Bokelskere.no

Tusen takk for mange interessante tanker og opplysninger alle sammen!
Marit – du nevner paralleller mellom dagdriverne og kong Arthur og ridderne av det runde bord. Vil du utdype dette.

To bøker jeg oppfatter handler om den sammen gjengen, er Alle tiders torsdag og Cannery Row. Begge disse falt jeg umiddelbart for. Jeg har nå lest ca. seksti sider av Dagdrivergjengen uten å bli grepet på sammen måten. Ja, de er artige slabbedasker, humoren er der, men jeg får ikke helt taket på dem. Hvem er de, og hvorfor beter de seg som de gjør?

Har jeg hatt for høye forventninger til Dagdrivergjengen? Eller er det oversetter- og korrekturfeil som plager meg? Jeg lider under at jeg ikke kan la være å henge meg opp i denne typen feil. Hus i flertall heter hus, ikke huser, «skutte med akslene» blir smør på flesk - å skutte seg er nettopp å gjøre rykninger med skuldrene, «ute på parole» heter «ute på prøve» på norsk. Slik kunne jeg fortsette. Det er kanskje bagateller, og jeg skulle ønske jeg kunne la være å henge meg opp i dem, men nå overskygger de altså lesingen min.

Jeg leser vider – og prøver å holde sinnet åpent :-) 

Ei oversetjing eg spekulerte veldig på var på side 8, der Danny, Pilon og Joe verver seg til hæren, og sersjanten vil vite kva Danny er flink til:

"Hva kan du gjøre for noe?"
"Jeg? Jeg kan gjøre allting."
"Hva gjorde du sist?"
"Jeg flådde mulesler."
"Jasså nå. Hvor mange mulesler kan du kjøre med?"

Dette med flåing skurra fælt i mine øyre. Men først når vi tok til på felleslesinga av "Om mus og menn", og eg fann fram til denne sida som forklarer ein del ord og uttrykk som er nytta i den engelske teksta, fann eg ut av samanhengen. Her gjeng det fram at

"A skinner is the driver of a team of mules"

Så, Danny dreiv ikkje med flåing av muldyr, men han var kusk (med mindre "flåing" var gjengs norsk uttrykk for å køyre med muldyr på den tida oversetjinga var gjort, noko eg tillet meg å tvile på).

Jeg hadde den samme følelsen til å begynne med, og gjennom hele boka fikk jeg ikke helt tak i Danny. De glimrende moralske overveielsene for hva man kan tillate seg og samtidig kunne snu helt om når man ser ting i et litt annet perspektiv, fra hjertet, er det beste, og plutselig kommer Charlie Chaplin inn i hodet mitt. Jeg synes liksom han, Steinbeck, fanger oss inn en liten stund. Et sted har jeg lest at Danny bygger på en virkelig person som var marinbiolog, og da tenkte jeg han var en del borte. Og da får jeg et bilde av mus som danser på bordet. Hvordan rimer det med Arthur og ridderne, som jeg ikke har lest og bare har helt overfladisk kunnskap om? Eller er dette en slags dannelsesroman for de som drikker en del rødvin underveis. For jeg ville nok vært med her fremfor for eksempel "Unge Werthers lidelser" som jeg heller ikke har lest, men har en forestilling om. På tide å legge seg, antakelig. Må nok se disse bøkene i sammenheng.

Kan det tenkes at du forveksler Danny med Doc - biologen i Sweet Thursday? Jeg finner likhetstrekk mellom den rollen de to spiller i de respektive romanene: Begge er personer som de andre prøver å glede. Men Doc blir mer tydelig enn Danny, mener jeg å huske (lenge siden jeg leste disse bøkene - jeg må visst hente fram igjen både Sweet Thursday og Cannery Row). Jeg er enig med dem som mener Danny er en fjern, utydelig skikkelse. Han har fått den litt tilbaketrukne "fellesnevner-rollen", som resten av persongalleriet kretser rundt.

Det har jeg helt sikkert gjort. Takk for opplysende svar. Når jeg leser hva du skriver her, så slår det meg at jeg har faktisk vært en del av gjengen rundt Danny, jeg også. En annen Danny. Denne plutselige innsikten beriker lesningen. Må vel presisere at rødvin ble drukket etter norske mål. Litt slurvete å ikke sjekke kilden da. Multitasker, sjø. Betyr at hverken det ene eller det andre blir rett.

Det er nok fort gjort å forveksle disse to. Da jeg leste "Cannery Row" i sommer, sto det i forlagsomtalen: " Vi treffer igjen personene fra Dagdrivergjengen..." og "... den underligste av dagdriverne er Doc...". Jeg måtte sjekke i Dagdrivergjengen om det virkelig var de samme personene som i Cannery Row, men det var det ikke så langt jeg kunne se. I "Alle tiders torsdag", derimot, fant jeg dem igjen. For meg ser det ut som til og med forlaget har gått litt i surr her :))

Jeg tror du har rett, Bjørg. Forlagets vaskeseddel gjør dette unødig forvirrende, og enklere blir det ikke av at forlagene operer med ulike norske titler på en og samme bok.

Nettopp ferdig med Dagdrivergjengen måtte jeg finne frem Cannery Row og Alle tiders torsdag. Min Alle tiders torsdag (Lanternebok fra 1954) innledes med en prolog der Mack uttrykker som misnøye med Late menn og muntre piker (Cannery Row). "Jeg ville ha gjort den annerledes," fortsetter Mack og gir sine råd til forfatteren. Alle tiders torsdag er oppfølgeren til Cannery Row , 10 år etter. Stemmer ikke dette?

Ingen av disse to perlene er med i felleslesingen. Jeg vil likevel anbefale dem på det varmeste!

Da har vi konkludert likt med at Alle tiders torsdag er oppfølgeren til Cannery Row, Lillevi. Og jeg vil også anbefale begge disse bøkene for den som er interessert i Steinbeck.

Den norske Bokklubben ga i perioden 1963-79 ut 6 av Steinbecks bøker:
Vår misnøyes vinter
Vredens druer
Øst for Eden
Dagdrivergjengen
Alle tiders torsdag
Om mus og menn
Utvelgelsen var antakelig på bakgrunn av hva Bokklubben mente var hans beste bøker. Jeg lurer litt på hvorfor Cannery Row ikke ble med - jeg har stor sans for den boka også.
Vår misnøyes vinter har jeg ikke lest, men de andre 5 synes jeg var store leseopplevelser!

Enig med Marit. Du tenker sikkert på Ed Ricketts, og det er ikke noe rart. Edward Flanders Robb Ricketts (May 14, 1897 – May 11, 1948) commonly known as Ed Ricketts, was an American marine biologist, ecologist, and philosopher.
I følge Wikipedia var han modell for Doc i Sweet Thursday og i Cannery Row; som "Friend Ed" i Burning Bright; som "Doc Burton" i In Dubious Battle; som Jim Casy i The Grapes of Wrath; og som "Doctor Winter" i The Moon is Down.
Når de også samarbeida om The Log from the Sea of Cortez, så er det nesten sånn at det bare var i Dagdrivergjengen han IKKE var modell for noen.
Den samme artikkelen sier Steinbeck fikk inspirasjon til The Pearl etter å ha besøkt La Paz, Baja California Sur, med Ricketts på deres Sea of Cortez ekspedisjon.

Ricketts' biographer Eric Enno Tamm notes that, except for East of Eden (1952), Steinbeck's writing declined after Ricketts' death in 1948.

Det siste kan være et (av mange) moment til vurderinga og forståelsen av Steinbecks politiske utvikling.
(Jeg skulle kanskje heller posta dette under John Steinbecks forfatterskap - felleslesing?)

Ja, her er han. Takk.

Jeg leste "Tortilla Flat", altså "Dagdrivergjengen" i fjor sommer (2012), og jeg storkoste meg hele veien. Ikke minst fordi språket var så glitrende - elegante, slentrende formuleringer, og plenty av underfundig humor. Jeg har ikke lest boken på norsk, men kommentarene deres i denne tråden så langt gir meg grunn til å mistenke at oversettelsen ikke yter originalen rettferdighet. Hvem er oversetteren - og når ble oversettelsen utgitt første gang? Sånt kan ha mye å si.

Jeg holder forresten p.t. på med Tor Åge Bringsværds "Samtaler med svart hund" (en samling av essays med en rød tråd (som er en svart hund ved navn Sheba) - boken anbefales!), og der har han et kapittel der han forteller om feiloversettelser av hans egne bøker. Hysterisk morsomt... ;-)

Takk for tips om "Samtaler med svart hund". Den står nå på ønskelisten min :-)

Ja, jeg synes den er veldig sjarmerende - boken handler om løst og fast, stort og smått, og Bringsværd gjør et poeng av sin utstrakte bruk av fotnoter. Jeg koser meg med tankesprangene hans! Samtaler... er nært beslektet med London-boken hans; liker du den ene, bør du prøve å få tak i den andre!

Takk. Gleder meg til å lese den. Og nå er også London av Bringsværd notert på ønskelisten, så jeg ikke glemer den igjen.

mistenke(r) at oversettelsen ikke yter originalen rettferdighet.

Og jeg mistenker at du dessverre har rett. Min utgave er fra 1972, utgitt av Den norske bokklubben, oversatt av Haakon Bugge Mahrt. Er en pyse, som ikke gir meg i kast med originalen...

Samtaler med svart hund har jeg på ønskelisten, etter anbefaling av noen av dere. Skulle gjerne hatt en knapp som gjorde det mulig å prioritere ønsker! Tusen takk for påminnelsen, høres ut som midt i blinken for meg :-)

Jeg gikk inn og søkte på Nasjonalbiblioteket, og det ser ut som Haakon Bugge Marth oversatte Dagdrivergjengen allerede i 1938!

Ang. oversetjing- og korrektur-feil; eg har tenkt litt i same baner, utan at det hittil har øydelagt kosen for meg (har tatt ei pause halvvegs, for å ikkje kome i mål for langt foran skjema). Men akkurat eksemplet "huser" oppfatta eg som tilsikta då eg las det. Nederst på side 15 (slutten av kapittel 1):

"Det tenker du nå," sa Pilon kaldt. "Men når du får to huser å sove i så skal du få se."

Sidan det var inne i sitatet, tenkte eg at det kanskje var meininga å gjenskape ein grammatisk feil frå hovudpersonen sin munn i originalteksta. Men skulle det vise seg at det er ein reell skrivefeil frå oversetjaren så er det jo forholdsvis grovt.

Det er ikke tilsiktet. Dersom det da ikke er et dialektisk virkemiddel. Her er samme sitat fra den engelske utgaven:

"So you think now," said Pilon coldly. "But when you have two houses to sleep in, you will see." (p. 19)

På den annen side aner jeg ikke om det var korrekt evt. valgfritt å skrive "huser" den gang boken ble oversatt. Det er ikke lenge siden det var "lov" å skrive for eksempel "to fingrer" på norsk ...

Fingrer er fremdeles den eneste korrekte formen. Jeg tviler på at huser noen gang har vært det.

Jeg var helt sikker på at fingrer var utdatert! Jeg gikk derfor inn på bokmålsordboken på Språkrådets sider, og ser at det faktisk er valgfritt med fingre eller fingrer.
Jeg tviler også på at huser har vært korrekt form, men som nevnt i mitt forrige innlegg, kjenner jeg ikke rettskrivningsreglene så langt tilbake i tid.

"Det tenker du nå," sa Pilon kaldt. "Men når du får to huser å sove i så skal du få se."

Ja, akkurat denne feilen tenkte jeg også at kunne være tilsiktet. På den annen side, Pilton snakker jo ikke så barnslig ellers, så det henger ikke helt i hop...

Jeg er nok litt yrkesskadet; har jobbet som manusbearbeider og språkvasker. Er, for å sette det på spissen, blant dem som "leser innkommen post og dagens aviser med rød penn". Sukk.

Nå synes jeg imidlertid jeg har lykkes med å overse feil, og bare kose meg med denne gjengen som lever etter sin egen moral og logikk. Gleder meg over overraskende resonnement og bilder.

Marit - forordet om kong Arthur og ridderne av det runde bord har jeg lest. Litt skumlesing for meg også i starten, huff, huff. Tusen takk for interessant informasjon!

Sikker på at "huser" ikke var en ok form av ordet da boka ble oversatt? Jeg mener at jeg har vært borti den formen i gamle bøker før.

Her på våre trakter heter det faktisk "huser" og "treer" (trær) - uten at de innfødte ser noe barnslig i det ...

Absolutt - jeg glemte å forsvare "huser" som gangbart dialektord. I alle fall høyst gangbart i Grenland - interessant nok var oversetteren (som Lillevi har fortalt er Haakon Bugge Mahrt, og jeg har googlet ham) selv fra Vardø... (Men han skrev visst manus til filmen om tungtvannsaksjonen, så om ikke vardø-dialekten har samme grammatiske særegenhetene, ser jeg minst én mulighet for at han kan ha vært i befatning med folk lenger sørpå ;-P)

Både Vardø og Finnmarkdialekta er veldig lik bokmål...

Men grenlandsdialekten (som snakkes i Skien, Porsgrunn, Bamble, Siljan, Kragerø - tja, nederst i Telemark, egentlig) har mangt og mye som du ikke finner i bokmål, forstår du! Og bøyningene av substantivet er nok et godt eksempel. Sånn som i "et hus - huse' - flere huser - alle husa". :)

Herlighet, her må jeg visst gå dypere ned i materien: Brukes det dialektiske virkemidler ellers i dialogene? Denne felleslesingen ballær på sæ' (- som det også heter på grenlandsk).

Jeg har så vidt kommet i gang med den engelske utgaven. Har foreløpig konstatert at der Steinbeck bruker gammelengesk som virkemiddel (tankene går til ridderne av det runde bord og/eller Bibelen), blir ikke dette gjengitt i den norske. Et eksempel fra kapittel 1:

"Pilon, my little friend! Where goest thou so fast?" (page 17)
og "I looked for thee, dearest of little angelic friends, for see, I have here two great steaks from God's own pig [...] (page 17)

"Pilon lille venn! Hvor skal du hen så fort!" (side 13 i min utgave)
og "Jeg har lett etter deg, kjære engelen min, for her har jeg to store skinker av en himmelrikes herlige gris [...] side 13 i min utgave)

:D! Der kan dessverre ikke jeg hjelpe deg, Marit - for jeg har lest boken på engelsk, ikke i oversettelse. Men jeg ville absolutt anbefale dere å lese Steinbeck på engelsk, altså - i alle fall disse supertynne romanene. Det er da verdt å prøve - jeg tipper at veldig mange her inne har mye mer engelsk (og svensk! og dansk!) innabords enn dere tror, takket være den velsignede, dubbe-frie tv-en og kinoen vi har her i Norge. Altså, jeg har stor - STOR - respekt for oversetteryrket og for gode oversettere - men når man lurer på om det er oversettelsen eller romanen man har litt problemer med, da kan det lønne seg å teste om man egentlig kunne holdt seg til originalen...

Akkurat når det gjelder denne boka, har jeg ingen problemer verken med oversettelsen eller romanen. (Det er andre "felleslesere" som har antydet at oversettelsen ikke er helt i toppdivisjonen). Jeg leser gjerne engelsk, men når den aktuelle boka står lys levende i bokhylla mi - på norsk! - velger jeg minste motstands veg. Og er helt komfortabel med det.

Jeg tror vi må betrakte disse historiene som det de er: Curious that this second-rate book, written for relaxation, should cause this fuss, skrev Steinbeck sjøl i et brev til Elizabeth Otis i juni 1935.

Likevel har jeg stor sans for måten det fortelles på. Vi ser personene stort sett bare fra utsida: En dag dukker den ene opp, etter ei tid kommer nestemann, de flytter inn og driver med greiene sine. Hvem de er og hvor de kommer fra, hvilke forhistorier de har og hva de ønsker av livet, får vi ikke vite stort om. Det er Danny som holder det hele sammen; de andre er satellitter som bare kretser rundt ham.

Steinbeck skriver sjøl i forordet (i min utgave i alle fall): "... når noen snakker om Dannys hus, da forstår alle at han mener en helhet som ble dannet av mange menn. Fra dem utgikk det lyst og glede, menneskekjærlighet, og til slutt en mystisk sorg. For Dannys hus var ikke så ulikt det Runde Bord, og ridderne omkring det ble da Dannys venner."

I et tidligere brev, til Mavis McIntosh i 1934, diskuterte han hvorvidt koblingen til det Runde Bord burde gjøres klarere: "The book has a very definite theme. I thought it was clear enough. I have expected that the plan of the Arthurian cycle would be recognized, that my Gawaine and my Launcelot, my Arthur and Galahad would be recognized. Even the incident of the Sangreal in the search of the forest is not clear enough I guess."

På betryggende avstand fra vold, kriminalitet, enfoldighet og søppel kan vi betrakte disse utskuddene og finne kvaliteter vi ikke hadde oppdaget hvis vi hadde kommet for nær. I all sin fornedrelse leter Danny og hans kompiser etter den hellige Gral, akkurat som Arthur og hans riddere, om enn på sitt eget vis.

Sigrid Undset avslutter sin versjon av Arthur-legenden slik: "Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskernes tro forandres og de tænker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager."

Nyttig info du her kommer med Marit. I alle bøkene til Steinbeck er det kjærligheten til personene han beskriver som etter min mening gjør bøkene hans unike. De aller fleste har sin særegenheter og lyter, og etter hvert vil en finne trekk ved de som en hver kan igjen hos folk vi kjenner eller har kjent, på godt og vondt. Det er mitt inntrykk etter å ha lest de fleste bøkene han har skrevet.
Det er derfor jeg assosierer han mange ganger med Hamsuns karakterer, begge er like genuine i sine personbeskrivelser, med fabelaktige og fengende bakgrunnsfortellinger.

Enig med deg Karin i Hamsuns ofte genuine personbeskrivelser og i Steinbecks kjærlighet til personene (fra folket) han beskriver. Men der ligger også forskjellen mellom de to forfatterne. Jeg synes Hamsun mangler kjærlighet til endel av dem han beskriver. Samer, lapper, kvener i Markens Grøde for eksempel. (Mens Steinbeck ikke akkurat beskriver godseierne og medløperne deres i Vredens Druer med kjærlighet.)
Noe av styrken i Dagdrivergjengen er at han ikke bare skriver med kjærlighet, men med innsikt. Gjengen beskrives i større grad innenfra utover i boka.
Noen biografer sier Steinbeck jobba som bygningsarbeider i en periode. Andre steder har jeg lest at han i ungdomstida deltok i bærplukkinga (sammen med Danny og Pilon og gutta?) Å beskrive fra innsida eller fra yttersida utgjør en stor forskjell.
Dette blei visst litt tro og synsing, men dypest sett tenker jeg det handler om klassestandpunkt hos de to forfatterne.
Tankeeksperiment? Kunne Hamsun skrevet Dagdrivergjengen?

Veldig, veldig enig med deg: Steinbeck har en varme som i alle fall jeg ikke finner hos Hamsun. (Jeg har tidligere her på bokelskere.no gitt til kjenne at jeg ikke "fikser" Hamsun, selv om jeg ser at det er stor litteratur – jeg synes bl.a. at Hamsun ler av folk der Steinbeck ler med dem. Takk til deg og Karin for at dere satte Hamsun og Steinbeck opp mot hverandre her; det hjalp meg enda litt på vei til å forstå hvorfor jeg blir så provosert av å lese Hamsun! ;P