Den dagen du våkner til verdensfred, våkner du ikke, Harry. For da har de detonert the big one.

Jeg lover å bli bedre i mitt neste liv, sa Harry, så ned og gned seg over nakken. Som hvis hinduene har rett, sannsynligvis blir som barkbille. Men jeg skal bli en snill barkbille.

Høydeforvirret buskvekst.

Passionate about everything in general and nothing in particular, I was capable of devouring an ever-growing pile of books from the light-hearted to the taxing.

Er du litt tom i magen, blir du litt tom i huet. Det sa min mor.

Foreldrene hennes har aldri løsnet grepet. Og i hennes situasjon har hun ikke noe annet valg enn å reagere voldelig. Det er den eneste måten hun kan oppnå en viss kontroll på. Når hun blir voksen, vil hun - på grunn av dette tidlige traumet - desverre tro hun er nødt til å kontrollere og dominere andre på samme måte. Dette karaktertrekket vil være dypt rotfestet i henne og gjøre henne like dominerende som foreldrene h ennes er nå, særlig når hun er sammen med sårbare mennesker, som for eksempel barn. ..........slik videreføres den psykiske volden fra den ene generasjonen til den neste.

Arbeidet med å skape en mer behagelig måte å overleve på er i seg selv blitt en grunn til å leve, og gradevis, ja, nesten metodisk, har vi glemt det opprinnelige spørsmålet...Vi har glemt at vi fremdeles ikke vet HVORFOR vi lever.

Jeg vil gjøre det meste ut av ting. Jeg vil pynte meg som Audrey Hepburn, eller som Dita von Teese. Røde lepper, kullsvart hår og hvit hud som Snøhvit.

deres år besto av 365 dager oppdelt i 12 måneder hver på 30 dager pluss fem tilleggsdager på slutten av året, månedene var videre underoppdelt i tre perioder hver på ti dager, som igjen dannet fire grupper som utgjorde de tre årstidene benevnt som oversvømmelsen, vinteren og sommeren;

Tiden er ikke rund eller firkantet, ingen strek eller linje, har ingen begynnelse eller ende, men er bare luften du puster inn og ut.

Jeg tror jeg blir sittende her i hagen i dag, Gjør det, mor, men hvor mye viser klokken din akkurat nå? Fem på ni, Vel vel, da er det snakk om over fire timer mellom oss, Vet du hva jeg tror, Melk? Nei, At egentlig er den galskapen vi ser rundt oss ikke større enn det vi fortjener.

Det virker som om vi mennesker aldri lærer. Og slik lærer vi den samme leksen om igjen for hver generasjon, og så vil vi gjerne skrive epistler. Vi oppfører oss som misjonærer overfor vennene våre, tar tak i skuldrene deres og rister dem: "Grip dagen!" sier vi. "Det som betyr noe er denne stunden!" De færreste av oss kan gå tilbake og gjøre ting godt igjen. Vi kan ikke gjøre noe med våre burde ha eller kunne ha. Men enkelte heldige menn som Ghosh har aldri slike bekymringer. Han behøvde ikke å tenke på å gjøre noe godt igjen. Det var ingen sjanser han hadde unnlatt å gripe. Av og til kunne Ghosh trekke på smilebåndet og blunke til meg tvers over gulvet. Han lærte meg å dø, akkurat som han hadde lært meg å leve.

Sorte hull, tenkte Violon og stirret opp mot det tette løvverket, sorte hull var min tids mest fantastiske oppdagelse. Himmellegemer som spiser materie, som spiser lys, som brytes ned mot intet, men hvor samtidig alt er alt. Paradokset som skremmer vitenskapsmennene fra vettet, som gjør vårt hittil så velordnede Univers til et mareritt. Ingen kan se inn i et sort hull, ingen fra utsiden kan noensinne bli i stand til å beskrive det innerste punktets nakne eiendommelighet. Et sort hull er et lukket system; materiens død eller materialismens Nirvana og rundt dette systemet krummer Hendelseshorisonten seg som et beskyttende skjold. Faller du gjennom Hendelseshorisonten, kan du aldri vende tilbake til ditt eget Univers. Det er den fullkomne død.

Er det ikke det jeg alltid har sagt, svensker overalt. Aldri i fred for svensker.

Hvert øyeblikk, tenkte han og gned vanndråpene av føttene, har sin egen grenser som må sprenges. Hvert øyeblikk er en galakse.

Alt brytes ubønnhørlig ned mot et nullpunkt, alt jevner seg ut, kjølnes, bevegelse og tid opphører å eksistere. Den totale kalde tilstand.

En eller annen gang i livet stikker enhjørningens horn deg.

Kan noe overhodet sies å eksistere før det blir tenkt på?

Violon Soleng, hva skaker dit sinn,du vet visst hverken ut eller inn?

Jeg hadde en følelse av at jeg hadde trengt fram til verdens ytterste rand. Det som for meg var av brennende intens interesse, var for andre intetsigende og tomt, og til og med gjenstand for gru og frykt. Frykt for hva? Jeg kunne ikke finne noen forklaring på dette. Tross alt var det jo intet meningsløst eller rystende i den forstand at det kunne finnes begivenheter som overskred begrensede kategorier som rom, tid og forholdet mellom årsak og virkning.