisme, alt dette vi humrer og ler av når vi leser tidligere bøker av Houellebecq, men samtidig… noe helt nytt! Nemlig romantikeren, Houellebecq. Og jeg liker det!

Tilintetgjøre er en lesefest! Sidene renner unna. Du fanges, oppslukes nikker gjenkjennende og du fryder deg. Jeg nøt denne boka samtidig som den er skremmende, trist og dypt alvorlig. For meg er Tilintetgjøre en soleklar favoritt i min boksamling. En av de beste bøkene jeg har!

For alle dere som likte de to første bøkene i serien om Tekstilvillaen, så er det bare å glede seg til bok nummer tre! Vi er nå kommet til1920 tallet, krigen er over og det skjer endringer i det tyske samfunnet. Fremdeles er det et tydelig mannsdominert samfunn, men gamle holdninger utfordres.
Marie og Paul, Pauls mor Alicia og søsteren Kitty bor i Tekstilvillaen med barna. Elisabeth lever i et tomt og barnløst ekteskap med mannen Klaus i Pommern.
Så sender Elisabeth sin tidligere venninne Serafina von Dobern til villaen som guvernante for barna, med store følger for hele familien...

The life of Sy Baumgartner – noted author, and soon-to-be retired philosophy professor – has been defined by his deep, abiding love for his wife, Anna. Now Anna is gone, and Baumgartner is embarking on his seventies whilst trying to live with her absence. But Anna’s voice is everywhere still, in every spiral of memory and reminiscence, in each recalled episode of the passionate forty years they shared.

Fantastisk! Men eg er usikker på om boka kan kallast eit meisterstykke, ein humor- eller kultroman. Truleg alle tre. Her er det mykje moro med den sers originale karakteren dr. Munk som berserk venstreradikalar med røter i bedehuskulturen. Forteljaren midt i tjueåra går gjennom eit forsinka ungdomsopprør og ender vel som nihilist, ein som verken trur på kapitalismen eller kommunismen, men kan hende punkrock.

Boka er samstundes eit tidsbilete frå Bergen - og merkeleg nok Paris - midt på 1970-talet - ei tid der kjærleiken og erotikken blømar utan tanke på HIV/AIDS. Ein rekke personar vert omtala med dei verkelege namna sine, somme tider berre avdi dei ein gong tok ordet i studentsamfunnet.

Mi utgåve av Sveve over vatna er den originale frå 1982 med billeg gulna papir. I 2008 gav Samlaget ut ei praktutgåve med teikningar på godt hvitt papir, med anna ord ei tydeleg oppgradering av denne klassikaren.

En treffende og til tider morsom diktsamling om kvinner og valg man tar i løpet av livet, og de ulike rollene man innehar, både som kvinne og som menneske.

Anbefales varmt!

Hele omtalen kan leses her!

Et humoristisk skuespill basert på, om enn veldig løselig på Egilsoga, om dronning Gunnhild som var konen til Eirik Blodøks.
Kan ses på som et feministisk skriv om å ta sin egen historie tilbake.

Anbefales varmt!

Hele omtalen kan leses her!

Helt ok krim. Mye som skjer, litt i meste laget. Deler av historien ble litt på overflaten.

"Mot Stupet" i serien GABRIELS HUS er velskrevet, med et språk som flyter godt - og litt deilig for oss lesere og at Rettferdighet skjer fyllest. Som i forrige bok, lukkes noen tråder, samtidig som nye personer er på vei inn. Boken avslutter også med et menneske vi så vidt har stiftet bekjentskap med, og som man som leser skjønner er mer kjent for folkene i Lafjorden, enn man først trodde.

Jeg ser at alle fire romanene jeg har lest av Marit Eikemo har en gjennomsnittlig terningkastscore på 4 komma noenogseksti her på Bokelskere, og ganske mange har kasta terning på alle. Konklusjonen må da bli at det er gode bøker, femmere dersom man runder av. Jeg syns dette gjenspeiler bøkenes kvalitet på en god måte. Jeg leste "Gratis og uforpliktande verdivurdering" og "Alt inkludert" for et par år siden og likte begge. Nå har jeg nettopp lest "Team Tuva" og "Samtale ventar". Jeg likte begge disse også, sistnevnte best, for det var den som gjorde sterkest inntrykk, som berørte meg mest.

I anmeldelser jeg har lest har mange karakterisert dette som ei morsom bok, samtidig har de ikke unnlatt å nevne at den også har mørke sider. Jeg syns ikke boka er morsom. Underholdende og spennende, absolutt, men ikke morsom. Elisabeth Brenner har tydeligvis gått på en skikkelig smell et stykke forut for handlinga i boka, og gjør et forsøk på å komme seg på beina igjen, men er fremdeles ikke synkronisert, helt ute å kjøre, slik jeg ser det, og det blir ikke bedre. Hun har antageligvis vært utbrent, og etternavnet antyder kanskje at alt ennå ikke er helt på stell. Det virker som hun er på stødig (eller ustødig?) kurs mot sammenbruddet, og for min del er spenninga i boka knytta opp mot det. Hvordan kommer dette til å ende? Jeg er hele tida overbevist om at det ikke kommer til å ende godt. Og det gjør det muligens heller ikke? Men kanskje innebærer det som skjer på slutten allikevel et lite håp. God bok!

Debutromanen til årets vinner av Havmannprisen (2024) er en spesiell og særegen sak. Her følger vi Maximilliam, eller Milli som han selv foretrekker å bli kalt, gjennom en rekke mer eller mindre fæle opplevelser. Skrede er enormt leken språkmessig, og her finnes enderim "en masse" og vokabularet er godt over gjennomsnittet "fargerikt". En femteklassing som høres ut som en LSK-supporter i femtiåra bidrar til at man får en slags "distanse" til elendighetene Milli får erfare, men allikevel har boken nok emosjonell kraft til at denne distansen blir brutt ned utover i boken.
Neppe en bok for alle, men jeg syntes den var både morsom og rørende i all sin absurde og galgenhumoristiske prakt.

Grundig om et interessant og kanskje skremmende tema. Det fikk meg til å reflektere over hvem jeg er og hvem som er min dobbeltgjenger.