Sjelden har jeg slitt så mye og så lenge med å komme meg igjennom ei så tynn bok, på bare 125 sider ...
Mange gjentagelser, idyllisering av overtro-fellesskap, moskèbygging og gjentakende påstander om hvor fantastisk bra det er at overtroen islam nå er inne i alle land i verden, i utallige organisasjoner i alle samfunnslag og i alle samfunnssystemer, og er kommet for å bli i Vesten, og det enda til "helt naturlig og uproblematisk".
Nei, Tariq Ramadan, dette "oppklaringsarbeidet" (som du kaller det i innledningen av boka) er jeg ikke mye imponert over; jeg er ikke spesielt imponert over dine romantiserende islamske betraktninger og pågående påstander og stadige selvfølgeligheter, innpakket i pompøse utlegninger som etter min mening oftest ender opp i mer eller mindre ullent tåkeprat, samtidig som du hele tida henviser til alt det glupe oppgulpet du har skrevet i dine tidligere bøker og artikler (underforstått: les mine fantastiske skriverier!).
Maken til navlebeskuende selvdigger er det lenge sida jeg har lest ...

Jodi Picoult tar opp mange tankevekkende etiske spørsmål og dilemmaer i denne boka, angående tro og tvil, hva religioner har å si for oss, og moralske og etiske aspekter ved liv og død.

'Change of Heart' tar oss med bak fengselmurene i New Hampshire, der Shay Bourne sitter og venter på å bli ført til dødskammeret, etter ikke mindre enn 11 års venting på en dato og et tidspunkt.
Den tar opp flere alvorlige temaer, nemlig for eller imot dødsdom, og tanker og dilemmaer i forbindelse med organdonasjoner, trosretningers plass i våre liv, og ikke minst evnen til å kunne tilgi, og å kunne finne mening i livet og tilværelsen til tross for dype, traumatiske opplevelser.

Fader Michael har en sentral plass i boka, både som medlem av juryen som dømte Shay til døden den gangen han ble dømt for dobbeltmord, - og som den katolske presten som ønsker å hjelpe Shay i hans siste dager før dødsdommen blir fullbyrdet.
Maggie blir advokaten hans, og sammen med fader Michael prøver hun å finne en utvei slik at Shay skal kunne få oppfylt sitt ønske om å få donere hjertet sitt til en bestemt person den dagen han dør. - Og dette er ikke en hvilken som helst person, men den hjertesyke halvsøsteren til det ene offeret som ble drept.

Vi blir kjent med de forskjellige impliserte og ser det som skjer gjennom deres egne øyne, tanker og handlinger, og det er glimrende utført. Særlig syns jeg at skildringene av fengselslivet, medfangene og fengselsvokterne er levende og godt beskrevet.

Boka var rett og slett nesten umulig å legge fra seg, og den er lett å lese på engelsk.
Les den!

En stillferdig roman fra Levi Henriksen, dette her.
Jeg-personen, som kan minne om Levi selv, leiter etter mening og røtter og prøver å finne ut hvem faren var, for kanskje kan han da komme videre i sitt eget liv. I det gamle huset, som faren bygde med sine egne hender inni skogen, søker han etter svar på hvem han var og hva som egentlig skjedde i farens oppvekst og voksne liv.
Oppveksten til faren og søsknene ble vanskelig og traumatisk, fordi farfaren døde så altfor tidlig, og i hans sted kom en voldelig, drikkfeldig og ondskapsfull stefar.
Det handler ikke bare om fedre og farfedre, men også om mødre og bestemødre, og om den tida som en gang var, fra fortida i bygdene i Løten og til livet i de dype skogene ved Kongsvinger, det sistnevnte stedet er forøvrig der Levi Henriksen vokste opp.
Jeg kjenner disse skogskledde områdene godt, derfor gjenkjenner jeg beskrivelsene av naturen og menneskene i Levi Henriksens bøker.
Finner jeg-personen svar på spørsmålene sine?
Les boka, så finner du det kanskje ut.

Auda. Nå vet jeg ikke om jeg liker utviklingen i disse bøkene fra Michael Hjorth og Hans Rosenfeldt lenger.
Joda, de er fremdeles spennende og godt skrevet med driv og mange parallelle mysterier og personlige forstyrrelser, både blant etterforskere, kriminelle og andre.
Nå skjer det hele tida så mye dritt i virkeligheten også, så jeg vet ikke om jeg orker flere utspekulerte bestialske handlinger og dritt som forfattere pønsker ut.
I forbindelse med denne boka har jeg bare lyst til å si som Christopher Hitchens:
Religion poisons everything.

Boka er en brannfakkel. Hege Storhaug er en varsler.
Foruten at hun jobber for likestilling, kvinner og barns rettigheter, har hun stått mye alene og advart mot voldelig islam i mange år.
I denne boka skriver hun om utbredelsen av islam i Europa. Om hvor viktig det er at vi må kunne kritisere religioner, og at det også gjelder å kunne kritisere islam. Om kvinneliv og kvinneundertrykkingen i islam. Om tvangsgifte og arrangerte ekteskap. Om forskjellige retninger innen islam. Om islam som en trussel mot vår sivilisasjon og vårt demokrati. Om islam som en trussel mot vår frihet, vår ytringsfrihet.
Hun er opptatt av at muslimer også skal kunne leve frie, demokratiske liv, uten den undertrykkende tvangen som den mest fundamentalistiske islam pålegger dem.
Hun har skrevet en meget personlig bok om islam. Siden hun oppdaget kvinneundertrykkingen i islam har hun besøkt Pakistan 17 ganger. Først for å finne ut ved selvsyn hvordan islam fungerer i praksis. Så fikk hun venner i landet, og har returnert mange ganger. Hun har også reist til mange steder i mange andre land for å finne ut hvordan muslimer innretter seg i Europa.
Hun skriver om sharia-områder i Frankrike, Danmark og Sverige, områder der islamsk lov gjelder, og selv politiet ikke våger å gå inn.
Fundamentalistisk, bokstavtro og voldelig islam blir forkynt i forsamlinger, både i Norge og andre steder i verden.
Det er salafistene som skremmer mest. Salafisme forherliger det opprinnelige islam, med steining for utroskap, avhogging av hender og føtter, pisking og tildekking av kvinner. Og det ser ut som det er den retningen innen islam som fanger flest unge sjeler i landet vårt.
Boka inneholder så mye. Hege Storhaug skriver til den alminnelige norske borger. Hun er redd for at vi kan miste vårt demokrati, våre frihetsverdier og vår ytringsfrihet, hvis radikal islam får utvikle seg uhemmet.
Og omtrent hver eneste side har henvisninger til andre bøker, dokumenter, nettsteder og videoer på youtube.
Du må lese selv, for å få et ordentlig innblikk i hva alt dette handler om.
Voldelig islam er vår tids største trussel. Vår frihet er truet.
Europa ulmer.

Sorry, men dette syns jeg var skrale greier. Skjønner ikke helt at flere her syns den var god og spennende og har gitt høye terningkast, iallfall 3 femmere, ser jeg her. To stykker har den til og med som favoritt ...
Jeg sovna fra den mange ganger underveis, og sukka også oppgitt mange ganger. Mulig at en av årsakene var at jeg befinner meg i et tropisk klima (da blir man trøtt og sliten av sola og varmen). Men språket er heller ikke bra, etter min mening. Rotete, platt, urealistisk, kjedelig, overfladisk, - og jeg syns ikke jeg ble noe særlig kjent med noen av personene. - Og på slutten skjer det selvsagt dramatiske ting som forteller deg at du må lese den neste boka for å følge med videre ...
Men jeg fullførte denne, altså, selv om det ble litt skumlesing innimellom.
En annen årsak til at boka ikke fenget er vel også at jeg leste de to første bøkene i Byens spor før denne. De fikk seksere begge to av meg.
Da ble selvsagt dette en gedigen nedtur.
Denne kan jeg kanskje til nød strekke meg til en treer. Vil altså ikke akkurat anbefale denne boka, hvis ikke du gjerne vil ha noe å sovne fra, da ...
Jeg har bok nr.2 også, men er i øyeblikket veldig usikker på om jeg gidder å gå løs på den.

Andre bok i Byens spor og denne er om mulig enda bedre enn den første. Maj er aleneforsørger og står sentralt i boka, men Jesper og Stine, og ikke minst slaktersønnen Jostein er også viktige figurer. Historien i Oslos gater blir til med et enkelt og naturlig språk.
Nå nærmer vi oss 60-tallet, og denne gangen ønsket jeg også at boka skulle vare og vare.
Dette er virkelig imponerende arbeid fra Lars Saabye Christensen.
Min første tanke da jeg var ferdig var denne: Hva i all verden skal jeg lese nå?
Men det kommer jo ei tredje bok, så da er det noe å glede seg til!

Lars Saabye Christensen er definitivt blant de aller største og beste av våre norske nålevende forfattere. Han beskriver helt suverent etterkrigstidas oppgangstider i Oslo, der Ewald og Maj, deres familie, naboer og omgangskrets og det frivillige arbeidet i Røde Kors, - og ellers livets mange viderverdigheter i gatene i sentrum og vest for Akerselva er i fokus.
Jeg hørte at Lars Saabye Christensen en gang sa i et intervju at han ikke greier/orker å skrive romaner om dagens mennesker, med alle sine smart-telefoner og elektroniske duppeditter. Han skriver om det virkelige livet. Ikke om livet på internett.
Har du vokst opp i Oslo for en del år sida, vil du kjenne deg igjen i Byens spor. Jeg ønsket bare at den skulle vare og vare.
Boka er en fulltreffer. En sekser fra meg.

Det var nesten så jeg tippa opp på en sekser, Lars Mytting.
Jeg lengter litt tilbake til Gudbrandsdalen etter å ha lest denne. ;)
Du blir bare bedre og bedre, du Lars.
Jeg trodde nesten ikke det var mulig, etter å ha lest den aller første boka di for mange år siden, nemlig Hestekrefter, en tittel som jeg nølte litt overfor, fordi jeg ikke er fullt så interessert i biler at jeg har lyst til å lese ei hel bok om dem. Men jeg vil absolutt anbefale den også, for alle som ennå ikke har lest den.
Jeg anbefaler forresten alle bøkene hans. Jeg har dem alle sammen selv, og ser ikke bort fra at jeg kommer til å lese dem om igjen.

Huff. Plagsomt groteske handlinger. Ikke noe særlig å lese for sarte "sjeler". Styr unna hvis du ikke orker bloddryppende bestialiteter.
Er det nødvendig med så fryktelige, så stygge, så grusomme og bestialske detaljer til for å få til en spennende handling?
Ei bok kan bli like psykologisk thriller-spennende med finurlige og tvetydige hentydninger, som setter (den mørke) fantasien i sving.
Plottet er ikke spesielt overbevisende, selv om jenter og kvinner som forsvinner og blir savna stadig er aktuelle samfunnsproblemer.

Har faktisk lest noe jeg den gang, for snart 3 år sida, synes å huske var noe bedre enn denne her fra Karin Slaughter; mulig det har noe å gjøre med at den ikke var oversatt til norsk, men var på engelsk: Unseen

Ja, den er sjarmerende. Veldig sjarmerende.
Helt i begynnelsen trodde jeg den skulle bli litt platt, overdrevent og kunstig morsom,
- men nei, den utviklet seg til å bli svært så sjarmerende.
Når to mennesker kastes inn i et hett forhold, som plutselig viser seg å bli morgenkvalme og graviditet, der fokuset ikke lenger er like hett som i begynnelsen ...
- Heller tvert imot, etter mannens mening ...
Den stakkars mannen sliter, for det som skjer i kvinnekroppen i en tidlig graviditet skjønner han seg ikke spesielt mye på. - Og han hadde ikke valgt det i utgangspunktet ...
Når så den (over)elskelige "gorillaen", broren til Ivy - midt inne i en komplisert skilsmisseprosess, flytter inn på gjesteværelset, blir det enda vanskeligere å være et nygravid par, som sliter litt på hver sin måte, slik omstendighetene er.
Jobbrelasjoner og vennerelasjoner er flettet inn i historien på en overbevisende måte, ikke minst venneparet Phil og El, der El lider av en dødelig sykdom.
Det er det som skjer videre i et forhold som teller. Ikke de første ukene, i forelskelsens overveldende lykkerus.
Ta den med på påskeferie eller en hvilken som helst annen ferie.
Den er absolutt verdt det!

Menneskejegeren
Veldig alvorlig interessant om ekte kriminalsaker og saksgangen i hvordan drapsgåtene ble løst av Kripos.
De fleste sakene han skriver om er godt kjent fra mediene fra før for de aller fleste av oss som har levd en stund.
Asbjørn Hansen forteller med engasjement, forståelse og empati. Han viser også til hvordan han intuitivt får en følelse av om folk snakker sant eller ikke i avhør, og om både lettelsen og fortvilelsen som kommer, både for forbryteren, drapsetterforskeren, - og ikke minst alle andre involverte av familiemedlemmer på begge sider, - og særlig de menneskene som har opplevd å miste noen av sine kjære, når endelig den mistenkte innrømmer sin skyld og avslører sin kriminelle handling.
Den drapsgåten han ikke fikk et endelig svar på, plager ham fortsatt, etter at han ble pensjonert.
Jeg skulle gjerne ha sett at han skrev ei bok til, om flere av de sakene han har jobbet med som drapsetterforsker i Kripos.

For ei nydelig bok!
Her ble jeg dratt inn i handlinga med en gang, ei handling skrevet med snert og humor, men også med mange slags undertoner, av samisk overtro, sorg og lengsel.
Naturbarnet Risten blir rykket opp fra livet sitt i Nord-Norge og omplantet som 7-åring på Sør-Jylland, sammen med sin norske far og nye danske mor, der Risten blir til Kirsten.
Oppveksten i Danmark er ikke lett for Kirsten, men hun finner stor og gjensidig trøst og glede sammen med sin eneste venn Niels, en foreldreløs gutt fra Vietnam.
Hun ser ikke sin samiske mor igjen før etter at hun er blitt voksen, bor i København, og selv har fått en liten sønn.
Så skal det vise seg at møtet med moren i Nord-Norge utvikler seg til å bli noe helt annet enn man skulle tro.
Å, for en herlig bok, tenkte jeg mange ganger underveis. Det eneste negative jeg har å si er at den godt kunne ha vart mye lenger og vært mye tykkere.
Maren Uthaug skriver som en gudinne.
Les den!

Lita bok med stort innhold.
Da jeg først begynte å lese denne historien om den tyske kunstneren Charlotte Salomons liv, klarte jeg ikke å stanse før hele boka var ferdiglest.
David Foenkinos har klart å levendegjøre henne her, på en så enkel, sart og direkte måte.
En svært betagende skildring av hennes livsløp, familieforhold og om hennes kunstneriske evner.

Nei, ikke ei bok jeg vil anbefale. Ikke en gang om det er den eneste boka du har innen rekkevidde. Kan ikke forsvare at jeg leste den ferdig, men det gjorde jeg altså.
Ikke bare er den full av skrivefeil og dårlige, omstendelige og forutsigbare dialoger og blod-dryppende hendelser, men den kjedet vettet av meg innimellom.
Styr unna.

Måtte ta en pause da boka var ferdiglest ...
Nadia Murad har reist rundt og fortalt om overgrepene som yezidiene ble utsatt for av IS i den islamske staten.
Yezidiene er en minoritetsgruppe som var tolerert som en egen fredelig monoteistisk religiøs gruppe i det nordlige Irak, der de har et hellig fjell og en hellig dal, litt inneklemt mellom arabere og kurdere, men som sagt tolerert som en egen gruppe.
Hun forteller mye om den yezidiske kulturen, så her er det også mye kunnskap som formidles om en gruppe mennesker jeg ikke visste så mye om.
Boka er viktig, for det er en sterk og grusom historie Nadia forteller:
Fra å ha vokst opp i nokså enkle/fattigslige kår i en fredelig yezidi-landsby nord i Irak, der alle kjenner hverandre og stoler på hverandre, som tilhører den samme religionen der ingen gifter seg ut av det religiøse miljøet, og heller ingen kan konvertere inn,
der dagliglivet handler om å dyrke jorda og passe dyra,
der familiene gikk ut og inn av dørene hos hverandre og diskuterte hverdagslige ting,
for eksempel det neste bryllupet som skulle arrangeres,
- fram til den dagen IS kom inn i landsbyen, drepte alle voksne menn, tok barn og unge gutter til opplæring i våpenbruk og i islam, - og tok alle jenter som sexslaver, som så ble solgt, byttet, mishandlet og misbrukt av krigerne i IS, da de okkuperte Nord-Irak.
Alle som ble tatt til fange ble tvunget til å konvertere til islam, hvis de ville overleve. Yezidiene ble systematisk dømt av IS til slaveri i den islamske staten.
Nadia Murad har overlevd grusomme voldtekter og mishandling, - men har snudd sin offerposisjon til kamp mot undertrykkelse, voldtekter og sexslaveri.
Hun klarte til slutt å rømme, og det er en spennende del av boka.
Nadia håper hun blir den siste jenta som er nødt til å oppleve noe slikt ...

Her er ei yezidijente til, som forteller om sitt fangenskap under IS. Hun heter Lamya Bashar.

Jeg innrømmer at jeg sleit litt - ganske lenge faktisk - med å komme meg gjennom denne boka. Ikke fordi den er dårlig skrevet, tvert imot. Tom Holland er enormt kunnskapsrik og har forsket mye på historiske hendelser, og da særlig den romerske.
Og her starter han med romerne. For det var romerne som var herskerne den gangen alt starta. Historien om islams fødsel kan ikke fortelles uten å ta med forhistorien, at romerne hersket lenge i Midtøsten.
Kildene om islams fødsel er tvetydige og komplekse, fordi det finnes så lite - nærmest ingenting - av samtidige nedtegnelser om den personen som skal ha starta religionen islam, nemlig profeten Muhammed.
Han blir ikke nevnt før mange år etterpå, i skrifter og hadither, lover og regler, skrevet av mennesker som ikke levde samtidig med ham.
Det er til og med tvil om hvor Muhammed levde, for Mekka er ikke nevnt med et ord i de skriftene. Levde han i Syria, - eller deromkring?

Så det handler om Romerrikets og Perserrikets herskere, deres mektige politiske og krigerske kamp om verdensherredømme - og deres fall, og det handler om alle mektige religionsstifteres kamp om å ha den rette guden på sin side i den samme kampen.
Det var et voldsomt sammensurium av mange guder i Midtøsten som til slutt ble til bare en gud (særlig araberne kunne finne på å ha guder og hellige steder overalt i ørkenen, som gjerne ble forkastet til fordel for nye guder og steder etter hvert som de fant det for godt).
Kampen om å ha den ene "rette guden" på sin side handlet også om kamp mellom folkegrupper, klaner og stammer.
Ingen tvil om at islam ble inspirert av og vokste ut av de tidligere abrahamittiske religionene, jødedommen og kristendommen, da araberne begynte å legge under seg nye landområder og andre folkegrupper etter Romerrikets og Perserrikets fall.

En svært interessant bok, men ikke svært lettlest for en som ikke er dypt inne i alle de historiske, detaljerte hendelsene og de historiske personene fra før.
Tom Holland har gjort en grundig jobb, og jeg kan godt anbefale boka til de som er interessert i å vite mer om denne forhistorien til framveksten av islam.

Kvinnehatet i den arabiske verden blir stadig fokusert og ikke minst avslørt i den ene boka etter den andre, i dokumentarfilmer og vitnesbyrd fra mennesker som har flyktet (og som prøver å flykte) derfra.
Det er bra.
Mona Eltahawy er ikke nådig i sin flengende kritikk av det arabiske kvinnehatet. Hun og flere andre er varslere og foregangsmennesker som baner vei for friheten til andre undertrykkede mennesker i islamske samfunn.
Ikke minst er tildekkingen av kvinner med hijab, niqab og burka - tegn på mer islamisme - og et tydelig tegn på underkastelse og kapitulasjon overfor islamistene, det muslimske brorskapet og deres undertrykkende konservatisme.
Mange kvinner i den arabiske verden kjemper for friheten til å leve sine egne liv. Det er en kamp resten av verden burde støtte dem helhjertet i.
En absolutt lesverdig bok. - Og kanskje en vekker for mange som ennå ikke har satt seg inn i denne problematikken.

En vakkervond fortsettelse på Dinas bok, Lykkens sønn og Karnas arv. Herbjørg Wassmo skriver fortsatt som en gudinne.
Anbefales!

Morsom, innholdsrik, interessant og spennende om Londons historie, av Richard Hermann, londoneksperten i nrk.
Jeg fant boka Mine gleders by i en papircontainer i mars, blant mange andre bøker, som var kastet, og er veldig glad for at jeg plukket den opp.
Jeg husker godt stemmen hans fra de årene han kåserte og rapporterte fra London i radioen. Han hadde en god stemme å lytte til, hans fortellerglede var stor og ofte full av pikante detaljer.
Det er mulig å høre kåseriene og fortellingene hans fra nrk's arkiver her.
Men les gjerne boka også. Den er virkelig verdt det!