LAFlaten som svar til KAH :
15:04, 22. september 2012 Diskusjon: LAFlaten om A Darwinian Left Politics, Evolution, and Cooperation (Darwinism Today) av Peter Singer av Peter Singer
Takk for fin feedback!
Som Peter Singer har vel også jeg kommet frem til at et kapitalistisk system med utvidet sikkerhetsett er det beste systemet, og som deg frykter jeg at systemet ikke vil vare for evig. I en begrenset verden med nærmest ubegrenset befolkningsvekst, vil vi før eller siden overskride naturens grenser og det vil fremtvinge radikale samfunnsendringer.
Det beste for både jorda og oss hadde kanskje vært om hele verden gjorde som Kina og begrenset individets rettighet til å formere seg, men det er dessverre en politikk de færreste ønsker (det strider imot vår natur) og som er vanskelig å få til i praksis (umulig å få til i et demokrati). Vi ønsker ikke regulere oss selv, så det er vel jorda som ender opp med det ansvaret.
Jeg tror ikke Singer ønsker å frarøve oss alle våre utopier og visjoner. Jeg tror poenget hans er at noen utopier og visjoner er mindre hensiktigmessige enn andre.
Skisse til en darwinistisk venstreside
Pamfletten "A Darwinian Left", skrevet av bioetikeren og utilitaristen Peter Singer, er en liten bok med store idékraft. Singers agenda er å overtale venstresiden til å bytte ut Marx med Darwin.
Venstresiden er en bred politisk bevegelse, som inkluderer alt fra anarkister til sosialister og sosialdemokrater. De ulike fraksjonene på venstresiden er uenige om mye, men i følge Peter Singer har alle to ting til felles.
For det første deler de et sett med verdier. Alle på venstresiden er opptatt av å utjevne økonomiske forskjeller og bekjempe urettferdighet. Anarkister, sosialister og sosialdemokrater er uenige om virkemidlene, men det etiske målet er det samme.
For det andre deler de et sett med virkelighetsoppfatninger, som er nedarvet fra marxismen. Den materalistiske historiske teorien sier at det ikke er noen fast menneskenatur, men at menneskenaturen bestemmes av sosiale relasjoner. Endrer du de sosiale relasjonene, endrer du også menneskets natur. Anarkister, sosialister og sosialdemokrater ønsker ulike endringer, men har samme syn på menneskets natur.
Troen på at menneskenaturen kan endres har igjen skapt venstresidens drøm om det perfekte samfunn, men i praksis har disse drømmene alltid vist seg å bli mareritt. Som eksempler på venstresidens feilslåtte politiske eksperimenter nevner Singer Russland under Stalin, Kina under Mao, og Kambodsja under Pol Pot.
Singer mener venstresiden bør beholde settet med verdier, men bytte ut settet med virkelighetsoppfatninger. Første steg mot en darwinistisk virkelighetsoppfatning er å innse at mennesket er sosiale dyr som har blitt formet av evolusjon, og at menneskenaturen har noen trekk som er universielle og ikke kan endres av kultur.
For eksempel er det felles for alle mennesker at vi bryr oss om våre nærmeste, at vi skaper systemer med sosial rangorden, og at kjønnene har ulike roller. Kulturen kan spisse eller dempe disse trekkene, og det vil alltid være variasjon mellom indvider (hvis ikke hadde evolusjon aldri funnet sted), men generelt finnes disse trekkene i alle kulturer.
At vi bryr oss om våre nærmeste henger sammen med selvinteressen. Gjennom millioner av år med evolusjon har naturen selektert individer som handler for seg selv og sine nærmeste, og mennesket er ikke noe unntak.
Venstresiden har alltid drømt om å fjerne menneskets selvinteresse, noe de aldri har lykkes med. Når aristokratiet og kapitalismen forsvant i Sovjet-Russland, ble partisystemet den nye veien for å oppnå fordeler og privileger. Selvinteressen forsvant aldri, den gikk bare inn i et annet system.
Singer mener venstresiden må innse og akseptere at selvinteressen alltid vil være der, og heller fokusere på hvordan selvinteressen kan brukes i det godes tjeneste. Hvis individer får følge sin selvinteresse, vil det ofte være positivt for resten av samfunnet. Singer sitererer Adam Smiths berømte setning: "Det er ikke fra godheten til slakteren vi forventer vår middag, men hans egen selvinteresse."
En darwinistisk venstreside vil ikke benekte eksistensen av en fast menneskenatur, men heller undersøke den nøye og bruke kunnskapen om den for å oppnå målene om utjevning av forskjeller og bekjempelse av urettferdighet.
Jeg syns folk på venstresida bør følge oppfordringa fra Singer. Glem den store utopiske drømmen om det perfekte samfunn, og se heller på hva som faktisk er mulig å få til med den menneskenaturen vi har fått utdelt.
Omtale av Våpen, pest og stål
Jared Diamond skriver overbevisende om hvordan geografiske miljøbetingelser gjorde europeere og asiater i stand til å erobre folkeslag på andre kontinenter.
Den 16. November 1532 kom den spanske conquistadoren Fransisco Pizarro kom til byen Cajamarca i Andesfjellene hvor han møtte inkaherskeren Atahualpa. Med bare 168 soldater klarte Pizarro å overvinne Atahualpas inkahær på 80 000 mann og ta inkakeiseren til fange. Nesten 8000 inka-soldater ble drept i det blodige slaget, mens spanjolene ikke mistet én eneste mann.
Pizarros seier i Cajamarca går inn i et bredere historisk mønster. Fra det femtende århundre og utover ble folkeslag etter folkeslag i Amerika, Australia og Afrika sør for Sahara underlagt europeiske og asiatiske kolonister.
Hvorfor var det sivilisasjoner fra Eurasia (Europa, Nord-Afrika og Asia) som erobret folkeslag i Amerika, Australia og Afrika sør for Sahara, og ikke omvendt?
Dette spørsmålet stiller Jared Diamond i boka ”Våpen, Pest og Stål”. Svaret er at europeiske og asiatiske folkeslag utviklet maktfaktorer som militær kraft (våpen), smittsomme sykdommer (pest) og sentral statsmakt og teknologi (stål), før andre.
Men hvorfor var det europeere og asiater som utviklet våpen, pest og stål, og ikke inka-amerikanere, australske aborginere eller afrikanere?
For å svare på dette grunnleggende spørsmålet, tar Diamond med leseren 13 000 år tilbake i menneskets historie, til tiden hvor det moderne mennesket for første gang forlot den gamle livsstilen som jeger og sanker.
Fra jeger/sanker-livsstil til sivilisasjon
Mot slutten av forrige istid, rundt 11 000 f.Kr., levde alle mennesker som jegere og sankere. To tusen år senere, rundt 9000 f.Kr, oppstod en ny livsstil som kom til å endre menneskene for alltid. I stedet for å flakke rundt og jakte på ville dyr og sanke ville planter, slo noen seg til ro og begynte med matproduksjon.
Matproduksjon oppstod selvstendig i minst fem områder i verden. I Midt-Østen domestiserte menneskene hvete, sau og geit rundt 8500 f.Kr., i Kina ris, hirse og svin rundt 7500 f.Kr., i Meso-Amerika mais, bønner og kalkun rundt 3500 f.Kr, i Andesfjellene og Amazonas potet, maniok og lama rundt 3500 f.Kr., og i det østlige USA solsikke og melde rundt 2500 f.Kr.
Overalt hvor en plante eller dyr ble domestisert, spredde innovasjonen seg raskt til områder med liknende forhold og klima. For eksempel spredde domestisert hvete, sau og geit seg fort fra Midt-Østen til Europa og Vest-Asia.
Den nye livsstilen med matproduksjon førte til stabile matoverskudd som ga jordbrukerne større befolkning og rom for arbeidsspesialisering, to avgjørende fordeler som gjorde at de etter hvert utkonkurrerte dem som fortsatt levde som jegere og sankere.
Etter hvert som befolkningen og arbeidsspesialiseringen økte, ble samfunnet også mer lagdelt, med egne klasser for byråkrater, prester, soldater og håndverkere, som igjen la til rette for opprettelsen av sivilisasjon.
Clash of Civilizations
Etter hvert vokste det frem store sivilisasjoner på alle kontinenter bortsett fra Ny-Guinea/Australia. Lenge var det ingen møter av betydning mellom sivilisasjonene på de ulike kontinentene, men dette endret seg i det sekstende århundre med Pizarros overlegne seier i Andesfjellene over Atahualpa.
Spanjolene hadde overlegen militær teknologi i form av stålsverd, rustninger, skytevåpen og hester (våpen). Spanjolene). Spanjolene bragte med seg smittbare sykdommer de selv var immune imot og som tok livet av mange inkaer (pest). Spanjolene hadde overlegen militær taktikk fordi de tilhørte en utviklet skriftkultur, og de kom til Amerika fordi de hadde skipsteknologi og sentralisert statsmakt som kunne finansiere ekspedisjonen (stål).
Til forskjell hadde inkaene bare rustninger av polstret tøy, stridsklubber, spyd og ingen ridedyr (våpen). Inkaene hadde ingen smittsomme sykdommer (pest). Inkaene hadde sentral statsmakt, men ingen skipsteknologi og ikke noe skriftspråk (stål).
Spanjolene erobret inkaene, og ikke omvendt, fordi spanjolene var det første til å utvikle våpen, pest og stål. Men hvorfor utviklet spanjolene disse maktfaktorene, og ikke inkaene? Årsaken er at spanjolene hadde fordelaktige geografiske miljøbetingelser som inkaene ikke hadde.
Spanjolenes geografiske fordeler
Den første geografiske miljøbetingelsen er domestiserbare dyrearter. Spanjolene hadde mange domestiserte store dyr. Gris, storfe og geit ga stabil tilgang på kjøtt, trekkdyr som storfe og hest ga økt jordbruksproduksjon og hest ga transport og økt militær slagkraft. Til sammenligning hadde inkaene bare ett eneste domestisert stort dyr, lamaen, og det kunne bare brukes til transport og ikke som ridedyr.
Utvalget av domestiserbare dyr var større i Eurasia enn i Amerika. Av totalt 14 store dyr som menneskeheten har klart å domestisere, ble hele 13 domestisert på det eurasiatiske kontinent, inkludert de fem viktigste – hest, sau, geit, storfe og gris. Til sammenligning ble bare ett eneste stort pattedyr domestisert i Amerika, nemlig lamaen i Andesfjellene. På de øvrige kontinentene, Australia og Afrika, ble ikke ett eneste stort dyr domestisert.
I følge Diamond skyldes denne forskjellen både antallet dyr tilgjengelig og dyrenes medfødte psykologi. For eksempel egner både den eurasiatiske villhesten og den afrikanske sebraen seg til transport av varer og som ridedyr. Men der villhesten har et menneskevennlig lynne som gjør den egnet for domestisering, har den afrikanske sebraen et særdeles dårlig temperament som gjør den totalt uegnet.
Den andre miljøbetingelsen er sykdomsmotstand. Når spanjolene gikk i land i Amerika, tok de med seg sykdommer som kopper, meslinger og influensa. De innfødte amerikanerne hadde derimot aldri vært utsatt for disse sykdommene, og døde som fluer. Spanjolenes motstandskraft mot sykdom hang sammen med at de var etterkommere av husdyrholdere hadde overlevd smitte fra gris, hest, storfe, geit og sau. Inkaenes forfedre i Amerika hadde ingen av disse husdyrene, og derfor hadde de heller ikke utviklet motstandskraft.
Den tredje miljøbetingelsen er kontinentenes akseorientering. Alle maktfaktorene som gjorde spanjolene overlegne i møtet med inkaene - skipsteknologi, skriftspråk, kulturplanter, husdyr og pest - ble oppfunnet andre steder enn i Spania, men grunn av kontinentets akseorientering ble innovasjoner andre steder i Eurasia raskt spredt til Spania og tatt i bruk av spanjolene.
Det eurasiatiske kontinent går langs en lang øst-vest-akse. Landområdene langs denne aksen har samme lengdegrad, klima og døgnrytme, som gjorde det mulig å ta i bruk innovasjoner innen jordbruk og husdyrhold som oppstod et sted, et annet sted. Eurasia har også få geografiske hindre, som gjorde det enkelt å spre innovasjoner innen teknologi, organisering og sykdommer. Dette var spesielt viktig for komplekse innovasjoner som skriftspråket, som bare har oppstått uavhengig to ganger i verden.
Til sammenligning går det amerikanske kontinent langs en nord-sør-akse. Landområdene langs denne aksen har forskjellig lengdegrad, klima og døgnrytme, og dette, sammen med geografiske hindre, gjorde det vanskelig å spre alle typer innovasjoner.
For å oppsummere: Spanjolene utviklet våpen, pest og stål fordi de bodde på et kontinent hvor det fantes mange domestiserbare dyrearter, hvor de utviklet motstand mot smittbare sykdommer og hvor en vest-øst-akse gjorde det enkelt å spre innovasjoner fra ett sted til et annet.
Spanjolenes seier over inkaene er del av et bredere historisk mønster, hvor underlegne folkeslag på andre kontinenter ble underlagt overlegne europeiske og asiatiske kolonister. Det er altså ikke overlegen intelligens som gjorde at spanjolene og andre europeere utviklet våpen, pest og stål før andre folkeslag, men fordelaktige geografiske miljøbetingelser. Jeg syns dette er et overbevisende svar.
Europa og ikke Kina
I det sekstende århundret hadde både europeerne og kineserne evnen til å reise til Andesfjellene. Kina utviklet faktisk havgående skip før europeerne, men i 1433 bestemte den kinesiske keiseren at kinesiske skip ikke lenger skulle seile på verdenshavene. Riket hans var stort nok og han ville isolere Kina fra resten av verden.
Diamond mener den kinesiske isolasjonen og den europeiske ekspansjonen delvis kan forklares med geografiske forskjeller. Kina er en stor sammenhengende region uten geografiske hindre, som gjorde det mulig for én sivilisasjon å dominere hele området. Dermed kunne beslutningen til én statsleder stoppe hele regionens videre utvikling og ekspansjon.
Til sammenligning er Europa (sammen med Nord-Afrika og Midt-Østen) en oppstykket region med store geografiske hindre, som gjorde det vanskelig for én sivilisasjon å dominere hele området. Europeiske stater lå konstant i konflikt med hverandre, og den statslederen som ikke tok i bruk den nyeste innen innovasjoner risikerte i verste fall utslettelse.
Vurdering
Diamonds bok er omstridt, og da ”Våpen, Pest og Stål” ble gitt ut på norsk i fjor ble den kritisert fra flere hold. Historikere og samfunnsvitere mener Diamond underslår betydningen av kultur, mens evolusjonsforskere og genetikere mener han underslår betydningen av gener.
Jeg syns kulturkritikken er overdreven. Diamonds hovedpoeng i ”Våpen, Pest og Stål” er ikke at kultur ikke spiller noen rolle, men at miljøbetingelser gjør at sivilisasjoner i det hele tatt kan oppstå, og at gunstige miljøbetingelser ga enkelte sivilisasjoner et avgjørende forsprang. Hvis Kina hadde hatt en mindre reaksjonær keiser i 1433, kunne verden ha sett annerledes ut i dag
Diamond utdyper kulturens betydning i den senere boka ”Collapse: How Societies Choose to Fail or Succeed”, hvor han fremhever menneskenes respons på problemene de møter som én av fem hovedfaktorer til at ulike fortidssamfunn gikk under eller overlevde.
Vestens gjeldsproblemer
Christian Anton Smedshaugs bok "Gjeld" er en enkel og grei gjennomgang av årsakene til vestens gjeldsproblemer.
Vesten befinner seg nå i en gjeldskrise av nesten bibelske dimensjoner. I følge tall fra 2011 har medlemslandene i EU en gjennomsnittlig statsgjeld på 82,5 prosent av BNP mens USA har 101,5 prosent, hvilken er en økning på henholdsvis 23,5 og 39,5 prosentpoeng på bare fire år. Den høye statsgjelda gjør at Vesten i mange år må bruke mer penger på å betale renter og avdrag og mindre penger på offentlige tjenester og velferd. Samtidig, på den andre siden av jorda, blomstrer Kina som aldri før. Hvordan i all verden havnet Vesten i dette gjeldsuføret?
I boka "Gjeld – Hvordan vesten lurte seg selv" svarer Christian Anton Smedshaug på dette spørsmålet. Økologen, økonomen og Senterparti-mannen mener det er to hovedårsaker til at vesten havnet i gjeldskrisa. For det første har vesten i mange år finansiert langvarige budsjettunderskudd med lånte penger. For det andre måtte vesten redde sitt eget banksystem fra konkurs med svimlende redningspakker under finanskrisen i 2008.
Langvarige budsjettunderskudd finansiert med lån
Når en stat over flere år finansierer budsjettunderskudd med lån fra banker istedet for å øke inntektene eller å kutte i utgiftene, oppstår langvarige budsjettunderskudd.
Manglende inntekter skyldes i stor grad, i følge Smedshaug, at mange vestlige land har nedbygd industrien til fordel for mindre uproduktive sektorer. For å tjene penger må et land eksportere varer andre land vil ha, og helst industrivarer, siden disse ofte er mer produktive per hode enn andre goder og tjenester. Men i følge Smedshaug har de fleste land i Vesten sluttet å produsere industrivarer andre land vil ha. Industriproduksjon er gradvis blitt flagget ut til Kina og i Vesten satser man istedet på ”uproduktive” sektorer som tjenester, eiendom og fritid.
Årsakene til at vestlige land valgte å låne penger istedet for å kutte utgiftene, er i følge Smedshaug flere. For det første har mange vestlige stater ført en medkonjukturspolitikk der de burde ført motkonjukturspolitikk. Statene har brukt opp alle pengene i gode tider, fremfor å spare noen av dem til dårlige tider. Når de dårlige tidene først kom, valgte staten å låne penger fremfor å kutte ned på utgiftene, i god tro på at de dårlige tidene ville gå over av seg selv. For det andre har mange vestlige ført en populistisk skatte- og velferdspolitikk. Velgerne ønsket både lav skatt og gode velferdsordninger, og politikerne ga dem det de ville ha. For å finansiere underskudd forårsaket av gode velferdsordninger og lave skattesatser, lånte statene penger framfor å sikre et tilstrekkelig skattegrunnlag. Hellas er det fremste eksemplet på denne populismen.
Statlig overtakelse av privat bankgjeld
På toppen av budsjettunderskuddene kom finanskrisen i 2008, hvor de amerikanske storbanker på Wall Street plutselig stod i fare for å gå konkurs. Ingen ante rekkevidden av hva som ville skje dersom bankene gikk over ende, og derfor ble de vestlige statene enige om redningspakker for å redde dem. USA alene punget ut med XXX antall dollar. På det viset ble bankenes private gjeld ført over på statenes offentlige gjeld, på toppen av gjeldsbyrden som allerede hadde blitt til gjennom mangeårige budsjettunderskudd.
Årsakene til finanskrisen er mange og sammensatte, og i "Gjeld" peker Smedshaug på tre årsaksforklaringer: Statlig garanti for subprime-lån kombinert med deregulering av finansmarkedene, en statlig finanspolitikk som skapte kunstig lave renter og nye billige penger, samt tilgang på billige penger fra Kina.
Statlige subprime-garantier og finans-dereguleringer
Boligboblen i USA ble hjulpet i gang av en uheldig kombinasjon av statlige subprime-garantier og deregulering av finansmaarkedene. På begynnelsen av 1990-tallet innførte Bush senior en lov som påla de statlige låneinstitusjonene Freddie Mac og Fannie Mae å gi 30% av utlånene til dem som har dårlige kredittforutsetninger (subprime). Politikken ble videreført av Clinton. Tanken var at alle amerikanerne, også de som ikke hadde råd, skulle få muligheten til å skaffe seg egen bolig. Problemet er at når staten garanterer for banksystemene samtidig som bankene står fritt til å spekulere, skaper det en situasjon hvor bankene kan gamble og inkassere all profitt hvis de vinner og staten rydder opp hvis de taper.
Og det som skjedde i boligboblen var nettopp en slik ”moral hazard”. Bankene ga lån til mange som ikke kunne betale for seg, og disse råtne lånene ble igjen - på grunn av samtidig deregulering av finansmarkedene og påfølgende keativt finansielt entreprenørskap - delt opp i pakker og solgt videre til banker i andre land, som igjen solgte dem videre til andre banker, og så videre. Når boligboblen sprakk hadde ingen oversikt over hvor de råtne lånene befant seg. I frykt for hele systemets kollaps, så vestlige land så ingen annen mulighet enn å redde bankene med dyre redningspakker.
Kunstig lave renter og tilgang på billige penger
Boligboblen i USA ble også hjulpet i gang av en finanspolitkk som førte til enkel tilgang på billige penger. I frykt for økonomisk resesjon, har sentralbankene holdt rentene (pris på penger) kunstig lave for å holde hjulene i gang. Samtidig har sentralbankene har trykket penger for å finansiere statenes underskudd, som igjen fører til inflasjon. Kombinasjonen høy inflasjon og lav rente, fører til negativ realrente, hvilket betyr tap å spare penger i banken. Istedet brukes pengene på spekulasjon i finansmarkeder og å investere i boliger.
Verst av alle sentralbankene er Federal Reserve i USA. Federal Reserve er i en særposisjon, ettersom valutaen de kontrollerer, dollaren, de facto er verdensvalutaen. Helt siden ”the Nixon Shock” i 1971, hvor USA forlot gullstandarden for å trykke mer dollar for å finansiere Vietnam-krigen, har den amerikanske sentralbanken trykket penger hver gang USAs budsjetter går i underskudd. De siste 13 årene før boligboblen sprakk var veksten i dollarmengden 70% høyere enn stigningen i BNP. Disse pengene smurte økonomien og skapte inflasjon i eiendomsprisene.
Boligboblen ble også smurt av billige penger fra Kina, som invester deler av eksportoverskuddet sitt i vestlige valutaer og obligasjoner. Spesielt attraktivt er amerikanske obligasjoner og amerikanske dollar.
Mulige tiltak i Norge
Norge er blant få (det eneste?) vestlige land med langvarig budsjettoverskudd, men det betyr ikke at vi er utenfor gjeldsfare. Norges offentlig sektor er oppblåst, budsjettoverskuddet skyldes først og fremst gode tider i oljebransjen – og en gang vil oljeeventyret ta slutt - og den private gjelden er faretruende høy. Hva bør Norge gjøre for å ikke havne i den samme gjeldsfella? Smedshaug foreslår flere tiltak for å skape en bedre og mer bærekraftig norsk økonomi, deriblant å motive til investeringer i innovasjon og industri fremfor eiendom og finans, å re-regulere finanssektoren og ikke garantere for bankvesenet, samt å motivere privatpersoner til å spare mer og låne mindre. Han understreker at endringene må komme gradvis over tid og ikke brått.
Smedshaug mener også norske investorer må investere pengene sine annerledes. Staten må oppfordre det private næringsliv til å investere i (naturfaglig-)kunnskap, industri og innovasjon, istedet for i ”uproduktive” sektorer som eiendom, fritid og finans. Smedshaug foreslår skattelette til bedrifter som satser på innovasjon og teknologi og subsidier for å beskytte ”infant industries” mot oppkjøp fra utlandet.
Videre foreslår Smedshaug bedre regulering av finanssektoren i kombinasjon med at staten ingen lenger bør garantere for det private bankvesenet. På lang sikt vil det være bedre å la bank-verstingene gå over ende enn å redde dem. Han viser til Island, som – sterke advarsler til tross - lot bankene sine gå over ende istedet for å redde dem med redningspakker. Etter en tøff periode, med mye sosial og politisk uro, er den islandske økonomien nå sakte men sikkert på bedringens vei.
Smedshaug er også opptatt av at den private spareprosenten må opp. Nordmenn sparer i gjennomsnitt 7,4% av inntekten (SSB 2011), mens kineserne sparer i gjennomsnitt 40% (s. 133). Alle privatpersonlige investeringer, som bolig, bil, hytte, etc, finansieres med lån og ikke oppsparte midler. Det er begrenset hva lille Norge kan gjøre med andre sentralbankers pengepolitikk, rentesatser og internasjonal valutaspeulasjon, men det går an å fjerne skattefradrag på lån og å innføre eiendomsskatt på eiendom utenom egen bopæl slik at det blir mer lønnsomt å spare overskuddspenger i banken.
Et annet tiltak som kan – må? - vurderes å er å fjerne enkelte velferdsordninger. Nordmenn sparer lite fordi vi har tilgang på billig kapital og gode velferdsordninger. Dersom ting går skeis forventer nordmenn å bli hjulpet av staten, derfor setter vi ikke av penger i tilfelle "en uværsdag”. I Kina er det annerledes. Dersom ting går skeis forventer ikke kinesere å bli hjulpet av staten, derfor er de sterkt motivert til å sette av penger til ”en uværsdag”.
Informativt om kapitalisme sett fra sosiologens perspektiv.
Boka "Capitalism" er en sosiologisk introduksjon til kapitalisme, skrevet av politisk økonom og sosiolog Geoffry Ingham. Ingham er opptatt av kapitalismens institusjoner, hvordan de oppstod, hvilken rolle de spiller, og hvordan de samspiller med hverandre.
Boka er delt inn i tre deler.I den første delen presenterer Ingham fem sentrale kapitalisme-teoretikere – Adam Smith, Karl Marx, Max Weber, Joseph Schumpeter og John Maynard Keynes. I den andre delen vier han ett kapittel til hver av kapitalismens institusjoner – penger, markedet, virksomheten (the enterprise), kapital og finansmarkeder, og staten. Bokas tredje del er et etterskrift om finanskrisen og dens etterspill.
Ett av Inghams hovedpoeng er at kapitalisme og dens institusjoner ikke er noe som oppstår ”spontant” av seg selv, men sosiale konstruksjoner som gradvis oppstår gjennom kontinuerlig løsing av interessekonflikter som oppstår mellom ulike grupper innad i staten. For eksempel hevder Ingham at den proto-kapitalistiske staten i Storbritannia oppstod nettopp på grunn av en interessekonflikt mellom to mektige grupper – den etablerte kongen og det gryende borgerskapet.
Ettersom det britiske borgerskapet gradvis ble rikere og mektigere oppstod det en interessekonflikt mellom dem og kongen om kontrollen over mulighetene for å tjene penger på handelsvirksomhet. Borgerskapet krevde mer politisk makt, og kongen ville ha en større bit av den økonomiske kaka. Konflikten løste seg med en stilletiende enighet, der borgerskapet avsto fra kravet om å herske i bytte mot retten til å tjene penger under forhold sikret og beskyttet av monarkens stat. Til gjengjeld skulle borgerskapet finansiere monarkens stat ved å la ham kreve inn skatter og låne ham penger. Max Weber beskrev denne stilletiende enigheten som ”the memorable alliance”.
Det at kapitalismens institusjoner er sosiale konstruksjoner gjenspeiles også i at det har oppstått ulike typer kapitalisme i ulike land. Japansk kapitalisme er forskjellig fra amerikansk kapitalisme, som igjen er forskjellig fra norsk kapitalisme. Kombinasjonen kapitalisme og liberalt demokrati er heller ikke et selvfølgelig utfall, noe land som Kina og Russland demonstrerer.
Jeg syns Ingham har skrevet en godt strukturert bok med rikholdig litteraturliste. Han virker å ha god oversikt over temaet og drøfter både mainstream-teori og alternative økonomiske teorier. For eksempel blir østerriksk økonomi nevnt et par ganger. Jeg savner dog en kort og konsis definisjon av begrepet kapitalisme. I kapittel 3 (Basic Elements of Capitalism) definerer og drøfter Ingham tre grunnleggende elementer i kapitalisme (pengesystem, markeder, privat produksjon), men jeg skal gjerne hatt en ”skikkelig” definisjon på én setning eller to.
LAFlaten som svar til [ Slettet bruker ] :
17:54, 29. mars 2012 Diskusjon: fremo om Ringworld (S.F.Masterworks) av Larry Niven av Larry Niven
Jeg må si meg uenig der. "Ringworld" er sammen med "Solaris" og "Gateway" en av mine favorittbøker innen science fiction-sjangeren. Jeg liker både samspillet mellom de fire "turkameratene", det enkle adventure-plottet og den gispende beskrivelsen av den enorme ringverdenen.
Larry Nivens utforskning av den enorme kunstige verdenen "Ringworld" engasjerer enda.
Science fiction-romanen "Ringworld" ble skrevet av Larry Niven i 1970. Premisset er enkelt: Bortenfor det såkalte "kjente universet" oppdager man et kollosalt byggverk; en enorm ring – seks hundre millioner engelske mil lang og nitti millioner engelske mil i radius – som slynger seg rundt en stjerne.
En ekspedisjon på fire sendes til ringverdenen for å undersøke den. Romskipet krjæslander på den indre siden av ringen, og dermed tvinges mannskapet ut på oppdagelsesferd. Snart møter de restene av den avanserte siviliasjonen som bygde ringen, en sivilisasjon som har gått i oppløsning og vendt tilbake til barbariet.
"Ringworld" er en enkel og rett frem eventyr-fortelling. De fire heltene havner i en ukjent verden og må forsere hindringer for å komme seg tilbake til den trygge verdenen de forlot. Nivens språk er enkelt og tydelig, og handlingen suser av gårde i raskt tempo. Alt dette gjør fortellingen både lettlest og spennende, perfekt for lesing på sengekanten.
Jeg liker godt personene og skapningene vi følger. Ekspedisjonen består av to mennesker, én kzin (digre kattelignende skapninger beryktet for sin krigerskhet) og én gal Pierson's Puppeteer (intelligente planteetere med tre bein og ekstrem nedarvet feighet). Samspillet mellom mennesker og romvesner er morsomt og byr på underfundige kulturkræsj-situasjoner.
Det beste ved "Ringworld" er likevel miljøskildringen. Niven bruker mye tid på å beskrive ringverdenen, og det er en overskridende verden han tegner opp. Det er nesten så jeg mister pusten når det går opp for meg hvilke enorme dimensjoner det er snakk om.
Jeg leste akkurat ferdig "Ringworld" for tredje gang. Det blir neppe den siste.
Varsel om en vannløs flod
Med ”The Year of the Flood” har Margaret Atwood skrevet en verdig og velkomponert oppfølger til "Oryx and Crake".
"The Year of the Flood" er en slags spirtuell oppfølger til "Oryx og Crake". Du trenger ikke den første for å forstå den andre, men det er likevel en fordel å gjøre det. Romanene følger hverandre i stil og oppbygning, i tematikk og setting, og også delvis i persongalleri.
Akkurat som ”Oryx and Crake” veksler ”The Year of the Flood” mellom to tidslinjer og samtidig mellom to sjangre. Den første tidslinjen er dystopisk og foregår i en nær fremtid hvor nasjonalstater ikke lenger finnes og hvor store globale korporasjoner sitter med makten. Det er en sterkt klassedelt verden, hvor de heldige privilegerte holder til i avstengte bystater og de uheldige uprivilegerte i vidstrakte pleebland. Det er en verden med omfattende miljøødeleggelser og hvor bioteknologien har løpt løpsk. Den andre tidslinjen er post-apokalyptisk og foregår i tiden rett etter en menneskeskapt epidemi har utryddet (nesten) alle mennesker og lagt sivilisasjonen i ruiner.
”Oryx and Crake” handler om geniale vitenskapsmannen Glenn og hans drøm om å erstatte dagens mennesker med en genetisk forbedret og fredligere utgave, en slags Mankind 2.0. "The Year of the Flood" foregår som sagt i samme univers, men handler istedet om den religiøse kulten Guds gartnere. Guds gartnere er en artig kult. Øko-troen deres er en slags plukk-og-miks av kristendom, vitenskap og økologisk tenkning. Gartnerne er pasifister, vegetarianere og ivrige tilhengere av resirkulering. De er motstandere av skrift og andre informasjonsmedier. Istedet for å lene sge på skriftlige kilder memorerer de alt som er viktig å kunne, blant annet ved å synge catchy salmer. Sentralt i øko-troen er fortellingen om den vannøse floden Gud vil sende menneskene som straff for deres dårlige håndtering av jorda. Og når den vannløse floden faktisk kommer, i form av Glenns menneskeskapte epidemi, kommer deres før-industrielle kunnskaper til nytte.
Romanen er et overflødighetshorn av interessante betraktninger, av både tidsspesifikke samfunnstendenser og det universielle ved menneskets vesen. I en passasje forklarer Adam One, Gartnernes religiøse leder, hvorfor Gud er nødvendig for gartnernes religion. Den eneste måten å få folk til å ta miljøtrusler på alvor, sier han, er å få dem til å tro truslene er sendt av Gud. ”If there’s a penalty, [the people] want a penalizer. They dislike senseless catastrophe.” I en tid hvor verdenssamfunnet i større grad enn tidligere trues av ulike natur- og miljøproblemer er det en betraktning til ettertanke.
Spennende og velskrevet dokumentarbok om skurker og kjeltringer, mannsroller i endring, og haltende kriminologiske forklaringsmodeller.
Hovedpersonene i "Politi og Røver" er den tidligere politimannen Johnny Brenna og kjeltringen Petter R. Hansen. Brenna har jobbet som spaner i Oslo i mange år, mens Hansen har tilbragt dagene med å sprenge minibanker og stjele biler. Den ene har levd av å følge loven, den andre av å bryte den, og de to har tilsynelatende lite til felles. Likevel har politimannen og kjeltringen mer til felles enn en først skulle tro. De er begge tilhengere av det samme macho mannsidealet.
Både Brenna og Hansen er opptatt av å være handlekraftige, tøffe og rettferdige. Hansen er riktignok kjeltring, men understreker selv at han følger en kodeks hvor han bare stjeler fra bemidlede og ikke fra vanlige folk. Begge liker å lese om våpen, kampsport og historie. (Og ikke bare leser kjeltringen og politimannen mange av de samme bøkene, de oppdager også at de har samme favorittforlag!) Og begge ser med forakt på vanlige folk, og spesielt bebrillede akademikere, som lever det normale og akk så kjedelige A4-livet.
Duoen kontrasteres etterhvert med forfatteren av boka, Kjetil S. Østli, som seiler opp som personifiseringen av alt det røveren og politimannen liker å se ned på. østli er en bebrillede akademiker som liker bøker og kultur, styrer unna fart og spenning, jobber normal arbeidstid og lever generelt et (i deres øyne) kjedelig A4-liv. I et forsøk på å gjøre ”ekte mannfolk” ut av Østli, starter de to gutta - uten at Østli vet om det - et prosjekt de kaller Prosjekt Mann, hvor målet er å gjøre ”ekte mannfolk” av den pinglete bokormen. Blant tar røveren Østli med på et rallyløp innover Østfolds landeveier, mens politimannen tar ham med på et brutalt selvforsvarskurs. Dermed blir boka mer enn bare nok en bok om skurker og helter. Den blir også et interessant møte mellom to ulike mannskulturer, der forfatteren selv representerer den ene kulturen.
"Politi og røver" er også en debattbok som tar et kritisk standpunkt mot den tradisjonelle kriminologien. Så vidt jeg forstår, er kriminologi forankret i et sterkt sosialkonstruktivistisk perspektiv, hvis hovedpostulat er at individet er en sosial konstruksjon. Det vil si at individer formes av samfunnets sosiale mønstre, og hvis du endrer de sosiale mønstrene, endrer du også individet.
Kriminologien ser til samfunnet for å forklare hvorfor noen blir kriminelle og andre ikke, og blant utløsende forklaringsmekanismer er mangel på én eller flere foreldre, liv i fattigdom og sosial usikkerhet. Problemet er bare, mener Østli, er at mange kriminelle ikke passer inn i disse forklaringsmekanismene. Kjeltringen Petter R. Hansen beskriver barndommen sin som trygg og god, han er sønn av to hardtarbeidende og lovlydige Arbeiderparti-lokalpolitikere, og han har aldri lidd noen økonomisk nød. Likevel ender han opp som stolt yrkeskriminell og (grøss og gru!) Frp-velger.
Selv mener Hansen at det er trangen etter spenning og et ønske om å gjøre opprør mot det etablerte som gjorde ham til kriminell. Og dermed stiller Østil spørsmålet: Kan det også være noe medfødt som gjør at noen er mer disponible til å bli skurker? Kan det for eksempel være at noen er født med større søken etter spenning, som igjen kan føre til kriminell atferd? Østli følger også opp disse påstandene ved å beskrive og vise til seriøse forskningsarbeider hvor tradisjonelle krimonologiske forklaringsmodeller problematiseres.
Den engelske gentlemannen, poeten og politimannen Gabriel Syme infiltrerer den anarkistiske organisasjonen "European anarchist council", der hver av de sju medlemmene er gitt kodenavn fra en av ukedagene. Etterhvert oppdager Syme at han ikke er den eneste som seiler under falskt flagg, og sammen med sine nye følgesvenner befinner han seg snart i et surrealistisk mareritt hvor det totale kaos truer verdensordenen. Eller gjør det det?
"The Man Who Was Thursday" er først og fremst en eksistensiell materiell fantasi og ikke en spionthriller. Det ligger riktigok et slags konspirasjonsmysterium i bunn, men men boka beveger seg fort ut at det typiske spionthriller-plottet og leseren etterlastes med få tydelige svar, så den dedikerte spionelskeren kan nok bli skuffet. Det overordnede temaet i romanen er orden versus kaos, noe som også gjenspeiles i romanens form. Chesterton bruker mange språklige motsetninger og paradokser, og han skriver både elegant, morsomt og vittig.
Anbefales!
"Vi pynter oss med horn" er en hardbarket roman om livet på skuta Fulton under et seilas til Island, og er en uhyre interessant skildring av relasjonene mellom seks svært ulike sjømenn som er ombord. Kapitlet om den mannevonde rotta er legendarisk. Aksel Sandemose på sitt aller beste.
Fransk science fiction om klonene Daniel24 og Daniel25 som studerer livshistorien til originalen Daniel i et forsøk på å finne ut hva kjærlighet er.
Stand up-komikeren Daniel har blitt rik på å vitse med folks fordommer. På tross av rikdommen lever ikke Daniel noe godt liv. Han betrakter menneskeheten med misantropiske øyne og har nesten mistet troen på kjærligheten, og har egentlig ingenting å leve for. Daniels liv tar en brå vending da han blir med i en ufo-kult, som tror at menneskene ble skapt av avanserte romvesener. Daniel er skeptiker og deler ikke kultens overbevisninger, men han fascineres av dens indre liv, dens ledelse og ikke minst dens ultimate mål: Å gjøre menneskene udødelige gjennom kloning.
Noen tusen år senere sitter Daniels klone nummer 24 (og senere nummer 25) og leser Daniels livshistorie. Sekten lyktes nemlig med sitt store prosjekt, for et menneske er, som de sier, "ikke noe annet enn materie og informasjon". Klonene lever trygge og skjermede liv i inngjerdede festninger, mens verden utenfor har gått til helvete. Klonene er ikke bare kloner, men også oppgraderte mennesker. Fysiologisk livnærer de seg på solenergi og psykologisk er de tilpasset et liv i ensomhet. Klonene har også mistet evnen til kjærlighet, og når de leser Daniels livshistorie, blir de fascinert av alt snakket hans om kjærlighet, og de ønsker å vite hva det egentlig er.
Et gjennomgående tema i Daniels livshistorie er nemlig kjærlighet og spesielt kjærlighetens vilkår i den vestlige individualismen. Daniel elsker to kvinner i løpet av livet. Den første kvinnen han elsker, den vakre og klassisk dannede Isabelle, møter han mens de begge er unge og ettertraktede. I mange år elsker han henne og hun elsker ham. Men for vakre kvinner er den tiden den største fiende, og det gjelder også Isabelle. Kroppen hennes eldes og forfaller og mister interessen for sex. Daniel fortsetter egentlig å elske Isabelle, men han klarer seg ikke uten sex, og til slutt velger han å forlate henne.
Daniel er en middelaldrende mann da han møter den andre kvinnen han lærer å elske, Esther. Esther er ung og deilig og ettertraktet, og Daniel elsker henne nettopp for hennes ungdommelighet og frilynthet. Men i motsetning til den klassisk dannede Isabelle, som kjente til og verdsatte kjærlighet, er Esther et produkt av en ekstremt individualistiske kultur: Hun er hedonistisk, seksuelt frisluppen og ute av stand til å elske. Daniel elsker Esther, men hun ønsker bare fysiske forhold, og til slutt velger hun å forlate Daniel, paradoksalt nok av samme grunn som han forlot Isabelle: Hun syns Daniel er for gammel og dårlig i senga.
Et annet gjennomgående tema i denne boka er spenningen mellom arv og miljø, mellom menneskenatur og kultur. Stand up-komikeren Daniel ser ut til å ha et toholdig syn på mennesket. På den ene siden betrakter han menneskene som enkle dyr hvis liv til syvende sist dreier rundt den brutale kampen om overlevelse og reproduksjon. På den andre siden betrakter han menneskene som kulturvesener, og han har lite til overs for vår individualistiske vestlige kultur. Daniel mener at folk i vesten – hvor det store idealet er å dyrke seg selv – har mistet interessen for og evnen til kjærlighet – som, i følge Daniel, handler om å overgi seg selv og dyrke en annen.
Med "Muligheten av en øy" har Houellebecq skrevet en tankevekkende og (for noen) lite politisk korrekt og provoserende fremtidsfabel, som virkelig er verdt å lese.
Hardkokt krim i Odda som fungerer veldig bra.
Gregers Werle, sønn av den velstående og mektige industrikongen Håkon Werle, kommer tilbake til Kristiania etter noen år i selvpålagt eksil. Gregers kamerat Hjalmar har giftet seg med Gina, ei ung jente som jobber som tjenestepike hos Håkon Ekdahl. Sammen har Hjalmar og Gina fått datteren Hedvig. Den lille familien bor i en liten leilighet sammen med Hjalmars far, gamle Ekdahl, hvor Hjalmer også driver en fotografiforretning.
Etter hvert oppdager Werle at ikke alt er som det skal. Far og sønn Ekdahl er ikke lenger i kontakt med virkeligheten. De lever i hver sin drømmeverden. Gamle Ekdahl roter rundt på loftet og innbiller seg å være modig storviltsjeger, mens unge Ekdahl tror han er hardtarbeidende og innovativ fotograf, når han i realiteten er udugelig og fullstendig ute av stand til å tjene penger på virksomheten.
Det viser seg at Håkon Werle holder den lille familien økonomisk i live, noe han har egne samvittighetsgrunner for å gjøre. Etter hvert som Gregers graver i fortiden og forstår hva som har skjedd, insistierer han på å fortelle familien Ekdahl sannheten om deres liv. Gregers idealistiske prosjekt ender til slutt med en katastrofal familietragedie.
Vildandens evige tema er følgende: Vil folk få det bedre hvis ubehagelige sannheter om livene deres kommer frem? På den ene siden står Gregers Werle, som mener sannheten må komme frem og at familien Ekdahl har rett til å vite om livsløgnene de lever på. På den andre siden har vi Dr. Relling som er av den oppfatning at folk flest trenger livsløgner for leve et godt liv. Det er spenningen mellom disse to synene, og ikke minst den tragiske fortellingen, som gjør Vildanden til et fantastiske godt stykke.
Whatever handler om Harel, en isolert og deprimert mann som jobber i IT-avdelingen i en større bedrift. Harel tjener godt på jobben, men den er kjedelig og han har i tillegg ikke noe sosialt liv eller noe drag på damene.
I romanen reflekter Harel ofte over hva som er makt, og han kommer frem til at økonomisk kapital hverken er den eneste eller viktigste formen for makt. Seksuell kapital er minst like viktig som den økonomiske og brukes i like stor grad til undertrykking, mener han.
En 28 år gammel kollega av ham, en småvokst, stille og ikke spesielt attraktiv mann, har aldri kysset en kvinne. Andre kolleger har stadig nye kjærlighetsforhold. Harel slutter at hvis marxistene ønsker likhet mellom mennesker, må de utvide kampen til også å gjelde lik tilgang på kjærlighet og sex, derav den franske orginaltittelen, Extension du domaine de la lutte (Utvidelse av kampen).
Whatever er en provoserende og tankevekkende roman, og det er tydelig hvorfra Mads Larsen hentet inspirasjon da han skrev Pornopung.
Et evolusjonspsykologisk blikk på forbruk og markedsføring. Millers bok er tidvis veldig interessant, tidvis nesten skremmende.
Sist sett
