Dette er tråden for Vredens druer - tredje bok i vår felleslesing av John Steinbeck.
Leseperioden er fra fredag 4. til fredag 25. oktober 2013.
Vi er i USA under Den store depresjonen i 1930-årene. I disse harde økonomiske nedgangstidene inntreffer en omfattende tørkekatastrofe; regnet uteblir, og avlingene svikter. Tusener på tusener av fattige landarbeidere gir seg i vei vestover, til California, det forjettete land. Dette er det realistiske bakteppet for Vredens druer.
Også i Om mus og menn var handlingen lagt til depresjonsårene. Mens den i Om mus og menn er konsentrert om to karer, får vi i Vredens druer et videre bilde og de lange linjene. Boken kom i 1939 og regnes som et hovedverk i amerikansk litteratur. Med den vant Steinbeck den prestisjetunge Pulitzerprisen og verdensberømmelse.
Alle synspunkter og kommentarer er velkomne!
God lesing alle sammen!
Her finner du sitater og andre diskusjoner om Vredens druer.
Her er samletråden John Steinbecks forfatterskap – felleslesing. Det er fint å bruke denne tråden til innlegg som går mer generelt på Steinbeck og hans forfatterskap.
Viser 137 svar.
På en facebookgruppe jeg er med i, fortalte i dag en ornitologi-interressert herremann at han hadde snublet over en bok som het "Verdens duer" i sin lokale bokhandel og lykkelig brakt den med hjem. Her fant han selvfølgelig ut at det var "Vredens druer" han hadde fått i hus. Han var skuffet, men leste boken og konkluderte med at den var svært god, selv om duene glimret med sitt fravær.
Dersom jeg skulle være så uheldig å blingse slik en gang, håper jeg at jeg er like heldig med utfallet!
Ha, ha, et herlig eksempel på at "vi ser det vi vil se" (persepsjon er et interessant fenomen).
Å tenk på han som var så lykkelig over å funnet en bok om verdens duer!
Nå leser jeg "Hans venn Flicka" av Mary O'Hara (som burde vært oversatt til Min venn Flicka). Boka kom ut i 1941, og ble oversatt til norsk allerede i 1946. Men i alle fall: Ken er en drømmer på ni år, som ikke får til å gjennomføre jobben, hverken som skoleelev eller yngste sønn av hesteoppdretteren Rob McLaughlin, forhenværende West Point-student med en fabelaktig hesteforstand (som en hestehvisker). Disse to kjører hjemmefra til byen for å handle, og på veien møter de "folka fra Vredens druer", og slik var det møtet:
"Da de kom til Tie Siding, kom det fra andre kanten et kjøretøy som var typisk for landeveiene i Vesten og som en ser overalt. Det var en Ford, så tung og kvapset som en gammel vaskekjerring. På taket tårnet det seg opp madrasser, stoler, bord, sengklær. Bak på bagasjebrettet lå en haug med bylter og esker, surret med sammenknyttede klessnorer, en gammel, rusten komfyr, halvveis dekket av et ullteppe, var surret til støtfangeren med et tau. Bilen var stappende full av mennesker i alle aldre, som myldret ut når døren gikk opp. De hadde gustne, forgremmede og trette ansikter. Både gutter og piker hadde falmede, skitne bomullsbenklær. de små barna og spedbarna så syke og fortvilet ut. Øynene var matte, og de hadde dype furer på begge sider av den fargeløse munnen. En av de små skrek, ikke sint eller grettent, men med en slags vedholdende fortvilelse.
McLaughlin stanset bilen, og de satt et øyeblikk og så på.
"Hvor skal de hen, tror du?" spurte Ken." . . .
Hvis man leser noen linjer til, ser man at McLaughlin var en framsynt mann, med forstand nok til å lytte til gammel visdom: ". . . Det er en forbrytelse å pløye opp jorden her hvor det blåser så kraftig. Det visste indianerne, og de fant en bedre måte. Om høsten eller tidlig om våren brente de det gamle graset. Da kunne det nye graset få pusterom til å spire, og ingen jord var pløyet opp og kunne blåse bort som støv den første tørre sommeren."
Måtte bare dele dette med dere.
Jeg leste Flicka-bøkene en gang i tenåra (midt i hestealderen!) og hadde stor glede av dem. Den gangen hadde jeg vel knapt vært i nærheten av noe Steinbeck hadde skrevet, men han har tydeligvis satt spor og inspirert både forfattere og musikere!
(Hvorfor synes du den første boka burde hett "MIN venn Flicka"? Var hun ikke Kens venn?)
Fordi originaltittelen er My friend Flicka.
Det eneste rette, selvfølgelig. Men etter et langt liv som leser har jeg sett verre "oversettelser" av titler.
Enig i det.
Fra urbandictionary.com:
Joads
any traveler, or group of travelers on the highway, that have piled up their belongings on to the back of their car/pickup/trailer. Sometimes these belongings are covered with a tarp, tied down with rope or bungee cords, to keep them from falling out. "Joad" was the family name of the characters who traveled from the dust bowl to California in the book entitled "The Grapes of Wrath".
"Check out the Joads up ahead on the exit ramp. They seem to be moving a bit slow with that load".
Nå synes jeg at "Vredens druer" bare blir større og større. Velfortjent Nobelpris. Husker du hvordan Steinbeck beskriver traktorene i "Vredens druer"? Han hadde nok samme syn på hvordan man behandler jorda som indianerne hadde. Og været, vinden og alt kommer tilbake. Dette avsnittet, og enda noen sider til, i Mary O'Hara bok er mer enn bare et lite nikk til John Steinbeck. "Vredens druer" kom ut i 1939, to år før denne boka. "The Joads" fyller syv liter bensin og kjøper et drops til hver i butikken før de kjører videre, her også. De var nok en større del av mellomkrigshistorien enn jeg har skjønt, så langt. Er det noen som vet hvor lenge dette varte? Ser tydeligere for meg nå at den andre verdenskrigen skaffet USA en sårt tiltrengt vekst i behovet for arbeidskraft (det er den type kunnskap som jeg bare så vidt har fordøyd tidligere, men som nå får en dypere mening).
(Og sju liter er sikkert to gallon?) Jeg sitter med samme inntrykk som deg Karen. Skal man tidsfeste perioden er vel 7. Desember 1941 en viktig dato. Angrepet på Pearl Harbour førte USA aktivt inn i 2. Verdenskrig, og endret dramatisk situasjonen internt i landet. Industrien trengte masse arbeidskraft, og det blei manko på folk til å høste frukt, noe som etterhvert førte til aktiv import av arbeidsfolk fra Mexico.
Men, jeg sitter også med det inntrykk at streifinga etter jobb har blitt mer eller mindre permanent i USA. Mener det står noe om dette i "Turen med Charley"? Trailerparks har en annen betydning der enn blant trailersjåfører i Norge. Så nettopp et tv program om Steinbeck hvor folk som er slått ut av den siste krisa under Obama har måtte forlate huset sitt og gitt seg ut på vandring.
En trailer park er vel mer som en permanent campingplass....det de kaller trailere er jo campingvogner/husvogner, ikke de store lastebilene som vi kaller for trailere.
Enig med deg, og Steinbeck skriver om både trailersjåførene som trekker lass, og disse andre greiene som han beskriver på sidene rundt 80 i Turen med Charley: "De er ikke trailere eller campingvogner som trekkes av ens egen personbil, men skinnende blanke brakker så lange som jernbanevogner." (Men dette skal ikke lese før i romjula, og vi kan drøfte mer da.)
For øvrig betyr trailer henger, men i dagligtale er en lastebilsjåfør en som kjører tippbil med grus, mens en lastebilsjåfør som kjører langtransport er blitt til en trailersjåfør. Det å kjøre med henger er altså blitt til en hengersjåfør. Og det uavhengig om man kjører "bil og henger" hvor man har to lasteenheter, eller "semi", hvor det er en lasteenhet, og en separat trekkvogn uten lasteenhet. Tja? Dette innlegget er i alle fall et sidespor...
Hjelp, nå gikk det rundt for meg, men du har sikkert rett :)
Det stemmer jo at mange amerikanere har måttet gå fra husene sine de siste tiårene, pga av en merkelig låneordning som har ført til tomme hus ingen har hatt råd til å kjøpe. Mange av dem lever vel i bobilene sine. Antar at amerikanere alltid har vært mindre bofaste enn for eksempel nordmenn. Turen med Charley kommer vi vel tilbake til, men han observerer tomme, fraflyttede hus og store avstander mellom folk, som han filosoferer litt over.
Jeg deler entusiasmen din overfor "Vredens druer" og Steinbeck. Mary O'Hara har jeg bare så vidt hørt om. Jeg tror nok mellomkrigstiden var den tidsperioden vi finner det største antallet Joads på veiene. Behovene og transportmidlene endret seg etter hvert, men litt fleipete, kan vi vel si at California har beholdt tiltrekningskraften på de som søker seg et bedre liv.
Min venn Flicka av Mary O'Hara er vel strengt tatt en bok for yngre mennesker, men jeg har gledet meg stort over denne så langt (og den er absolutt lesbar for voksne mennesker).
De tre bøkene av Mary O'Hara er noe av det beste du kan lese. Jeg likte særlig godt den siste, Grønne gressganger..... Den handler også mye om moren Nell. Fine fine fine bøker...
Det er jeg enig i, for jeg har lest dem før, for lenge siden. Den har holdt seg uvanlig godt, og forfatteren har en utrolig god psykologisk og pedagogisk innsikt, i 1941 skjønte denne damen hva som holder oss i gang. Hun visste også at vi, mennesker og dyr, er merkverdig like i dette. Fine fine fine bøker som gjør livet bedre.
På ein våt og kald november-ettermiddag/kveld har gemalen og eg hatt ei rett så god stund i selskap med den filmatiserte utgåva av "Vredens druer". Vi var einige om at det var vel anvendt tid!
Filmen er frå 1940, i svart/kvitt, og etter mi meining har filmen fanga opp nerven, eller bodskapen i boka. Ikkje rart at den vann fleire prisar.
Skal følgje godt med på om Spielberg kjem med ein ny versjon. :-)
Var det fleire enn eg som la merke til at ein av karakterane skifta navn undervegs?
I Hooverville, når det kjem ein kontraktør for å hyre folk til Tulare County, er det med ein politimann som ender opp med å skyte fingrane av ei dame. I starten av scena (s. 185 i mi utgåve) heiter politimannen Joe, og mot slutten (s. 188) heiter han Mike.
Det var nokon som skreiv her inne at den norske utgåva er korta litt ned frå den engelske (har leita en del utan å finne att det aktuelle innlegget). Kan det vere slik at dette navnebyttet er ein følgefeil av ei nedkorta scene, eller bytter politimannen også navn i den engelske originalteksta?
Jeg er imponert over hvor observant du er. Nå har jeg lest avsnittet i den engelske orginalutgaven, og også der blir den samme politimannen kallt for Joe to ganger og noen sider senere har han byttet navn til Mike. Det må være en glipp fra Steinbecks side.
Legger bare til at i filmen fra 1940 heter politimannen Joe, og spilles av en Norman Willis.
Også denne felleslesingen har vært en fryd! Jeg har prøvd å henge med som best jeg kan; ser at jeg likevel ikke har fått med meg alt. Men tråden er her, og diskusjonene må gjerne fortsette.
Ekstra artig at det denne gangen også ble en musikk-tråd. De gamle lp-ene er funnet frem. Platespilleren skal jeg vel få til å snurre igjen. Så en fredelig kveld skal jeg fyre opp i peisen og spille musikken fra tråden mens jeg leser alle innleggene sakte og konsentrert.
Tusen takk til alle dere engasjerte, kunnskapsrike og tenkende bokelskere!
Da har jeg lest ferdig Vredens druer også. Har ikke vært her inne på en ukes tid, men du verden, for et engasjement! Jeg kan bare slutte meg til alle superlativene, og endte med å gi romanen en sterk femmer.
Tidleg i boka var det eit par ting som eg trudde skulle gi ein ledetråd til handlinga seinare i boka:
1 - Medan Tom haika med lastebil, kjem det ei bie inn i førarhuset, som sjåføren fører varsamt ut gjennom vindauget med handa. Litt etter kjem ei grashoppe inn, og Tom knuser denne med fingrene.
2 - I neste scene er ei skilpadde på veg over vegen. Ei dame i bil svinger unna for å unngå å treffe den, medan ein mann i lastebil like etterpå køyrer på den med vilje.
Eg var overtydd medan eg las det at det var ein symbolikk i dette som ville bli tydeleg lenger ute i boka, men eg greidde ikkje å finne kva det eventuelt skulle vise til. Er det berre tilfeldig at Steinbeck krydra handlinga med små, parallelle scener som dette, eller var der eit poeng eg gjekk glipp av?
Jeg har også en forkjærlighet for disse små bildene som dukker opp både her og der.
Steinbeck hadde sansen for metafysikk, en gammel filosofisk retning, som New Age har hentet mye fra, som du er inne på lenger ned i tråden. Det er vanskelig å definere, men veldig enkelt sagt, så betyr det blant annet at alt som lever henger sammen i en felles sjel.
Henry Fonda spilte Tom Joad i filmen som ble spilt inn i 1940, regissert av John Ford.
Hadde vært artig og sett den filmen.
Vredens druer er bitre!
Så har også eg avslutta dette meisterverket av Steinbeck, og eg opplevde det som både sterkt og krevjande!
Skildringane av familien Joad i dei harde depresjonstidene gjer noko med meg som lesar. Vert provosert av maktesløysa til den "vesle mannen" - vert fortvila saman med dei i deira store fortviling over alt som skjer som dei ikkje rår over - vert imponert over håpet deira om noko betre som kan ligge der framme, der frukta bugnar og berre ventar på å bli hausta - vert sint og opprørt saman med dei når dei oppdagar kor dei blir utnytta når så mange arbeidslause treng mat.
Steinbeck skildrar mennesket , fortvilinga - og ikkje minst håpet meisterleg. Samhaldet mellom dei fattige og trengande er til ettertanke for nokon og einkvar. Skildringane tyder på stor menneskekunnskap.
Og det å ikkje ha mat - kva det gjer med ein far eller ei mor som må sjå at barnet svelt.
Og i de sultnes øyne vokser vreden. I menneskesjelene begynner vredens druer å svulme og de blir tunge, tunge nok til å høste (s 344)
Det er ikkje kjekt å tenkje på at det finst menneske i dag som har det like vanskeleg, som er prisgitt almisser, eller det å måtte ta til takke med dårleg betalte jobbar. (Sjølv har eg hatt vesle "Maria" frå Romanifolket i minnet mitt medan eg har lese.....)
Sterke mor Joad imponerte meg meir og meir utover i boka - ei kvinne som takla det nesten umulege...
Såg elles at Stephen Spielberg har planar om ei ny filmatisering av boka.
Takk til Lillevi som sette i gang felleslesinga.
Er det flere enn meg som har problemer med å finne fram i lange diskusjonstråder der flere diskusjoner pågår samtidig på ulike steder i tråden? Jeg fant akkurat ut at under startinnlegget på hver tråd går det an å sortere på "nyeste først". Da ser man hva som er lagt til sist, og kan gå inn på det enkelte innlegg og se hvor det ligger i tråden og slik få sammenhengen. Mulig dere allerede har oppdaget dette selv, men deler det i tilfelle det er flere "tregoster" som meg her :))
Tusen takk for informasjonen, Bjørg!
Nei langt i fra, du er ikke den eneste "tregosten". Oppdaget ved å sortere etter "nyeste først" flere innlegg jeg ikke har sett før, enda jeg prøver å følge nøye med. Vil nødig gå glipp av noe i denne tråden!
John Steinbeck skriver til Pascal Covici i forlaget Viking Press 16. januar 1939:
I've done my damnest to rip a reader's nerves to rags, I don't want him satisfied....
I tried to write this book the way lives are being lived not the way books are written...
Throughout I've tried to make the reader participate in the actuality, what he takes from it will be scaled entirely on his own depth or hollowness. There are five layers in this book, a reader will find as many as he can and he won't find more than he has in himself.
Noen som fristes til å ta utfordringen?
Der var lesingen avsluttet. Tenkingen fortsetter nok ei tid framover. Jeg har fått assosiasjoner. En periode tenkte jeg på romfolk som blir jaget og herset med i vårt overflodssamfunn - sammenliknet med disse emigrantene som ble jaget og herset med i et samfunn der alt gikk på tverke. Siden gråt jeg for den sterke, navnløse mamma Joad som trasser alle nederlag og leder familien sin videre og videre - og slutten er jo så full av symbolsk håp at det varmer midt i all fortvilelsen!
Jeg bet meg spesielt merke i Toms ord til sin mor:
Kanskje er det som Casy sa: Et menneske har ikke en sjel som er hans egen, men bare en del av en stor en, og da (...) gjør det ikke noe. Da kommer jeg når det er mørkt, og jeg kommer tel å være overalt. Overalt der det er kamp så sultne folk kan få mat, der kommer jeg tel å være.
Mens jeg leste dette, hørte jeg plutselig Joan Baez' stemme i hodet:
And standing there as big as life
and smiling with his eyes
Says Joe, "What they can never kill
went on to organize,
went on to organize.
From San Diego up to Maine,
in every mine and mill,
Where working men defend their rights,
it's there you'll find Joe Hill,
it's there you'll find Joe Hill!
Joe Hill virket blant gruve- jernbane- og fabrikkarbeidere et kvart århundre før Vredens druer ble til. Diktet ble skrevet en gang i 20-åra, melodien i 1936. Toms ord er i så stor grad en parallell til Joe Hills ord at jeg mistenker Steinbeck for å ha vært inspirert av denne saken. I så fall ligger vel Tom Joad ganske tynt an i romanens sluttfase.
Eg merka meg også Casy sine formuleringar, men kanskje av ein litt annan grunn. På side 19 og 20 seier han:
"Jeg sier, å er detta kallet, denne ånda? Og jeg sier, det er kjærlighet. Jeg elsker folk så mye at jeg holder på å sprekke noen ganger. Og jeg sier, elsker du ikke Jesus? Vel, jeg tenkte og tenkte, og endelig sier jeg, jeg kjenner ingen som heter Jesus. Jeg kjenner en bunke historier, men jeg er bare gla' i mennesker."
Eg forestiller meg at det er Steinbeck sjølv som har ordet her. Måten han skildrar menneska i bøkene sine på får meg til å tru at han var genuint glad i menneske.
Men så til det som eg kanskje tykte var mest interessant, lenger nede på side 20 (og som Tom tek opp att til mora mot slutten av boka):
"'Kanskje, regna jeg, kanskje det er alle menn og alle kvinner som vi elsker. Kanskje det er den Hellige ånd, den mennesklige ånd, hele greia. Kanskje hele menneskeheta har en stor sjel som alle er en del av."
Her fekk eg veldig New Age-vibbar, men dette er jo 30 år før New Age. Var dette vanleg tankegods også på denne tida, eller var Steinbeck tidleg ute med å fange opp slike forestillingar? Eg forstår det slik at Steinbeck var populær blandt '68-generasjonen, og dersom Casy sitt syn på det åndelege er likt med Steinbeck sitt så er det kanskje ein av grunnane.
Jeg kan ingenting om New Age og oppfatta dette helt annerledes; kanskje vi ikke skal kjempe for et liv etter døden, men et liv her på jorda. Kanskje Jesus og Den Hellige Ånd er symboler for folka rundt oss. Men jeg har ikke boka her og det er ei stund siden jeg leste den. I røynda er det jo den retninga Casey tar - og blir slått ihjel for. Ligger det ikke en kritikk av metafysikken her?
Her tror jeg filosofene må ta over. Tankegodset i New Age-bevegelsen er vel hentet fra tenkere som levde, tenkte og skrev lenge før både Steinbeck og sekstiåtterne. Casy/Steinbeck elsket menneskene, men jeg tviler på at de drømte om The Age of Aquarius ....
Så kloke og fine ord, Marit. Etter min mening trekker du frem essensen i Vredens druer, det som gjør boken aktuell for generasjon etter generasjon. Veldig godt formulert.
Også jeg har fundert over Toms ord til mamma Joad, og hans videre skjebne. Når du nevner Joe Hill, faller noen brikker på plass. Tiden er inne for de gamle LP-ene.
Tom Joads videre skjebne finner du i In Dubious Battle.
Odin, mener du at Tom kan være utviklet fra en av personene i Battle? I så fall må jeg visst lese den for andre gang denne høsten!
Kort svar til deg og Gretemor - og andre som vil lese In Dubious Battle (IDB). (Jeg er fremdeles på ferie med begrenset tilgang til en ubekvem IPad, og burde skrive et langt og velbegrunna svar.)
Jeg burde sagt at hvordan det går videre med Tom Joad får man høyst sannsynlig svar på ved å se på hvordan IDB blei til. Svaret finner man IKKE ved å lese IDB, så jeg håper dere unnskylder dersom noen føleri seg lurt til å kjøpe/lese boka.
Sammenhengen er denne: Steinbecks mest sansynlige hovedmodell for Tom Joad var Cicil McKiddy. Han var Steinbecks hovedkilde til IDB. Han deltok i flere av streikene som danner grunnlaget for den oppdiktede streiken i IDB.
Cicil McKiddys videre livsløp er kjent. Han døde i Spania.
Jeg prøver å komme tyngre tilbake.
Grei oppklaring. Jeg fant nemlig ikke igjen noen typisk "Tom Joad" blant personene i ...Battle.
Boka er likevel absolutt verd å lese - jeg tror jeg har kommentert den et annet sted her inne, men nå begynner det å hope seg opp så mange Steinbeck-tråder at jeg mister litt av oversikten. Jeg synes iallfall In Dubious Battle er en ganske interessant innfallsvinkel til Steinbecks politiske budskap: Begge de to "røde" provokatørene er saktens sympatisk skildret, men i mitt hode blir de etter hvert tapere på det menneskelige plan, og dermed også i leserens øyne, enda så inderlig man hadde ønsket at de skulle lykkes. I denne boka spiller jo også "Doc" en framtredende rolle, og jeg mener å fornemme at han med sin humanistiske tilnærming har forfatterens sympati i langt større grad enn ideologene.
Ja, mange tråder. Godt tips å trykke "nyeste innlegg".
På det allmenne plan deltar jo Tom Joad i In Dubious Battle (IDB). Denne boka handler nettopp om dem som "forlot familien" og deltok i kampen for rettferdighet, for the Harvest Gypsies. Dersom bøkene hadde vært skrevet i omvendt rekkefølge tror jeg sammenhengen hadde vært tydeligere.
For meg er Verdens Druer en av de beste bøkene jeg har leste, mens jeg ikke synes IDB er så vellykket. Gjennom denne felleslesningen mener jeg å forstå mer om hva som skurrer. Hovedpersonene blir ikke beskrevet med den samme forståelse og kjærlighet som Danny og Pilon, som familien Joad eller Jim Casey, eller Lenny og George.
Steinbeck gjør, sannsynligvis helt bevist, streikeledere langt mer usympatiske enn de faktisk var. Modellene til Mac er relativt sikkert Pat Chambers (31) ex bygningsarbeider.
"Pat Chambers's philosophy was very similar to Mac's in In Dubious Battle, exept it was less cynical and more concerned with the imediate welfare of the workers. Plant an idea and let it grow. Let the situation develope and take advantage of opportunities... Talk to people on their own level and let the ideas about what to do come from them.... The essence of leadership is not to portray yourself as some sort of know-it-all, but your ability to develope the people you are working with so they themselves can take the initiative to do the organizational drive" Side 300.
Chambers jobbet tett sammen med en ung kvinne, Caroline Decker (21 år), som tok over ansvaret da han blei arrestert. Disse to leda den største av de streikene som danner grunnlaget for den oppdikta streiken som foregår i boka.
Hvorfor gjør Steinbeck dem usympatiske?
Benson sier at for mange "Marxist mellodramas" hadde arbeiderledere som helter og kapitalister som skurker, så noe slikt ville blitt "percieved as propaganda". Side 303.
Steinbeck ønska isteden å skrive om forholdet mellom folk. Han sier om denne boka at den har 3 layers (Vredens Druer hadde 5, nevnt i en annen tråd). "Surface story, group-psychology structur, philosophic conclusion arrived at, not throughout statments, but only throughout structur." S. 311
Nå er ikke pad'en ledig lenger :-)
Denne ferien går inn i familiehistoria som "Turen med Steinbeck". Varme anbefalinger av Bensons bok.
Mer om Tom Joad - Cicil McKiddy seinere.
Hvem var Tom Joad og hvor blei han av?
I følge Jackson Benson: John Steinbeck. Writer, finnes det to forslag på hvem som var modell for Tom Joad. Et fra Tom Collins, han Tom som i Vredens Druer har fått dedikasjonen "to Tom, who lived it". I virkelighetens verden var han bestyrer på Regjeringscampen, og samarbeida tett med Steinbeck. Collins skriver i sine memoarer at "the model of Tom was the son (of Eastom) who was a fugitive..." Eastom var en av familiene i RegjeringsCampen. Man veit ikke hvor han blei av. Men Benson mener det er minst like sannsynlig at det er Cicil McKiddy. MccKiddy var Steinbecks hovedkilde til In Dubious Battle. (Mest sannsynlige er det en blanding av dem). McKiddy var 25 år gammel fredløs Okie da Steinbeck hadde mange samtaler med ham våren 1934. Det var uklart om han var fredløs fordi han hadde "hit a deputy" eller fordi han var fagforeningsaktivist. Uansett var han en ung Okie som blei radikalisert, fredløs, og som Tom, dedikerte livet sitt til å kjempe mot undertrykking. "Look in their eyes Ma and you'll see me". Han hadde jobba på kontoret til The C.& A.W.I.U. som var navnet på fagforeninga som organiserte og leda streiken, og hadde således inngående kunnskap. (Vi finner han dermed som en ikke nevnt bakmann i In Dubious Battle.)McKiddy var som de andre lederne av streiken medlem av kommunistpartiet.
Han meldte seg seinere som frivillig til de internasjonale brigadene i den Spanske borgerkrigen hvor han blei drept. (side 341).
Polemiske skarpstilt konklusjon: mest sannsynlig slutta Tom Joad seg til kommunistpartiet i USA, deltok i organisering av flere streiker - var kilde for en forfatter som het John Steinbeck - (som seinere blei en god venn av Lyndon B Johnson, presidenten som slapp mer cs-gass og Napalm over Vietnam enn president Assad i Syria noengang har eid) - og døde som endel av de internasjonale brigadene i forsvaret av Madrid, (skildret i Hjemkomsten av Victoria Hislop).
I den Spanske borgerkrigen, 1936-39 fikk kuppmaker Franko hjelp av Hitler og Musolini til å slå ned den lovlig valgte regjeringa. Vestmaktene valgte å ikke gripe inn, gjorde det forbudt å selge våpen til den lovlig valgte regjeringa og gjorde det forbudt for sine lands borgere å slutte seg til de internasjonale brigadene.
På tross av dette meldte en rekke demokratisk innstilte mennesker og kommunister seg til innsats. Mange blei drept. Fra Norge deltok blant andre Asbjørn Sunde, Norges største og mest glemte krigshelt i Andre Verdenskrig, leder av Osvaldgruppa.
Det er altså ikke usansynlig at Osvald og Tom Joad kjente hverandre.
Det siste tror jeg ingen andre har hevda før, he, he.
Interessante resonnementer - men siden dette er en roman med vidåpen slutt, velger jeg å dikte videre på mine egne forestillinger om hva som venter Tom Joad. Jeg tror ikke han kommer langt. Han er løslatt fra fengsel med meldeplikt, han har forlatt hjemstaten, og på toppen av det hele er han ettersøkt for et nytt drap.
Jeg synes det er viktig å nyansere bildet litt ved å fortelle at Steinbeck var omgangsvenn med Lyndon B. Johnson primært fordi konene til de to var nære venninner fra universitetstiden. At han delte presidentens syn på krigføringen i Vietnam, har jeg vanskelig for å tro.
Denne artikkelen belyser Steinbeck's syn på krigføringen i Vietnam på 1960 - tallet og hans forbindelser med Lyndon B. Johnson.
Takk til deg Ava, artikkelen var ikke til å ta feil av. Det er allikevel noe som jeg føler strider i mot alt det jeg har lest av hans romaner, personlige brev, arbeidsjournaler, om han selv som menneske osv. Jeg har lyst til å tro at han forandret seg på slutten livet av en eller annen grunn.
Det håper jeg!
Hvordan tenker du når du sier at vi finner Tom Joads videre skjebne i "In Dubious Battle?"
Tusen hjertelig takk! Jeg har begynt på Vår misnøyes vinter; det er går ikke så bra. Boken er sikkert god, men hodet mitt er ikke ferdig med familien Joad. Vet du om In Dubious Battle er oversatt og lett å få tak i? Mangler den pluss Turen med Charley.
In dubious Battle = Det ukuelige sinn. Til norsk i 2003 som den siste oversatte Steinbeckboka - såvidt jeg veit.
121 Kr hos adlibris.no. Pax forlag.
(Beklager - ser etterpå at andre har svart deg).
"Turen med Charley" finner du blant annet på pax.no, bokklubben.no og adlibris.no. Ser ut som den billigste utgaven (121,-) er å finne på adlibris.
Når jeg nå går inn på pax.no, så ser jeg at de har "De ukuelige sinn" til salgs. Hvis da nettsiden er oppdatert :)
Adlibris.no ser også ut til å ha "De ukuelige sinn" for salg.
Apropos oppdateringer. Nå ser jeg at informasjonen angående handlingen i "Vredens druer" er rettet opp på de forlagene som har den for salg, men ikke herinne. Det må kanskje en oppdatering til.
"Turen med Charley" ligger ute på Finn.no som bruktbok :) Det er jeg som har den der.
Ellers takk, Karin, men jeg har den allerede i bokhylla :)
In Dubious Battle er oversatt og heter på norsk Det ukuelige sinn. Etter å ha sett tipset fra Odin, har jeg akkurat lånt den på biblioteket. Ellers ser det ut til at den kan være vanskelig å få tak i brukt. På Antikvariat.net fikk jeg bare treff på den i samlede verker.
Boka er gitt ut tre år før Vredens druer, og følger Jim Nolan.
Etter å ha lest innlegget ditt Marit, kom jeg på at Bruce Springsteen har skrevet en sang om Tom Joad.
Bruce Springsteen: The Ghost Of Tom Joad Lyrics
Men walkin' 'long the railroad tracks
Goin' someplace there's no goin' back
Highway patrol choppers comin' up over the bridge
Hot soup on a campfire under the bridge
Shelter line stretchin' 'round the corner
Welcome to the new world order
Families sleepin' in their cars in the Southwest
No home no job no peace no rest
The highway is alive tonight
But nobody's kiddin' nobody about where it goes
I'm sittin' down here in the campfire light
Searchin' for the ghost of Tom Joad
He pulls a prayer book out of his sleeping bag
Preacher lights up a butt and takes a drag
Waitin' for when the last shall be first and the first shall be last
In a cardboard box 'neath the underpass
Got a one-way ticket to the promised land
You got a hole in your belly and gun in your hand
Sleepin' on a pillow of solid rock
Bathin' in the city aqueduct
The highway is alive tonight
Where it's headed everybody knows
I'm sittin' down here in the campfire light
Waitin' on the ghost of Tom Joad
Now Tom said "Mom, wherever there's a cop beatin' a guy
Wherever a hungry newborn baby cries
Where there's a fight against the blood and hatred in the air
Look for me mom I'll be there
Wherever there's somebody fightin' for a place to stand
Or a decent job or a helpin' hand
Wherever somebody's strugglin' to be free
Look in their eyes Mom you'll see me."
Well the highway is alive tonight
But nobody's kiddin' nobody about where it goes
I'm sittin' down here in the campfire light
With the ghost of old Tom Joad
Så flott at så mange av dere finner frem til både sanger og artikler som den Odin linket til, og andres kommentarer og linker til aviser ol.
Her kan du høre den på YouTube.
Tror denne sangen ble skrevet av Woody Guthrie eller Pete Seeger (for lat til å sjekke akkurat nå). I siste verset er Steinbeck direkte sitert i det Tom Joad sier. Jeg er veldig glad i denne sangen, så det var ren gjensynsglede da jeg leste dette i boka. Det er så utrolig fint å se at vi henger sammen, og at det går tråder mellom oss over alt. Hvis dere ser Pete Seeger og Bruce Springsteen synge "This land is my land" under Obamas innsettelsesseremoni, ser dere hva jeg mener. Det er et vakkert øyeblikk. som finnes på youtube.
Neida, DENNE sangen er skrevet av Springsteen. Guthrie har skrevet en annen sang om Tom Joad.
Vel, da er jeg beriket med ny kunnskap. Takk for det.
Her har du forresten Guthries ballade. Inspirert av filmen som kom i 1940 - og framført av Springsteen!
Den var fin. Teksten var jo en kortversjon av boka. Fikk lyst til å se denne filmen en gang.
Den kjenner vi!
Veldig enig og godt sagt.
Dessverre er Vredens Druer minst like aktuell som den var i 1939. Skille mellom høyre og venstre går etter de samme skillelinjene, og i dagliglivet er respekt, likeverd og anerkjennelse tre fine verdier å måle handlinger og standpunkt med.
Forskjellen ligger kanskje i at dagens styringsorganer i langt større grad består av pr-folk?
Her ligger det lydfiler angående John Steinbeck, hans forfatterskap, og da spesielt om "Vredens druer". Interessant også å høre intervjuet med Elaine Steinbeck som han var gift med fra 1950 til hans død i 1968.
I Vredens druer følger vi familien Joads kamp for et bedre liv under de økonomiske nedgangstidene i USA på 1930-tallet. Steinbeck veksler mellom å gi oss de lange linjene i denne nasjonale katastrofen, dens årsaker og utvikling, og hvordan tragedien berører livet til hvert enkelt menneske, preger og former dem. Annen hvert kapittel gir et fugleperspektiv på historien, de andre nærbilder av livet til familien Joad og de menneskene de møter langs veien, i campene og i jakten på arbeid.
Steinbecks personer er levende og troverdige mennesker som på sitt vis strever med å få livet til å henge sammen. Noen bukker under, dør, stikker av, mister forstanden; andre modnes, tar ansvar, overgår seg selv. Prøvelsene bringer frem det verste og det beste i folk – og vi forstår dem. Av alle som er verdt å trekke frem, vil jeg nevne ”jyplingen” Al. Lillebror Al som både vokser med oppgavene og til voksen kar, er ett eksempel på hvordan Steinbecks mennesker utvikler seg gjennom boken. (Men jeg har enda hundre sider igjen...) Imponerende og overbevisende.
Jeg liker hvordan Steinbeck trekker inn dyrelivet og naturen. Dyrene lever sitt liv på siden av og i samspill med menneskene. Ett eksempel: ”– Jeg får ikke sove, sa Casy. – Jeg har for mye å bry meg med. Han dro bena opp og holdt hendene over knærne. Han la hodet tilbake og så på de tindrende stjernene. Joad gjespet og la en hånd bak hodet. De tidde, og litt etter litt begynte det puslende livet på marken, i huller og huler, i buskene. Jordmusene løp, og kaninene krøp til grønne blader, musene smuttet over jordklumper, og bevingede jegere svevde lydløst over dem.”
Det er så jeg hører, og ser og lukter dem!
Jeg vil også nevne et sitat som forteller om forfatterens menneskekunnskap. Sitatet er hentet fra et avsnitt der Tom Joad og predikanten (forhenværende som han selv stadig presiserer) Casy snakker om hvordan greie alle påkjenningene:
”Tom sa: - Jeg setter ennå ett bein ner om gangen.
- Javel, men når du står foran et gjerde, så er du nødt til å klyve over det gjerdet.
- Jeg klyver over gjerder når jeg har gjerder som må klyves, sa Tom.
Casy sukket: - Det er den beste måten, jeg er nødt til å være enig. Men det er forskjellige slags gjerder. Sånne folk som meg, vi klyver over gjerder dem ikke engang har satt opp ennå, og vi kan ikke hjelpe for det.”
Er det rart vi blir glad i disse menneskene!
Etter nylig å ha lest de korte og komprimerte bøkene Dagdrivergjengen, Alle tiders torsdag og Om mus og menn, var det krevende å komme inn i Vredens druer. De to første så sprudlende av humor. Men når Vredens druer først fikk taket på meg, er det vanskelig å legge den fra seg. Det er et slags eget driv over boken.
Hører gjerne flere synspunkter fra dere.
Og veldig gjerne fra dere som ikke likte boken så godt. Jeg ser at den har fått flere terningkast fra fire og nedover. Hadde vært interessant å høre hvorfor.
Synes du har fanget denne boka fint, det er de små tingene, dyrene og menneskene som er Steinbecks tematikk her. Det vil kanskje endre seg litt med bøker som kommer. Han inntar også en tydelig posisjon i forhold til å beskrive hvordan makrofaktorer former folks liv. Han kommer tilbake til samme tema i "Turen med Charley". Predikanten vil også komme tilbake, mener jeg, i en annen bok, som en annen person. Så langt er alt vel. Steinbeck er allikevel best når han beskriver det aller minste, og han må ha vært en god observatør i det virkelige livet.
Takk skal du ha, Karen!
Om det var driv i de tre hundre første sidene, manglet det sannelig ikke i de siste – så spennende at jeg måtte lese dem i en jafs. Tårene var ikke langt unna. Du trekker frem dyrene og menneskene som sentrale tema: jeg vil også nevne vær. Merk været og naturkreftene innledningsvis og avslutningsvis.
Om "Steinbeck er best når han beskriver det aller minste" er jeg sannelig ikke sikker på; jeg oppfatter ikke at det er et slikt skille.
I tråden om Om mus og menn var vi innom Steinbecks og hans samtids kvinnesyn i diskusjonene om Krølles kone, den navnløse fru Curley. I Vredens druer er moren i familien Joad en sterk, fornuftig og handlekraftig kvinne. Steinbeck gir henne mye rom og en sentral rolle i familiens liv, men et navn…? Annet enn Mrs. Joad? Da jeg begynte å tenke på dette, hadde jeg allerede lest langt. Har noen av dere fanget opp et navn, eller nok en navnløs kvinne? Hva kan vi i så fall trekke ut av det …
Pappa Joad (Tom som sønnen) og moren fører mot slutten av boken en samtale om hvordan rollene mellom dem har endret seg underveis (ære være pappa som faktisk kan snakke om det!)
”- Jeg er ikke noe tess mer, sier faren.” (…) ”– Merkelig. Et kvinnfolk greier opp med familien og jeg bryr meg ikke engang.”
”- Et kvinnfolk kan ta noe nytt bedre enn en mann, sier moren trøstende. – Kvinnefolk har det i armene, mannen i hue.”
Litt lenger nede på siden fortsetter hun:
”- Mannen han lever lissom røkkevis, men kvinnen er en rolig strøm med små evjer og stryk. Men den glir fram. Vi forandres kanskje, men vi dør ikke ut. Noen dør, men resten er kraftigere enn som så. Vi får leve en dag om gangen. Lag deg ingen unødige sorger.”
Mamma Joad har det så absolutt ikke bare i armene!
Mamma Joad er sjefen i familien, og de rollene hun skisserer opp, må vel være nokså vanlige i dag også. Men hvorfor er hun navnløs? Hun må vel være en av de viktigste figurene i denne boka? Jeg må lese de siste sidene om igjen for å finne ut hvor det ble av Tom Joad (men gjenkjente noen vers fra sangen "The ghost of Tom Joad" i teksten). Steinbeck er god på mange nivåer, men jeg liker godt at han gir liv til omgivelsene, for eksempel at vi plutselig får en oppskrift på hvordan Al lager hamburger, og hvordan han beskriver livet og tankene til de som lever der i kafeen. Det minner meg om hvordan hundene sov i hjørnet av huset til Danny. Disse øyeblikkene er det som får meg til å tenke på ham som en god observatør. Været er også en viktig aktør, eller premissleverandør til alt som skjer. Lurer på hvor Steinbeck ville stått politisk i dag, mer presist hva ville han vært opptatt av? Occupy Wall street var det første som falt meg inn. Kom med gode forslag!
Jeg har lest og tenkt mye på Steinbeck og politikk og synes spørsmålet ditt ikke er lett å svare på Karen. Hvor var han medlem og hvilke sympatier hadde han? Hvem var han påvirka av og hvem var han sammen med? Det er mange "hvite flekker" og ikke alle svar har to streker under.
Mitt umiddelbare spørsmål tilbake ville være hvilken Steinbeck? Han som i trettiårene skreiv Vredens Druer og In Dubious Battle, eller han som i sekstiårene reiste i Airforce One med Lyndon B Johnson? Den siste perioden veit jeg desidert minst om, og han kan ha de samme sympatiene.
En konkret ting jeg lurer på om andre har mer info om er hans forhold til og eventuelle deltakelse i The Leage of American Writers? Boka til Benson er påfallende blank her.
Jeg tror, som Marit Håverstad, at han nok befant seg i en solid pragmatisk og demokratisk tradisjon, men jeg vet ikke. Lyndon B. Johnson var en modig og hederlig mann, slik jeg har oppfattet ham. Blant annet leste jeg i en bok av James Lee Burke at han tok seg tid til å besøke New Orleans like etter en av katastrofene som har rammet denne byen, og før strømmen var kommet tilbake vandret han rundt i mørke sykesaler. Mens den yngre Bush fløy over byen for å besiktige skadene etter "Katrina". Jeg synes ikke at det hefter noe ved John Steinbeck at han var venn med denne presidenten. Du kan lese noe om den eldre Steinbeck i Geert Mak's bok, hvor han følger Steinbecks reiserute fra "Turen med Charley". Han hadde flere venner enn presidenten, ihvertfall. Ved nærmere ettertanke er det kanskje et ok standpunkt å ikke være så lett å plassere.
Lyndon B. Johnson har jeg lest i Erling Bjøls "USAs historie" gjorde veldig mye bra for de vanskeligstilte i samfunnet, men Vietnamkrigen er etter min mening en skamplett på både han og delvis John F. Kennedy som hadde en hånd med spillet før han ble drept.
Har du sett Avas lenke lenger oppe i denne tråden?
Nå har jeg lest veldig kjapt både den lenken og innlegg av Odin K, og enda flere. Jeg sitter igjen med inntrykket av Steinbeck som en mann som kunne skifte mening og lytte til andres oppfatninger, men også påvirke andre. Tenk om han bidro til å påvirke president Johnson til å ta stilling for eksempel i borgerrettssaken. Han vaklet i standpunktet sitt flere ganger underveis i Vietnamkrigen, og det skulle vært interessant å vite mer om forholdet til sønnene, og hva de tenkte om krigen, og eventuelt om de påvirket sin far. Jeg vet at det er mange sider ved L.B.Johnson, men bildet av han som går rundt i sykesalene sitter fast i hodet mitt. Det er James Lee Burke sitt ansvar.
"The League of American Writers" er nevnt i Robert DeMotts introduksjon til min E-bokutgave.
Jeg siterer fra boken:
«Steinbeck's migrant subject matter took its most drastic turn, inspired by an ugly event in Salinas, California, his hometown. Earlier, in September 1936, Steinbeck had encountered (whether directly or through newspaper and hearsay accounts is uncertain) the vicious clash between workers and growers in a lettuce strike:
"There are riots in Salinas and killings in the street of that dear little town where I was born," he told novelist George Albee. The strike was smashed with "fascits" terrorism, and recollections of the workers' defeat festered in Steinbeck for more than a year.
"I am treasonable enough not to beleive in the liberty of man or a group to exploit, torment, or slaughter other men or groups. I believe in the despotism of human life and happiness against the liberty of money and possessions," he said in a 1937 statement for the League of American Writers booklet Writers Take Sides (1938).»
Takk skal du ha! Steinbecks politiske innstilling og utvikling er interessant å drøfte videre under lesingen.
Jeg tipper han ville vært en solid sosialdemokrat! Alt jeg hittil har lest av ham, er sentrert rundt menneskeverd og menneskerettigheter - men jeg tror ikke han hadde noen radikal ideologi. Mens jeg ventet på startskuddet til Vredens druer, leste jeg In Dubious Battle, som ble utgitt i 1936, og som skildrer streiker blant fruktplukkere i California. Et par av hovedpersonene i denne romanen er medlemmer av kommunistpartiet og følger kompromissløst sine egne teorier, mens den som skildres mest sympatisk, Doc Burton (se, her er enda en variant av Doc!), er med hele veien og gjør sitt ytterste for å lindre folkets lidelser, - kun av humanistiske grunner og ikke tuftet på noen ideologi. Steinbeck var nok ingen "aktivist". Riktignok var han sterkt involvert i Martin Luther Kings borgerrettsbevegelse, men kun som en slags taktisk rådgiver.
Vredens druer ble til etter grundig research - Steinbeck var på reise rundt i arbeiderleirene i lange perioder, opprinnelig på oppdrag fra aviser/tidsskrifter, men da det kom til stykket, nektet han å skrive reportasjer. Til agenten sin skrev han i mars 1938:
I'm sorry but I simply can't make money on these people. That applies to your query about an article for a national magazine. The suffering is too great for me to cash in on it.
(...)
I'm going to see the Secretary of Agriculture in a little while and try to find out for my own satisfaction anyway just how much of the government's attitude is political and how much humanitarian. Then I'll know what course to take.
Det ble altså ikke pressestoff, men en mektig roman.
Han var en mann med mange dimensjoner. Han blir ikke noe mindre av det du beskriver her.
Absolutt ikke, iallfall ikke som forfatter!
Hei Marit.
Jeg vil kommentere siste del av innlegget ditt, for her må det foreligge en misforståelse. Steinbeck gjorde grundige undersøkelser, men han publiserte også flere artikler om migrasjonen i California.
Først gjorde han en oppsummering i "The Nation" og sju artikler i "The San Fransisco News" i 1936 kalt "The Harvest Gypsies".
Deretter gjorde han en artikkel om flommen som han først gjorde avtale med "Life" om å trykke, men de trykket den ikke. Han fikk tilbud fra "Fortune" hvor han ikke ønsket å trykke artikkelen. Den blei så trykt 15. april 1938 i "Monterey Trader" med tittel Starvation under the Orange Tree.
De sju fra Harvest Gypsies og "Starvation under the Orange Tree" kom seinere ut som egen pamflet kalt "Their blod is Strong". Denne blei utgitt av The Simon J. Lubin Society og penga for salget gikk til hjelp til migranter.
Kilde er mursteinen til Jackson J. Benson. Boka har masse kunnskap og virker pålitelig, selv om det er ting jeg synes han er overraskende taus om. (Det virker vel som en underlig kritikk av ei bok på tilsammen 1116 sider), he, he.
Samtidig er den skrevet med en innlevelse og dybde som gjør at tårene presser på flere ganger.
Takk for oppklaringer! Benson er nok en pålitelig kilde. I Steinbecks "egen" brevbok blar jeg jo bare litt att og fram og kan ha gått glipp av både det ene og det andre. Jeg har nok hatt for spinkelt grunnlag for konklusjonen min. Men faktum gjenstår: Romanen er mektig!
Takk for interessante opplysninger og flotte lenker som jeg nok kommer til å gå tilbake til flere ganger!
Jeg har ikke deltatt i felleslesningen her fordi jeg leste Vredens druer for halvannet år siden, og jeg skrev litt om boka dengang i en annen diskusjonstråd. Men jeg er selvsagt innom og "smugleser" litt i tråden her innimellom :))
I den første artikkelen i The Harvest Gypsies gir Steinbeck en ypperlig oversikt over problematikken. Og det var jo delvis et økologisk sammenbrudd i Midt-Vesten i tillegg til den økonomiske krisen. Fjerning av mye vegetasjon og jordbruk ga økende jorderosjon i tørkeperioder - ikke ulikt det som skjer i mange deler av verden ellers i dag.
Og som både du og Marit er inne på i et annet innlegg, så er tematikken med forholdene for arbeidssøkerne sørgelig aktuell også i dag. Utsagnet fra gutten i Steinbecks artikkel kunne like gjerne vært fra i dag: When they need us they call us migrants, and when we've picked their crop, we're bums and we got to get out.
Nok en gang, tusen takk til deg!
Takk for takken Bjørg :-)
Har du sett quizen min?
The crops are all in and the peaches are rotting
The oranges are filed in their creosote dumps
They're flying 'em back to the Mexico border
To take all their money to wade back again
Dette er en av linkene jeg ser mellom sangen Deportee som Woody Guthrie skreiv i 1948 og Vredens Druer. Da USA blei med i andre verdenskrig manglet plutselig de store farmerne arbeidskraft, og importerte mexikanere i stor grad. Dermed kunne The Harvest Gypsies også splittes med rasisme, og Okiene/ hvite amerikanere kom på ny i andre rekke da krigen var slutt.
Sangen handler altså om etterfølgerne til Tom Joad & co.
Sjøl har jeg opplevd på nittitallet i Syd Italia at druelastinga på traileren min blei utsatt en dag fordi over halve arbeidsstokken (fra Afrika) var arrestert fordi de var ulovlige innvandrere. (Men -"de kommer helt sikkert i morra! Det er bare i dag de er arrestert"). Og det stemte.
Der fant jeg Quizen, ja. Det blir litt vanskelig å orientere seg i disse trådene som blir så lange.
Woody Guthrie er et ukjent navn for meg, må jeg innrømme. Skjønner jeg må ta meg tid til å se nærmere på dette en dag jeg har litt bedre tid :-)
Jeg dropper å lese Vredens Druer da jeg leste den for et års tid siden. Konsentrer meg i stedet om biografier. Drar på ferie med Jackson J Benson: John Steinbeck. Writer.
... og jeg skal si du ikke har kastet bort tida med useriøse feriesysler! Dine bidrag undervegs har vært både kreative og tankevekkende!
Det var pent sagt Marit, og jeg kan anbefale folk å ta med seg Bokelskere på ferie!
God ferie, Odin!
Titt innom oss hvis du har anledning. Vi hører også gjerne litt fra biografien om vår felleslesings store og allsidige forfatter.
Takk for det. Det var godt å komme bort fra landet i disse tider, og med fruens IPad går jo alt nu så meget bedre.
Nattmennesket slår til igjen! Gårsdagens lesing var en glede: Jeg ble endelig presentert for familien, og Mamma Joad gikk rett til hjertet på meg. Nå går jeg straks til sengs med familien, men har lyst til å dele nok et sitat fra Steinbeck; brev til Elizabeth Otis fra juni 1938:
This is a very happy time. The new book is going well. Too fast. I'm having to hold it down. I don't want it to go so fast for fear the tempo will be fast and this is a plodding, crawling book.
Så sant, så sant. Langsomt blir allting til ...
Jeg begynner å miste motet. Mulig det er fordi vi har satt så sterkt søkelys på språket her i diskusjonen, - jeg merker i alle fall at jeg lar meg distrahere av disse språklige merkverdighetene mens jeg leser. Jeg må ha vært en ganske ukritisk leser (eller overfladisk?) da jeg var yngre, for jeg kan ikke huske at jeg lot meg provosere nevneverdig første gang jeg leste denne boka. Men nå skjer det rett som det er.
Merkelig med denne Omre: Han var forholdsvis bra utdannet og tilbrakte flere år i USA, hvor han til og med fikk publisert ganske mye avisstoff. Og så visste han altså ikke at "hum" betyr nynne, at "lift" betyr skyss - og han har oversatt "stick around" til stikke rundt. Og mer blir det nok, for jeg er ikke kommet særlig langt. Når det gjelder bruken av norsk dialekt, tror jeg også han har valgt ord og bøyingsformer i hytt og vær. Merkelig også at dette åpenbart er den eneste oversettelsen vi har her i landet. Noen burde gjøre noe med det!
Etter dette hjertesukket må jeg jo likevel innrømme at jeg periodevis lar meg fange av både dialog og miljøskildring, men det er Steinbecks fortjeneste, ikke Omres. Steinbeck "haler" på en måte ut spenningen ved å la annethvert kapittel handle om omgivelser, natur, maktutøvelse, vær og mer generelle ting som er relevante for historien (og som MÅ leses for å få den rette forståelsen) mens man sitter der og er utålmodig etter å få vite mer om hvordan Tom nå vil gripe situasjonen an.
Jeg får gå på med krum hals. I skrivende øyeblikk sover de tre "musketerene" etter å ha satt til livs en dårlig stekt kanin ...
Hei. Jeg fant et kjent ord fra min barndom på Nordmøre, som jeg ikke kan huske å ha sett på trykk før: Anslessen, betyr vel annerledes. Ble litt glad for det. Gledet meg også over den vemodige stunden da "kvinnene satt mellom dødsdømte saker, vendte dem og så forbi dem og tilbake. - Denne boka, faren min hadd'a . . . Og pipa hans, lukter kraftig ennå. . . " Steinbeck er blant dem som kan se det store i det som er smått. Leste i en bok av Milan Kundera en gang, at folk er rever, som farer alle veier, eller piggsvin, som utforsker det kjente terrenget enda en gang. Det er en fin dimensjon å tenke i. I denne boka synes jeg at Steinbeck blir mer som en rev enn i de to forrige bøkene vi har lest sammen. Fordi folk er i bevegelse mot noe ukjent, kanskje. Grunnen kan også være så enkel som at jeg leste på en oppslagstavle at piggsvin ikke har vært observert i området her siden 1987, da hunden og jeg gikk tur. Før mørket kom og jeg fant dette ordet som jeg ville dele med dere andre.
Jeg har heldigvis pipen til faren min liggende i et ellers (for tiden) ubrukt askebeger, så jeg vet hva en sånn liten ting betyr :) Veldig godt sagt om rever og pinnsvin, - og jeg har heldigvis sett sistnevnte et par ganger i det siste, så de er ikke helt utryddet av bilene. Hilsen et pinnsvin ;-)
Jeg hadde også en stor klump i halsen da jeg leste om alle de små, unyttige, men kjente og kjære tingene som ikke fikk være med på lasset.
Vi er omtrent på samme sted i boken høres det ut som, gripende lesing. Litt tidligere sier en av familiemedlemmene: "Åssen kan du leve uten fortia? Åssen kan vi veta at det er oss uten fortia??
Karen formulerer det så godt over her: Steinbeck er blant dem som kan se det store i det som er smått.
Og anslessen - det brukes også i Trøndelag :-)
Det er et fint ord som jeg skal ta i bruk igjen. Minner meg om ordet "detta" som de bruker i Kongsberg, som innebærer nærhet og fokus for meg. Detta er noe du kan ta på eller kjenne varmen av, ja, det er de tingene som kvinnene sitter og sorterer hos Steinbeck. I Verdal sier de "hen" eller "henne" stadig vekk, og det har nok samme mening. Nå begynner jeg å bli som oversetter Omre.
Er omlag 1/3 på veg, synest boka blir betre og betre. Språkblemmene ser eg på som ein morosam kuriositet heller enn eit irritasjonsmoment (det er iallefall det eg prøver å overtyde meg sjølv om ...). Mora meg med Google maps medan reisa mot California startar.
Takk for moralsk støtte!
Jeg har valgt å lese Vredens druer på norsk. Har så vidt kommet i gang og har bare lest to kapitler, men har gjort meg noen tanker om den språklige diskusjonen som begynte her.
Rent bortsett fra det som må være en opplagt bommert av Arthur Omre ...
sitat Ingunn S: «De første sidene var helt greie, men det ble værre etterhvert. Jeg steilet litt da "Could Ya give me a lift, mister?" ble oversatt til "Kan du gi meg et løft?"»
... må jeg si at jeg har sansen for den norske oversettelse så langt, fordi jeg synes språkdrakten han har valgt gir romanen en fin tidskoloritt. Så gjenstår det selvfølgelig å se hva jeg mener når jeg har lest boken ferdig …
Ein bitteliten detalj i så måte, Omre har også nytta fleirtalsforma "huser" i staden for "hus" (s. 23 i bokklubben-utgåva, "Wink han sier at huset hans er en han, og om vi vilde bringe over vårt og parre dem, så kanskje vi får en avling med huser."), noko vi også var såvidt innom i Dagdrivergjengen som hadde ein annan oversetjar (Haakon Bugge Mahrt). Betyr dette at "huser" var gjengs fleirtalsform tidlegare?
Det er ikke bare dialektbruken som kan synes noe merkelig. I kapittel XVII, første side, står det et stykke ned på siden i den engelske versjonen:
"Men sang the words and women hummed the tones."
Denne setningen har Omre oversatt med : "Mannfolkene sang ordene og kvinnene summet tonen."
Etter min mening er dette sløvt, tenker han bare har slått opp på ordet "hum" og valgt det første og beste ordet som er "summe."
Hvis det er noe som heter "å summe en sang", så trekker jeg alt tilbake, men jeg har i hvert fall aldri hørt om det. Og det finnes flere eksempler.
nynnet - er ordet som umiddelbart faller meg inn
karfolkene sang ordene, kvinnfolkene nynnet melodien
ja, selvfølgelig :)
Enig med Marit Håverstad; her er det duket for spekulasjoner. Som nevnt i et innlegg i diskusjonen om Dagdrivergjengen du refererer til, vet jeg ikke om ”huser” var gjengs flertallsform, men det virker ikke sånn, å dømme ut fra den diskusjonen.
På den annen side ville det jo være merkelig dersom to oversettere har gjort den sammen feilen, hvis det da er en feil … Så det ville være artig om Marit Håverstad får svar fra noen vest-/østfoldinger, slik at vi forhåpentligvis kan få oppklart dette.
... og "dekker" som fleirtalsform av "dekk" (til bil).
Jeg har nå på morgenkvisten fått følgende svar fra Språkrådet og kopierer det inn nederst i innlegget.
Mye interessant lesing her, og jeg for min del føler meg nå ferdig med diskusjonen om det språklige. Nå skal jeg bare kose meg med boka og gjøre som du skriver i et av innleggene over, nemlig se på språkblemmene som en morsom kuriositet.
Fortsatt god lesing :-)
Svar:
Flertallsformen ”huser” står som en mulig flertallsform i Norsk Riksmålsordbok (1937–57), og ”inte” står der som en ”dialektal” og ”folkelig” form. ”Dekker” er ikke nevnt som en form av ”dekk”. Tidsrommet som de norske oversettelsene er skrevet i, viser nok et større spenn i språklig variasjon i skriftspråket enn det vi er vant til fra de siste tiåra. ”Inte” er en av mange dialektformer av ”ikke” (og ”intet”); se f.eks. artikkelen ”ikkje” i Norsk Ordbok, bd. 5. ”Inte” er ganske utbredt på Østlandet, særlig tidligere.
Det er interessant å se hvordan bokmålet har endret seg siden før krigen. Vi kan dessverre ikke gå dypere inn i det her og nå, men kan bare vise til litt lesestoff. En kort artikkel kan si litt om utviklingen som har vært: http://språkrådet.no/Toppmeny/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Eldre/Spraaklig_norm_i_skjoennlitte/.
I denne artikkelen er det nevnt at formen ”huser” kan brukes, i en redegjørelse fra slutten av 1800-tallet:
http://språkrådet.no/Toppmeny/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Spraknytt-2007/Spraknytt-22007/Jonathan-Aars/
Vi kan også vise til en artikkel av Tor Guttu på nettsidene til Riksmålsforbundet om flertall av intetkjønnsord. Den gjelder for riksmål, men reglene er like i bokmål, bortsett fra ”gulver”. Artikkelen sier også noe om utviklingen som har vært:
http://www.riksmalsforbundet.no/Spr%C3%A5ktjenester/Spr%C3%A5kspalten/B%C3%B8yning.aspx?PID=289&M=NewsV2&Action=1&NewsId=68&Printerfriendly=1
Vennlig hilsen
Marit Hovdenak
seniorrådgiver
22 54 19 58 / 906 92 068
www.språkrådet.no
Søk i Bokmålsordboka og Nynorskordboka:
http://nob-ordbok.uio.no/perl/ordbok.cgi
Flott innsats, Monica! Tusen takk! Interessant lesing fra Språkrådet.
Enig med det flere av dere allerede har sagt; tiden er inne for å konsentrere seg om bokens innhold og stil - og la oversettelse være oversettelse :-)
Nå blir jeg virkelig nysgjerrig.
Jeg har derfor sendt en e-post til Språkrådet om bruken av "huser", "dekker" og "inte", med spørsmål om det kan være dialekt eller gamle bøyningsformer. Så får vi bare smøre oss med tålmodighet, og se om det kommer noe svar.
Må bare bidra med en liten ting her: jeg kjenner mennesker fra Østfold, og de sier at varianter av inte blir brukt av den eldre garde, selv om det idag er i ferd med å dø ut. Grunnen er nærheten til Sverige, og at det er like naturlig å hente ord over landegrensene som fylkesgrensene.
Jeg er gift og bor i Fredrikstad, og min far er født og oppvokst i byen.
Det jeg hører er at de yngste (bl.a mine egne barn) ikke tar med seg denne inte-varianten i muntlig tale, men at folk til og med min egen generasjon fortsatt bruker den, i større eller mindre grad.
Kan´te (kan ikke), ern´te (er ikke) og ente (ikke) er fortsatt vanlig å høre her nede ved Glommas utløp :)
Her er det jo duket for spekulasjoner om hvilken dialekt Omre oversatte til. Han bruker "inte" som i mine ører høres østfoldsk ut, - kan det være at "huser" også brukes i Østfold, som i Grenland? Omre var jo vestfolding, men tilbrakte sitt voksne liv i Porsgrunn. Har vi noen vest-/østfoldinger blant fellesleserne?
Så hyggelig at du liker språket i den norske oversettelsen, jeg håper flere gjør det! Fint at vi er så mange som leser samtidig. Allerede ved forordet har jo diskusjonen tatt av. Kjempegøy!
Fra denne hymnen hentet John Steinbeck tittelen. Selv uttalte han, gjengitt i introduksjonen til min bok av Robert DeMott, at han likte sangen, og at den hadde fellestrekk med romanen.
"The Battle Hymn of the Republic" is a hymn by American writer Julia Ward Howe using the music from the song "John Brown's Body". Howe's more famous lyrics were written in November 1861 and first published in The Atlantic Monthly in February 1862. The song links the judgment of the wicked at the end of time (New Testament, Rev. 19) with the American Civil War. Since that time it has become an extremely popular and well-known American patriotic song.
Det ligger flere versjoner av denne hymnen på youtube. Jeg valgte denne laget av en med det noe merkelige nicket "thetruekingofnorway," da den inneholder sterke scener fra mange kjente krigsfilmer.
Hvis vi kan stole på Wikipedia, ser det ut til at Gretemor, og til en viss grad Odin Kristoffersen har rett. Her framgår det at tittelen «The Grapes of Wrath» er hentet fra «The Battle Hymn of the Republic», som ganske riktig har referanser til Bibelen, og at det var Steinbecks kone, Carol Steinbeck, som foreslo tittelen.
Jeg stoler ikke 100 prosent på Wikipedia, så det var kun selve Hymnen jeg hentet derfra. Resten av opplysningene kommer fra Robert DeMotts introduksjon i boken min. Se svaret til Odin.
Hei Gretemor.
Jeg mener at blant andre professor Lothe sier tittelen først og fremst kom fra Johannes Åpenbaring kap 14. vers 19 og 20:
"19. Og engelen lot sin sigd gå over jorden og avhøstet vintreet på jorden og kastet frukten i Guds vredes store vinperse.
20. Og vinpersen blev trådt utenfor byen, og det gikk blod ut av vinpersen like til bisselet på hestene, så langt som tusen og seks hundre stadier."
Jeg ser at "The Battle Hymn of the Republic" har det samme utgangspunkt, men det kunne være interessant å høre hvilken kilde har du på at han tok utgangspunkt i hymnen og ikke bibelen?
Et sted har jeg lest at det stort sett var Steinbecks kone 1 som kom opp med titlene til de første bøkene hans uansett?
For øvrig et det produsert store mengder musikk til boka, fra Woody Guthry til Mumford & Sons, noe for enhver smak vil jeg tro.
Takk for mange interessante synspunkter på tittelen Vredens druer. Nytt for meg.
Odin: For øvrig et det produsert store mengder musikk til boka, fra Woody Guthry til Mumford & Sons, noe for enhver smak vil jeg tro.
Woody Guthrie skrev ikke sine sanger til Steinbecks bok. Guthrie er født i 1912 og opplevde selv depresjonen og tørkekatastrofen. Han samlet materiale, tok tak i gamle folkeviser og skrev selv en mengde sanger om sitt folks lidelser. Mesteparten av Guthries produksjon, og alle sangene om tørkekatastrofen, kom lenge før Vredens druer ble utgitt i 1939.
Jeg legger inn sangen/filmsnutten om den store sandstormen også her.
Der tar du feil Lillevi. Dust Bowl Ballads har 15 spor. Spor 7 heter Tom Joad part 1, spor 8 Tom Joad Part 2. Dette er nærmest en kortversjon av boka, kapittel for kapittel. Du har noe å glede deg til.
Ellers enig i at Guthrie hadde sin egen erfaring og ikke mins sitt eget politiske ståsted.
Ok, jeg skal moderere mitt innlegg. Det er vel egentlig ingen stor motsetning her. Jeg ser nå at filmatiseringen av Vredens druer har inspirert Guthrie til The Ballad of Tom Joad, 1940.
Det rokker likevel ikke ved at Guthrie hadde en stor musikalsk produksjon uavhengig av Steinbecks bok.
Quiz: Enig i at Guthrie hadde en stor produksjon uavhengig av Vredens Druer. Gjennom lesing av Steinbeckbiografier ser jeg at min absolutte Guthrie favoritt gjennom mange, Deportee, faktisk også har en - eller til og med flere (utilsikta) berøringspunkter til Vredens Druer. Sjekk flere versjoner: Higwaymen, Joan Baez, Jimmy LaFave, Arlo & Emmylou.
Er det andre som ser berøringspunktene?
Da har quizen ligget såpass lenge uten svar at jeg røper det jeg så som den største - og helt utilsikta sammenhengen.
Flyet som omtales i sangen falt ned i Los Gatos, stedet det John Steinbeck og Carol bodde da de skreiv Vredens Druer.
Los Gatos.
Hvor mange meters avstand fra huset veit jeg ikke, men ca ti år i tid.
Og de navnløse som blei drept var altså generasjonen fruktplukkere som kom etter familien Joad.
Woody Guthrie blei forøvrig aldri en venn av president L.B. Johnson.
Aah - stemmer, der har vi Springsteen igjen, ja. Har ikke begynt å lese Grapes of Wrath på nytt (min Steinbeck omnibus er temmelig massiv; ikke aktuelt å ta den med i sekken på helgetur), men dere minnet meg nå på at Springsteen i 1995 ga ut albumet The Ghost of Tom Joad (måtte sjekke Wikipedia for årstallet; artikkelen anbefales, følg lenken!). Lenge siden jeg hadde på den platen, men den er jo kjempebra, så det er nok på tide å finne den frem. Her er tittelsporet på youtube — med sangtekst. Morsomt å bli ledet over i platesamlingen av denne tråden!
Som jeg skrev over, er det Robert DeMott som har skrevet dette i sin Introduksjon til min bok, utgitt av Penguin Books. Robert DeMott er professor i litteratur ved Ohio universitetet, og en anerkjent Steinbeck-spesialist, hvis det går an å bruke det ordet. Jeg siterer to passasjer fra boken:
"Carol left her stamp on The Grapes of Wrath in many ways. She typed the manuscript, editing the text as she went, and she served in the early stages as a rigorous critical commentator (after typing three hundred pages, she confessed to Elizabeth Otis that she had lost "all sense of proportoin" and felt unfit to judge it at all").
In a brilliant stroke, on September 2, Carol chose the novel's title from Julia Ward Howe's "Battle Hymn of Republic", perhaps inspired by her hearing of Pare Lorent's radio drama Ecce Homo!", which ends with a martial version of Howe's song."
" The novel's title - from Julia Ward Howe's "Battle of Republic" - was clearly in the American grain - and Steinbeck, a loyal Rooseveltian New Deal Democrat, liked the song "because it is a march and this book is a kind of march - because it is in our own revolutionary tradition and because in reference to this book it has a large meaning," he announced on September 10, 1938 to Elizabeth Otis, his New York literary agent."
Betydningen av frasen "the grapes of wrath" blir en annen sak, og den har nok Julia Ward Howe hentet fra Bibelen.
Betydningen av frasen "the grapes of wrath" blir en annen sak,
Plutselig kom jeg i tanker om Skjendselens korinter, tittelen på Agnar Mykles eminente novelle. Vredens druer og Skjendselens korinter - begge rommer en kontrast, nærmest et paradoks; noe som er så søtt og delikat og smakfullt, og som er utløsende for så mye sinne, fortvilelse, skam og sorg.
Bare en liten digresjon fra meg.
Jeg fristes til å føye til nok en digresjon: I romanen "Lasso rundt fru Luna" er det et kapittel (som heter Lasso rundt fru Luna) hvor Mykle skriver den samme historien på en litt annen måte. Her er handlingen lagt til 17. mai i stedet for nyttårsaften, og handlingen utspiller seg mellom Ask og hans lillebror Balder.
"Skjenselens korinter" inngikk i debutsamlingen "Taustigen" som kom ut i 1948. Ikke umulig at han har latt seg inspirere av tittelen på Steinbecks roman. Jeg har novellen, lest den én gang, men husker ikke så mye, leser den gjerne igjen.
Jeg gjenleste Skjenselens korinter for ikke så lenge siden (anbefalinger herfra), og den gjorde et enda dypere inntrykk enn første gang. Hva Mykle har greid å formidle på disse få sidene! Som du skjønner, jeg anbefaler deg varmt å finne den frem igjen.
En interessant tanke om Mykle kan ha vært inspirert av tittelen Vredens druer.
Jeg skal finne den frem igjen med "Vredens druer" friskt i minnet :)
Fint. Takk skal du ha.
Begge deler kan altså være riktig.
Undrer meg over ..."Steinbeck, a loyal Rooseveltian New Deal Democrat..." som også kan indikere at dette handler om Steinbecks ettermæle.
Jeg har mine opplysninger fra Bok i P2 i 2012 hvor Vredens Druer blei analysert av Jakob Lothe.
Vil du dele tankene dine?
Skal prøve å komme tilbake etterkvart.
På side 387 i Jackson J Benson: True Adventures of John Steinbeck har jeg funnet et sitat der Steinbeck i brev til forleggeren sin argumenterer om hvordan og ikke minst hvorfor han vil ha the Battle Hymn på coveret til Vredens Druer:
The facist crowd will try to sabotage this book because it is revolutionary. They will try to give it the communist angle. However, the Battle Hymn is American and so intensely so. Further, every American child learns it and forget the words. So if both words and music are there the book is keyed into the American scene right from the beginning. (1/10/39).
Det virker som en klok taktisk begrunnelse i en svært vanskelig situasjon. Han sier boka er revolusjonær. Å utgi denne boka på dette tidspunktet var tøft. Flere folk blei drept i disse kampene som foregikk rundt han, noe han også skriver om i In Dubious Battle. Jeg synes sitatet også viser at han forstår reaksjonene som vil komme. Hetsen og motstanden han møtte var nok også en enorm belastning. Det kan virke som den blei mye større enn han hadde forventa, og også bidro til at han ikke skreiv flere bøker av denne type.
For meg gir dette en dypere mening enn å fremheve Steinbeck som a loyal Rooseveltian New Deal Democrat, og dette var dette jeg undra meg over. Han virker som en mann som var påtagelig lite innstilt på å fremheve seg sjøl i den perioden av sitt liv, men lot boka tale.
Jeg har lagt ut dette og legger ut andre sitat i tilknytning til Bensons bok. (Jeg har den siste utgaven som heter John Steinbeck. Writer og håper ikke det har betydning.)
I diskusjonen om Vredens Druer høsten 2013 drøftet vi om tittelen Vredens Druer kom fra bibelen eller fra the Battle Hymn.
Under lesningen av Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant dukket det opp en artig vri på problemstillingene da hovedpersonen satt navn på katta:
Det var en tigerstripete gårdskatt, en hann, som straks fikk navnet Molotov, ikke etter utenriksministeren, men etter bensinbomben.
Takk skal du ha, gretemor - at romantittelen var derfra var alldeles nytt for meg; det kan jeg ikke huske at engelsklæreren nevnte noesomhelst om den gang i hine hårde dager da Grapes of Wrath var tvangslesning i 3. gym... Selvfølgelig har jeg hørt denne sangen - men neimen om jeg har bitt meg så merke i teksten.
MEN takket være at du postet "sangteksten" til The Battle Hymn of the Republic, begynte det å kverne opp under topplokket - hvor hadde jeg hørt den åpningslinjen ellers? Aaaaah, JO: Her! Det er helt mot slutten - men det er altså en linje som jeg først og fremst forbinder med - Bruce Springsteen. (Jada, jeg innrømmer det glatt.) Darlington County fra plata Born to Run - der er siste strofe slik:
Driving out of Darlington county
My eyes seen the glory of the coming of the Lord
Driving out of Darlington county
Seen Wayne handcuffed to the bumper of a state trooper's Ford
Tenk det, Hedda.
ETA: Når jeg tenker etter, ga visst Springsteen ut den platen det samme året som jeg hadde Grapes of Wrath som pensum. Go figure. ;)
Tøft! Den var ny for meg.
I tillegg til Sorrow av Pink Floyd tror jeg dette er min favoritt! I filmen med John Ford er det småsøsken til Tom som er innom på kafeen på vei til California og kjøper godteri.
Fin musikalsk versjon av denne scena i boka. Las denne delen i går.
Sist sett
