Bokelskere.no

Jeg har ikke ord for hvor dårlig jeg synes denne boken er. Jeg er utslitt og drittlei av Arnau, og den edle, unge, ydmyke og fattige mannen, som til tross for voldsom motgang, blir en respektert borger og som gir sine vasaller fri. Som handler stikk i strid med sedvane, med sitt sinnelag 2000-tallet, med idéer om humanisme og likestilling. Usannsynlig og patetisk. Anbefales ikke. Virkelig ikke.

Kjekt du likte bøkene!
Kan eg få spørre deg kva du ikkje likte?

Lene Kaaberbøl kjem til Falturiltufestivalen på Stord no i helga. Eg skal intervjue henne om Sølvhesten (og Katrionabøkene).
Er det nokon bokelskarar som lurer på noko, eller vil helse og seie noko til Lene?

Etter min mening en av de få bøkene av Ben Bova det er verdt å lese. Dette er også en av hans mest tullete. Det fine med boka er at den har et originalt og kreativt blikk på det som ble ebøker lenge før de var noe annet enn en skrekkhistorie forlagsdirektører fortalte redaktørene på sengekanten om kvelden når de små skulle sove.

God leselyst! <3
Håper du blir positivt overraska!

Takk!

Åh, så fint!

Hei!
Eg er heilt enig i at bok 1 både har litt treige passasjer, og ein del andre svakheter.
Eg håper likevel du vil lese bok 2 i serien. Ein lærer mykje av å skrive ei bok. Andreboka er strammare, råare, og er rett og slett ei mykje betre bok enn den første.
Kjærleik og leseglede - frå forfattaren. <3

Bøker eg ikkke eig

Fantastisk bok om Ivan. For de som har lest store deler av serien var den så fyllt opp av intern humor av beste slag at jeg måtte passe meg for ikke å vekke mannen som sov ved siden av meg - selv klarte jeg ikke å legge vekk boka til sovetid når boka nærmet seg slutten og farsen var komplett.

Dette var den første boka jeg leste i serien om Miles Vorkosigan. Jeg skulle gjerne ha begynt på den første, men dette var også et godt sted å begynne. Det er et drama om å oppleve at man har mistet seg selv, bestemme seg for å begynne på nytt, og å gå videre. Nydelig beskrevet som alltid av Bujold. Anbefales på det varmeste.

Det etter hvert store verket om familien Vorkosigan ser ikke ut til å være så kjent her inne. Det burde den være - Bujold har vært en av mine favoritter siden jeg tilfeldigvis kom over Paladin of souls, og er en forfatter flere andre burde få med seg.

Bujold som forfatter leter hele tiden etter nye genre å utforske, innenfor rammene av sci-fi som her, eller fantasy som i Paladin. Thrillere, detektivromaner, romanser, kommendier, space-opera, psykologiske dramaer, hun serverer alt.

Shards of Honor er den første boka, og selv om hun har skrevet serien slik at man skal kunne starte omtrent hvor man måtte finne en bok, så skulle jeg for min egen del ønske jeg hadde startet der. Med Cordelia Naismith, leder av en ekspidisjon for å utforske nye planeter som blir kastet inn i intriger, krig og heltemodige handlinger som mangler sidestykke.

Dette er ikke en roman, men en novelle. Finnes også i samlingen "Miles in love", og der passer den godt.

Enig.

Det er lenge sidan eg har brukt så lang tid på ei bok. Har sovna frå henne kveld etter kveld, og berre det er eit dårleg teikn. Eg lurer på kor redaktøren til EG var i skriveprosessen, for denne boka er minst 300 sider for lang. Og eg elsker lange bøker. Nok eit dårleg teikn. All italiensken gjorde meg ør, eg måtte bruke uendeleg med tid på å Google oversetjingar (eg liker å vite kva eg les), og det var så uendeleg med uinteressante detaljar om bipersonar at eg tok meg i å tenke på kva eg skulle gi gudsonen min i julegåve. Eit tredje dårleg teikn, eg tenker ikkje på andre ting når eg les.

Så nei, eg likte ikkje denne boka. Handlinga var for tynn og langdryg, hovudpersonane karikerte og eg saknar EG slik ho var i dei første bøkene. Sukk.

Jeg er halveis, og blir sittende å bla over hele avsnitt og sider fordi jeg kjeder meg. Lurer veldig på om jeg skal avslutte boka helt eller om jeg skal la den få en sjanse, da jeg har fått både den og mange av de som kommer senere i gave.

Nettopp lest, og hadde behov for å diskutere den, fordi jeg ble så lei og provosert av slutten. Ikke hva som skjedde med Sander, det hadde jeg tenkt gjennom store deler av boka, men hovedpersonens død, som kommer helt ut av det blå, og helt uventet i det siste avsnittet av boka. Hvorfor? Hva er meningen med å ta det med, og å avslutte der? Hva har det med resten av boka å gjøre? Om det ikke er en del av handlingen i boka, hvorfor ikke slutte av i det hun stormer ut? Det virker meningsløst, og får meg som leser bare til å bli sittende igjen med en sorg over en litterær skikkeligse som på denne måten plutselig er borte.

Beklager seint svar, lenge siden jeg var innom sist.

Jeg startet med nettopp denne sieren, og ville nok gjort det på nytt, fordi jeg synes den er den som appelerer mest til meg. Selv sier han Fallen Dragon et sted, kanskje fordi den består av bare en bok? Nå har jo også ettbindsverket Greth North Road kommet. Så om du ikke vil begi deg ut på de virkelig lange seriene så ville jeg startet med en av disse. Liker du noveller, er A second chance at Eden absolutt et godt preludium til Reality Dysfunction.

Hvor sies det at Amerika er så spesielt dårlig? Det har jeg ikke fått med meg.

Helt enig. Etter forrige bok var jeg så skuffet at jeg egentlig ikke hadde tenkt å lese Politi før den kom i pocket, men igår ble den impulskjøpt ved kassen på Rema. Og boka ble slukt, det er rått, det er uforutsigbart, og det er Nesbø i fantastisk slag igjen.