Bokelskere.no

JEG KAN. Når det gjelder mat vil selvsagt restauranten prøve å finne ut mest mulig på forhånd om hva vi skal spise. Det gjør det lettere for kjøkkenet, men bør ikke være noen betingelse for å reservere bord. Erfaringsmessig er dette ikke noe problem når vi først kommer. Heller ikke om vi bli litt ferre eller flere enn først antatt. Hvis du sier til Lorry at vi blir mellom 15 og 20, og at de fleste skal spise en enkel sommerrett, så bør dette være tilstrekkelig informasjon for dem. Så vidt jeg vet er det heller ingen spiseplikt. Jeg har vært ofte på Lorry og bare tatt en øl.

Helt klart! Tror ikke jeg heller hadde klart å konsentere meg om en bok hvis jeg hadde speil på alle kanter ... :) - Jeg holder likevel fast ved at effekten av denne undersøkelsen står og faller med kvaliteten på boka som leses, noe det virker som om artikkelen/undersøkelsen berører i liten grad.

Det var ikke min mening å trekke ned noe av det du ville ha fram. Tvert imot. Det var derfor jeg også sa at jeg fant artikkelen interessant.

Vitenskapelige undersøkelser kan bidra til økt forståelse av oss selv og vårt møte med litteraturen. Det var også derfor jeg tok utgangspunkt i det artikkelen kaller "experience-taking". Jeg ser dette som et eksempel på at lesing utvider vårt perspektiv mer enn at det endrer det. At vi "glemmer oss selv" mens vi leser er vel det samme som å si at vi "lever oss inn i" handlingen eller karakterene i en bok.

Nå er jeg ingen vitenskapsmann og har ikke gjennomført tilsvarende forsøk som de som beskrives i artikkelen, men min egen erfaring er at det er kvaliteten på det jeg leser (altså om forfatteren klarer å formidle en annen persons tanker på en slik måte at jeg identifiserer meg med dem) som avgjør om jeg blir påvirket av karakterer og innhold. Ikke så mye omgivelsene mens jeg leser.

Men, som sagt, en interessant artikkel om en interessant undersøkelse som underbygger det jeg oppfatter som det viktigste ved god litteratur: At den påvirker oss.

Interessant artikkel, men egentlig ikke oppsiktsvekkende. Det er klart vi lar oss påvirke av det vi leser. Vi skifter meninger, får nye sympatier, eller ser ting på en ny måte. Det betyr ikke etter min mening at vi mister oss selv, snarere at vi styrker oss selv.

Det betyr heller ikke at vi i løpet av en bok endrer totalt våre politiske sympatier eller våre oppfatninger av andre mennesker. Så lett påvirkelig er vi ikke. Men vi snakker om nyanser. Og vi snakker om empati, om forståelsen av hvordan andre tenker, hvordan andre ser tilværelsen.

Hvis vi er åpne for andre tanker, styrker det vår tåleranse og vår evne til å forstå og omgås andre mennesker. Det er etter min mening noe av det litteraturen gir oss. For meg er det kun en berikelse.

Det er lett å se at dette er Horst sin første roman. Ikke bare har han blitt tryggere på sitt eget språk og sin egen fortellerevne i de senere utgivelsene. Han har i senere bøker også evnet å la sin politihverdag inspirere til gode fortellinger. Ikke som her i den første boka om William Wisting å gjenfortelle opplevelser fra egen etterforskning.

For her har forfatteren altså tatt utgangspunkt i en virkelig hendelse i Larvik. Vel. Vi lesere rystes nok langt mindre av brutaliteten i denne fortellingen enn det en relativt nyutdannet politimann opplevde i møtet med ubegripelig vold. Og det er her forfatteren svikter. Han greier ikke å formidle det ufattelige i hendelsen han står overfor på en troverdig måte.

Det mest utilgivelige hos Horst, som han fortsatt etter min mening sliter litt med, men som er påtrengende i denne første boka, er tydeliggjøringen av sammenlikninger og metaforer. Vi lesere er ikke dumme. Vi forstår uglesporet. Vi trenger ikke å bli matet med teskje. Vi forstår egentlig det aller meste før William Wisting begriper det. Én ting er å legge ut spor til leseren slik at vi aner sammenhenger før etterforskeren gjør det. En annen ting er å gjøre detektiven dummere enn han strengt tatt er.

Nei, Horst, dette var en forutsigbar og middelmådig prestasjon. Vi kan egentlig kun takke forlaget for å ha akseptert et så dårlig manus, siden dette ble starten på et ellers ganske så godt krimforfatterskap.

Jeg er fristet til å henge meg på diskusjonen her. Jeg synes heller ikke at "Blind jakt" er den beste A-gruppe-boka som jeg har lest. Nå har jeg bare lest 4 av dem, men likevel. Problemet mitt er at det poetiske og av og til noe pompøse språket passer godt inn i de andre bøkene, der vi kommer nærmere enkeltpersonenes tanker. Og mens andre bøker dypdykker i én av A-gruppens sjeleliv, for eksempel Kerstin Holm i "Skjulte dyp", virker det i "Blind jakt" som om alle skal ha litt sjelegransking. Dette kan muligens komme av at boka er tidlig i serien og at forfatteren ønsker at vi skal bli bedre kjent med alle medlemmene av etterforskergruppen.

I tillegg er det som du sier en rekke forbrytere å forholde seg til. Vi møter til sammen mer enn 10 levende skurker i ulike konsellasjoner (i tillegg til en haug med døde), som det kan være vanskelig å holde styr på til tider.

Jeg setter stor pris på denne serien, men "Blind jakt" spriket litt både i innhold og språk for meg. Og hva er det med disse tittel-oversettelsene? Blind jakt??? Jeg kunne tenke meg minst 10 andre bedre titler, bl.a. "Orfeus og Evrydike", "Stumme skrik", "Metamorfose" etc. Eller hvorfor ikke originalens tittel direkte oversatt: "Opp til toppen av fjellet"?

Kaster aldri bøker. Det er et prinsipp. De jeg ikke vil ha i bokhylla selger jeg på Vestkanttorget i Oslo. 3 dårlige bøker og vips, så har jeg nok til en kroneis.

Gleder meg til Journal 64! Venter bare på pocket-utgaven. Slike gode krimbøker går på sirkulasjon i familien og da venter jeg like gjerne til den seneste utgaven kan anskaffes for en hundrelapp. :)

Kanskje den mest spennende krimboka jeg har lest. Det er sjelden jeg leser med hjertebank.

Det blir nok aldri komplette forfatterskap, men jeg liker å holde meg til de forfatterne som skriver slik at jeg kjenner meg igjen og de jeg synes skriver godt. Det går i bølger dette med lesing. For tiden leser jeg mindre enn hva jeg gjorde for et par år siden. Nå går det stort sett i krim når jeg er på reise.

Jeg går nok også glipp av mye, men det å skulle lese alt som man "bør" lese er jo i utgangspunktet et umulig prosjekt. Det utkommer ca. 1000 nye skjønnlitterære bøker på norsk hvert år. Av dem mange oversettelser. Og om man tenker seg at man i ivrige perioder leser en bok hver uke, så kommer man altså på etterskudd med 950 bøker i året. Deichmanske bibliotek inneholder mye av det som er lesverdig, til sammen omtrent 1,5 millioner bøker. Man kan miste pusten av mindre. Dersom man har ambisjoner om å få med seg det meste. :)

Jeg holder meg ofte til et fåtall forfattere av gangen, for å bli skikkelig kjent med dem. Og da er det forfattere jeg synes skriver godt. Hver gang jeg skal prøve meg på et nytt forfatterskap må det være en spesiell grunn til det, enten en strålende bokanmeldelse, en anbefaling her på bokelskere eller en uforklarlig nysgjerrighet. Et møte med en ny forfatter er som å åpne en dør til et nytt litterært rom. Det kan gi en pirrende, ja nesten skremmende følelse. Det hender selvsagt at rommet man trer inn i virker fremmed, at man ikke liker inventaret eller at det rett og slett er kjedelig der. Da er det bare å gå ut igjen og å prøve en annen dør.

Som jeg gjør i alle tråder hvor det spørres om fantasy-anbefalinger så må jeg nevne vår egen Kristine Tofte, og hennes Song for Eirabu.
Den er ganske så fantastisk. Den kan beskrives som norrøn fantasy, skrevet på et drivende godt og slagkraftig nynorsk. Den har sterke kvinnelige hovedpersoner, et plot med gode porsjoner skjebne og mytologi, (og action såklart). Og det hele er mesterlig vevd sammen i en fortelling man blir sugd inn i.

Og nå kommer snart det andre og avsluttende bindet i verket også. Det var et "grassrotengasjement" for å få forlaget til å trykke opp mer av den boka, som lykkes ganske bra. Tror det var Ida Jackson som dro det igang. Og det ble fulgt opp her på bokelskere.

Forøvrig må jeg bare anbefale Ursula LeGuin, særlig hennes Earthsea trilogy (Jordsjø trilogien) og Annals of the Western Shore.

Har fortsatt bokklubbutgavene av Mobergs ut- og innvandrere, Rølvågs firebindsverk om samme tema, Vesaas Fuglane, Jensens Ikaros og et tyvetalls andre som ikke er blitt borte i løpet av en altfor stor rekke flyttinger i inn- og utland. Det eneste triste med disse utgavene, er at innbindingen ikke er av de beste. Når jeg tok opp Remarques uforglemmelige Tre kamerater og ønsket å lese den om igjen, falt den rett og slett fra hverandre.

Litt tidlig å si ... jeg reiser mye. Men jeg har veldig lyst!

God idé! Igjen: flott initiativ. Har gode erfaringer med "bloggtreff" i andre sammenhenger. Det pleier som regel å bli usedvanlig hyggelig. Og de herrer Nesse og Renberg bør absolutt innfinne seg. :)

Veldig bra initiativ. Det hadde vært en fordel om det ble lagt ut et mobilnummer for oss som ikke har anledning til å komme kl 18, men som gjerne vil finne "gjengen" litt senere. Alternativt kan man bestemme seg for et vannhull allerede og reservere noen bord der.

Ondt blod var den første boka i serien som ble oversatt til norsk, men det er ikke den første i serien. Det er nr. 2. Av en eller annen grunn ventet Cappelen Damm helt til iår med å utgi Misterioso, boka der A-gruppen blir etablert. I løpet av 8 år ble altså bok nr. 2-10 oversatt og utgitt i Norge. Og nå, 10 år etter at bok nr. 2 ble utgitt, har de oversatt nr. 1. Jaja, den som venter på noe godt ...

Fosnes Hansens "vri" på katastrofen setter ikke forliset i sentrum, men skildrer på en troverdig og fascinerende måte oppveksten og livet til musikerne ombord. Absolutt ingen ting å grue seg for! :)

Rart ikke flere har kommentert denne. Smart, spennende og velskrevet krim.

Hehe... dette var jo skikkelig komisk. Snakk om form over substans!
La oss se om jeg forstår deg rett - bøker eksisterer primært for biblioteker og bokhyllers skyld, og som intriør?