Bokelskere.no

En organisasjon, kroppen er også et organisert system, den lever så lenge den holder seg organisert, og døden er ikke annet enn resultatet av en desorganisering.

Det er det som skjer med oss alle, vi var alltid penere før, Du har aldri vært vakrere, sa kona til den første blinde. Slik er ordene, de skjuler mye, noen ord slutter seg sammen med andre ord, tilsynelatende uten å vite hvor de vil, og plutselig, på grunn av tre eller fire eller fem som kommer seilende, i seg selv helt alminnelige, et personlig pronomen, et hjelpeverb, et adverb, et verb, et adjektiv, og dermed stiger følelsene uvegerlig til hudens og øynenes overflate og river opp følelsenes orden, iblant er det nervene som brister, de har utholdt mye, de har utholdt alt, det var som om de bar en rustning, man sier at legens kone har nerver av stål, og nå står hun der altså oppløst i tårer på grunn av et personlig pronomen, et hjelpeverb, et adverb, et verb, et adjektiv, rene grammatiske kategorier, rene etiketter, akkurat som de to andre, ubestemte pronomener, som gråter de også mens de omfavner den fullstendige setningens kvinne, tre nake gratier i det fallende regnet.

Hun romsterte i kjøkkenet på jakt etter såpestykkene, vaskepulveret, skurebørstene, hva som helst, bare det kunne brukes til å få bort noe, av sjelens uutholdelige skittenhet. Kroppens, sa hun, som for å korrigere den metafysiske tanken, og deretter la hun til, Pytt, det går for det samme.

Drømmene, formløse og utydelige i begynnelsen, vandret fra den sovende til sovende, de plukket opp noe her, noe der, førte med seg nye minner, nye hemmeligheter, nye lengsler, derfor sukket og mumlet de sovende, Denne drømmen er ikke min, sa de, men drømmen svarte, Du kjenner ennå ikke drømmene dine.

Den første blinde fant konas hånd og klemte den, og denne gesten viser oss klart og tydelig i hvilken grad kroppens hvile kan bidra til åndens harmoni.

For øynene, disse øynene, er som to ubevegelige klinkekuler, blottet for ethvert uttrykk, de kunne like gjerne vært fjernet, det er øyelokkene, øyevippene og øyenbrynene som må ta seg av den visuelle retorikk og veltalenhet, og allikevel er det alltid øynene som får æren.

Og tårenes hund, som dilter etter legens kone, fortjener heller ikke å bli kalt hyene, den går ikke etter lukten av dødt kjøtt, den følger et par øyne som den vet er levende.

Men der og da var det som om det ikke fantes noe annet levende organ i kroppen hennes, de måtte være der, men nektet å gi livstegn fra seg, hjertet, jo, hjertet hamret som en kjempediger tromme, dette hjertet som alltid arbeider i blinde, fra det første mørket av dem alle, buken der det ble skapt, til det siste, der det skal stanse.

Slik er tross alt dyrenaturen, den vegetabilske ville ha oppført seg på samme måte hvis plantene ikke hadde hatt alle disse røttene som binder dem til jorden, for et flott syn det ville ha vært å se skogens trær på flukt fra brannen.

Men hun visste at hvis det ble nødvendig, ville hun drepe igjen, Og når er det nødvendig å drepe, spurte hun seg selv mens hun gikk i retning av vestibylen, og hun svarte, Når det som lever allerede er dødt.

Den søvnløse kvinnen lå utstrakt på sengen, renere enn hun noensinne hadde vært i hele sitt liv. En annen kvinne vasket de andre, en etter en, og deretter seg selv.

Det er stunder da ordene ikke tjener til noen verdens ting, jeg skulle bare ønske at jeg kunne gråte, jeg også, si alt med tårer, og ikke måtte snakke for å bli forstått.

... Som nok en gang viser at man ikke skal skue hunden på hårene, det er nemlig ikke på ansiktets linjer og kroppen spenst man kjenner hjertets kraft.

For verdigheten har ingen pris, et menneske begynner å gi etter i de små ting og ender med å miste meningen med livet.

Hvilken nytte har vel jeg av øynene. De lot henne se større redsler enn hun noensinne hadde kunnet forestille seg, de fikk henne til å ønske at hun var blind, det var alt.

Om tingene fortsetter i samme lei, vil vi nok en gang måtte trekke konklusjonen at det er mulig å finne noe godt selv i de største onder, slik at vi kan bære dem, altså ondene, med tålmodighet.

Og det var ikke fordi radioen var defekt eller batteriene utbrukte, livets og livenes erfaring har til fulle bevist at ingen rår over tiden, den likner dette lille apparatet som ikke ville vare særlig lenge, og som noen til slutt måtte få til å tie før den selv gjorde det.

Situasjonen er uutholdelig, Den har vært uutholdelig helt siden vi kom hit, og allikevel holder vi ut, Så doktoren er optimistisk, Optimist er jeg ikke, jeg kan bare ikke forestile meg noe verre enn det vi gjennomlever nå, Jeg for min del tviler på om finnes noen grenser for ondskapen, for elendigheten, Kanskje De har rett, sa legen.

Rop på politiet, og ja, kanskje det fantes noen der, politifolk altså, for blindheten tar som kjent ikke hensyn til fag og yrker, men en blind politimann er tross alt ikke det samme som en politimann som lukker øynene, selv om det ofte går ut på ett.

Noen vil hate deg fordi du ser, tro ikke at blindheten har gjort oss til bedre mennesker.