Bokelskere.no

Halsen på kontrabassen stakk opp gjennom det tynne og svakt duvande sløret av tobakksrøyk, omtrent som ein spiss fjelltopp stikk opp gjennom morgondisen, og mens fingrane til Jon lunta som tunge bjørnelabbar over strengane, satt gjestane til mamma og lytta, brisne på raudvin og med øre som folda seg rundt tonane og tok vare på dei, slik muslingar lukkar seg rundt og tar vare på perlene sine.

Kloke, gode bestemor. Av ein eller annan grunn såg eg alltid for meg ein liten stubbe når eg tenkte på henne, og da eg fortalde deg det, sa du at du skjønte akkurat kva eg meinte, berre for å legge til at "ein kan ha tillit til stubben". Eg hugsar at eg syntest det var snodig, men vakkert sagt.

...i ettertid har eg fleire gongar tatt meg i å tenke på det som håplaust sentimentalt, men eg tok faktisk vare på puta ho hadde drømt drømmane sine på. Kvar einaste natt i ett, kanskje to år etter at ho døydde, sov eg på hovudputa hennar, og håpa det skulle hjelpe meg til å møte henne i drømme.

Eg kjenner ei glede velte gjennom meg når eg tenker tilbake på scenar som dette, det er i dei stille glørne det er varmast, David, ikke i dei ville flammane, og slik er det med lykka også, ho er å finne i kvardagen.

Jeg kunne ikke finne noen hevngjerrig følelse inni meg - tvert imot: Utleverte jeg ham til politiet var det som om forbrytelsen han hadde begått mot meg ble snudd på hodet. Først hadde han sperret meg inne, deretter ville jeg sørge for at han ble sperret inne. I mitt forvridde verdenssyn ville ikke det ha opphevet ugjerningen, men gjort alt enda verre. Ondskapen i verden ville ikke blitt mindre, men fått større omfang.

Stockholm-syndrom (..) - en kategoriserende diagnose jeg tvert avviser. Det spiller ingen rolle hvor fulle av sympati blikkene måtte være når begrepet ristes ut av ermet, effekten er grusom: Det gjør offeret til et offer for annen gang idet det blir fratatt makten til å tolke sin egen historie - og gjør de viktigste opplevelsene til utviklingen av et syndrom. Begrepet setter spørsmålstegn ved oppførselen som faktisk er avgjørende for at offeret overlever.

Jeg følte meg som en mishandlet hund som ikke biter hånden som slår, for det er den samme hånden som gir den mat.

Jeg kunne bruke flere timer på å vaske bort de små vanndråpene fra metallet i vasken med avkalkningsmiddel, til den var skinnende ren, og jeg vasket toalettet så rent at det vokste opp fra gulvet som en kostbar porselensblomst.

Du var skarp og skuleflink, men nokon praktikar var du verkeleg ikkje. (...) ..og når du endeleg sa deg ferdig med eit arbeidsstykke, var det ofte at eg måtte gjere alt saman på nytt etter at du hadde lagt deg. Eg fann på mange rare forklaringar på kvifor ting ikkje såg akkurat like eins ut når du kom for å sjå dagen etter. (...) Men av og til gjennomskoda du dei kvite løgnene mine (...) ..eg så godt at du var lei deg, og eg prøvde naturlegvis å gjere det godt igjen ved å behandle deg som likemann og arbeidskompis. Kva trur du? kunne eg spørje. Bør vi ha eitt eller to strøk på karmen? Eitt, kanskje. Njaa, sa eg, eg drog litt på det og gav deg tid til å endre meining. Nei, vi må kanskje ha to, sa du. Ja, veit du, eg er sanneleg einig, sa eg. Eg trur også at vi må ha to!

Mens Arvid og Berit og heile det kristne miljøet verdsette det å vise sjølvkontroll og aldri la seg rive med, var det akkurat motsett her; det einaste som ikkje vart vel mottatt, var mangel på glød og interesse for det som vart diskutert. "Herren liker deg varm eller kald, er du lunka, så spyttar han deg ut," som ateisten Oddrun brukte å seie.

-Å, herregud, sjå dei fine auga, seier mamma, og så snur ho seg mot meg, rekker meg bildet. -Sjå, Jon! seier ho. -Sjå kor fin han er!
Eg tar i mot bildet med ein litt likeglad handbevegelse, hatar meg sjølv idet eg gjer det, vil ikkje vere slik, men eg blir slik likevel, vil vise interesse, men eg greier det ikke, ser på bildet (...), ser på han med eit raskt og litt uinteressert blikk, og så gir eg bildet tilbake igjen.
-Mm, seier eg berre. Vrenger seg i meg idet eg seier det, vil ikkje vere slik, men det blir berre slik. Og dei andre ser på meg, ser tvers gjennom meg. Og eg kjenner skamma gløde, det blør i meg, og eg tviheld på smilet, prøver å late som ingenting, men eg får det ikkje til...

Han bar ikke giftering; det var et tegn. Innerst i sitt hjerte var han altså ledig. En forelsket mann liker å kjærtegne gifteringen, snurre på den mellom fingrene; han leter etter den overalt når han uforvarende har lagt den fra seg på kanten av en håndvask eller en hylle. Alltid redd for å miste den.

Når mennesket har felt det siste treet, forurenset den siste dråpen vann, drept det siste dyret og fisket den siste fisken, da oppdager det kanskje at penger ikke kan spises.

Hun husket et sitat fra Stendhal: "Man skal gi livet en skyllebøtte, ellers fortærer det oss".

Vi har selv ansvar for livet vårt. Vi kan ikke legge skylden på andre. Vi får den lykken vi greier å skape, og det største hinderet er ofte oss selv.

Tiden går veldig fort, ikke kast den bort. Tiden renner ut mellom fingrene våre. Noen ganger dreier det seg om sekunder. Sekunder som senere i livet blir en evighet.

Hva tjener det til å leve hvis man ikke lever for noe? Hvis livet bare består i å gå fra én dag til en annen, og så klage over at man ikke skjønner hvor det blir av tiden.

Å ville glemme en mann er det samme som å tenke på ham hele tiden.

Vi har en tendens til å tro at fortid er fortid. (...) At fortiden kan feies under tunge tepper. (...)

Vi tar frem et nytt ark. Begynner på et liv vi kan stå inne for. Være stolte av. Et liv vi har valgt. For i fortiden valgte vi ikke. Vi lå under for andres innflytelse, ble påvirket, skjønte ikke, var på leting, sa ja, sa nei, sa ok uten å ane til hva. Så da fant vi opp ordet "fortid". For å ha et sted å putte alt det vi ikke liker, alt det vi rødmer og skjelver av.

Og så plutselig en dag kommer den tilbake. Flytter rett inn, trenger seg på og krever sitt. Og truer med å legge hele fremtiden i mørke.