Bokelskere.no

Sterk roman basert på forfatterens eget liv hvor hun etter tyve år som forsvarsadvokat slutter i jobben, skiller seg og lever ut sin homofile legning. Hun kjemper en voldsom kamp for å få samværsrett for sin lille sønn.

Brutalt ærlig og usensurert! Anbefales på det aller sterkeste!

Les gjerne hele omtalen her.

Det ble ikke tid til en slik bok nå. Huskelapp til meg selv: s. 38

Hovedpersonen Tara er ikke alene lenger. Hun (og vi) får impulser, ideer og tanker fra andre mennesker, mennesker som sitter fast i den samme virkeligheten som Tara selv.

Innimellom synes jeg teksten er som øvelser i oppmerksomt nærvær. «Lytt etter lydene bak lydene» .Ikke la dagene fyke forbi, men se etter og lytt etter hva de virkelig inneholder.
Tara tar en tur hjem igjen, og der hun sitter på rommet i kjelleren har hun tidligere bare hørt lyden av vann i rørene når Thomas tar en dusj. Sakte sniker hun seg nærmere og oppfatter for første gang at han synger i dusjen, glad og fornøyd. Hun opplever gleden i dette øyeblikket som ellers bare har inneholdt brusing i vannrør.

Ellers kvesser forfatteren blyanten og øker Taras (og vår) oppmerksomheten mot samfunnsproblemer og -ansvar.

Har du elsket de to første bøkene vil du elske denne. Personlig ville jeg gitt den første boka en treer og de to neste en firer. Mulig hjernen min ikke er er opptrent nok til å virkelig sette pris på disse bøkene, på den måten de fortjener.

Hvorfor fortsetter jeg å lese? Vel, det føles ikke som adskilte bøker, men mer som samme, tykke bok. Og nå har jeg ikke lyst til å legge den fra meg før jeg har lest ferdig.

Velskrevet og spennende, om sagnomsuste gæliske 2000 år gamle funn på Vestlandet. Foruten mystikken rundt funnet - er boken spekket med romanse og fine naturbeskrivelser. Dette er også en av Margit Sandemos beste frittstående romaner

«Da jeg skal til å svinge inn Audarstræti, kommer jeg plutselig på en drøm jeg hadde på flyet da jeg falt i søvn et øyeblikk midt over havet, og jeg forteller pappa om drømmen.
— Jeg drømte, sier jeg, at jeg fløy rett over bakken, rett over et goldt, ufruktbart land, og mens jeg fløy, kikket jeg meg rundt og tenkte på om jeg skulle slå meg ned der og prøve å dyrke noe. Da syntes jeg plutselig det var som om jeg stod midt i en potetåker i støvlene til mamma og holdt på å stikke opp åkeren. Jeg syntes det var som om jeg holdt en potetkål i hånden og ristet snøhvite poteter utover jorden, så bøyde jeg meg ned og plukket dem opp i en rød plastbøtte. Da la jeg merke til at en av potetene var større enn de andre og hadde form som et hjerte. Med ett stod mamma ved siden av meg, og jeg spurte henne om hun trodde det var ufarlig å spise den hjerteformede poteten. Hun mente det var i orden.»

Jeg gledet meg til å lese Auður Ava Ólafsdóttir roman Eden. Men det ble en stor overgang for meg å gå fra å lese en biografi til å lese en roman der handlingen fortelles med innestemme Min leseopplevelse i starten var derfor «så som så». Men etter hvert som jeg kom inn i handlingen ble romanen bedre og bedre. Kjempegod er min oppsummering. Igjen en god roman skrevet av Auður Ava Ólafsdóttir.

Det som gjorde til at jeg likte den så godt var roen som er over handlingen. Dette selv om det skjer mye i livet til hovedpersonen Alba. Eller, det blir vel mer riktig at hun lar det skje mye. Romanen er ingen tristesse. Tvert imot; noe av samtalene synes jeg er veldig morsomme.

Skal jeg beskrive Alba kort, virker hun konfliktsky. Som tilsynelatende er hennes styrke. Når søsteren stiller henne kritiske spørsmål, svarer Alba med stoisk ro:

«Etter at avdelingssjefen, altså søsteren min, har listet opp for meg den overhengende blodtørken i Blodbanken, og spurt om når jeg sist ga blod (jeg gir blod tre ganger i året), vender hun oppmerksomheten mot eiendomskjøpet.
Pappa har satt henne inn i saken.
Jeg hørte at du har kjøpt en landeiendom.
— Det er riktig.
Pappa sier at du har brukt opp arven etter mamma?
—Ja, det gjorde jeg.
— Og at du skal røkte skog der?
—Ja, jeg skal plante noen trær der. Nærmere bestemt bjerketrær, legger jeg til.
— Og du synes det er en god idé å kjøpe en erodert landeiendom med et falleferdig sommerhus? To og tyve hektar er en uhorvelig stor tomt for et sommerhus, legger hun til.»

Det tar lang tid før jeg forstår sammenhengen mellom Alba og denne diktsamlingen:

«Jeg har nettopp avsluttet en forelesning i historisk språkvitenskap og er på vei ut av klasserommet på universitetet, da redaktøren i et forlag jeg jobber for ringer for å få vite om jeg har lest diktmanuskriptet hun sendte meg for to uker siden. Hun tok kontakt og sa at hun ville sende meg manuset til en diktsamling som hun mente ville interessere meg, og som var denne dikterens første bok. Det kom som utskrift inn gjennom dørluken i Audarstræti allerede samme dag. Vi ville gi deg sjansen til å lese manuskriptet før boken kommer ut, sa hun, og jeg syntes det var en merkelig måte å ordlegge seg på: ville gi meg sjansen til å lese manuskriptet. I løpet av samtalen gjentok hun to ganger at manuskriptet trolig ville vekke en helt bestemt interesse hos meg.
— Vi synes manuskriptet er enormt sterkt, sa hun. Det er uvanlig at en ung mannlig forfatter skriver om kjærlighetssorg på en så personlig og ubeskyttet måte.
Deretter dempet hun stemmen og la til: — Her er det mange følelser i spill.»

Jeg kom tilfeldigvis over denne boken som ble markedsført som pagetuner. Jeg er ikke enig, den var riktignok litt fengende en stund, men mot slutten ble det mye rot, jeg kunne fint droppet denne.

Leste denne boka fordi den hadde fått bra omtaler. Var ikke klar over at det var en krimvariant når jeg startet, men det trakk ikke ned. Boka var spennende samtidig som den var tankevekkende.

Jeg våger å påstå at Kristopher Schau er rockens Tarjei Vesaas og med denne boken kanskje også et hestehode over den gode Vesaas. Kristopher presenterer en klinisk og nøyaktig beskrivelse av menneskers eksistensielle ensomhet. Den nysgjerrige og undrende stilen i språket blandet med observasjonen av det såre og urettferdige ved å begraves som ukjent og glemt gjør at boken fremstår som et mesterverk. Det som slår meg er at denne boken gjør noe med deg som ingen andre bøker noen gang har gjort. Og da tenker jeg at her er det noe helt unikt.

Obligatorisk bok for alle som elskar naturen. Magiske bilder og svært god tekst. Vi får vite interessante saker og ting om insekt og amfibium som lever i vatn. Einaste som trekker ned er at kamerateknikken inneber at skapningane blir kledde i metall før fotografering, og såleis døyr.

Dagens sitat:
Man skal ei lese for å sluke, men for å se hva man kan bruke.
Henrik Ibsen

"It was clear to us that Israel wants to create a new reality and ethnically cleanse Gaza...my own sense of fear was assured when I saw one political leader after the other show up to Tel Aviv, provide political cover...make sure to tell Israel we will pay the bill."
- Isaac Munther, 7 mars 2024.
- Munther Isaac: Palestinian pastor speaks on Gaza, Christian Zionism and the future / UNAPOLOGETIC

Har du lest bok 1 og ikke vet om du orker mer?
I bok 2 legger hovedpersonen ut på jakt etter årstider, og denne boka er lettere å lese enn den første. Ikke like repeterende, det skjer litt mer. Og etterhvert fikk jeg en følelse av at forfatteren har en plan og et budskap som smått om senn skal fram til både hovedpersonen og leseren.

Hovedpersonen blir fanget i tiden. For alle rundt henne blir verden nullstilt i løpet av natta, og torsdag 18 november gjentar seg som hakk i plata uten at noen andre oppfatter at noe er galt.

Boka er en pussig blanding av 50% treg og 50% fascinerende. Et stykke inn i boka tenkte jeg: «hjelpe meg, dette gidder jeg ikke.» Men så bestemte jeg meg for å fullføre, og det skjedde akkurat nok til å holde på interessen.
Jeg leste et tips fra en annen leser her inne om å lese hele boka i en jafs, hvis det er mulig. Jeg tror det er smart. Hvis man tar den fram av og til og leser litt nå og da vil man lett føle at boka står helt stille.

Forfatteren har planlagt 7 - syv- bøker! Da jeg nærmet meg slutten på bok 1 tenkte jeg å vente til bok 7 kommer ut for å få løsningen. Jeg orket ikke tanken på 5-6 bøker til med samme repetive tekst. Men så leste jeg omtalen av bok 2 og ser at ting tross alt utvikler seg. Så da lånte jeg bok 2 også, da:)

Det er så mange gjentagelser at det er litt utmattende. Samtidig er nok det grepet brukt for at leseren skal føle den samme desperasjonen som hovedpersonen. Å være fanget. I en og samme dag. Som spilles av igjen og igjen.
Og ting skjer, tross alt. Små hint og spor er lagt ut, og hovedpersonen selv tar forskjellige grep for å gjøre livet begripelig og levelig.

Wisting-serien

Blix/Ramm-serien : Nullpunkt, Røykteppe, Slagside, Arr, Offer