Hmm. Eg las denne før han vart hypa og hadde ingen førestellingar om boka, anna enn at eg hadde lese andre bøker av McCarthy tidlegare, og eg likte den svært godt. Dersom eg hadde lese henne no, trur eg at eg hadde hatt mykje høgare forventningar, og kanskje blitt skuffa. Det er imidlertid ei ganske minimalistisk fortelling, slik eg hugsar henne, og det fungerte for meg.
Det er alltid interessant å få andre innspel på ting som eg sjølv ikkje har likt. Sjølv hadde eg problemer med å leve meg inn i teksten, sidan han verka litt for tilforlateleg og innhaldslaus på meg. Denne typen tekstar har vel ei tendens til å få meg til å byrje å reflektere, noko som går ut over innlevingsevna, sjølvsagt. Eg er usikker på om eg vil lese meir av le Clezio, men tar gjerne imot anbefalingar. :)
Dette er ei bok eg har tenkt ein del på etter at eg las ho. Det er noko med samanblandinga av religion og vitenskap, samt framtid og primitivitet, som trekk i dei rette trådane hos meg. Science fiction gjort på ein passe subtil og verknadsfull måte.
Kubrick har vel basert nær samtlege filmar på romanar, så ein kan vel ikkje nevne alle, men føler at Ondskapens Hotell (Stephen King) bør skvisast inn.
På den meir kuriøse sida har eg sansen for Luis Buñuel si 1954-filmatisering av Robinson Crusoe (DeFoe).
Coen-brødrene si filmatisering av No Country for Old Men (Cormac McCarthy) var heller ikkje verst.
Flaut er vel ikkje rette ordet, men har lyst til å lese Proust før eg blir gammal.