Bokelskere.no

Fattig. En bok du umiddelbart forstår er skrevet og utgitt med tanke på å bli en bestselger. Dramatisert språkdrakt som ikke forholder seg til den lavmælte stilen forfatteren gjerne blir sagt å ha. Historien i seg selv, om de tre ensomme menneskene, litt på siden av samfunnet, er fortalt før på bedre måter. Jeg ble skikkelig skuffet. "La meg synge deg stille sanger" var mye mer troverdig og mye mindre desperat etter å bli sett og hørt.
Én ting skal Olsson ha, og det er litteraturtipsene hun gir i boken. Jeg leser nå "Varulven" av Sandemose, som følge av lesningen av Olssons bok, og den er bra!

Takk for respons! Det ordnet seg via iBok.no.

Fikk tak i et brukt eks via iBok.no.
Takk for respons uansett! :)

Er det noen som kan og vil selge meg "Byens språk" av Pløger? Forlaget er utsolgt.

Jeg ser at det er blitt spurt etter Bokelskere-app i et par år her. Er det VIRKELIG ingen som ser potensialet? Jeg ville GLADELIG betalt for en slik. Ser for meg en med samme grensesnitt som Flixster (for film). Så i mellomtiden - finnes det andre som har laget en slik app - gjerne utenlandsk?

Vi snakker litt forbi hverandre. Jeg har ingen problemer med å forstå den forskjellen språket skisserer, i språket. Den semiotiske koblingen som gjøres mellom mental forestilling og uttrykk i wikipedia, i ordboka og i daglig bruk er åpenbar (for disse to ordene).

Jeg synes det er spennende å utfordre presisjonen i språkbruk som har fått et kulturelt rotfeste. Moderne vitenskap og memetikk kan ofte være i stand til å rokke ved semiotiske koblinger som vi tar for gitt. Jeg begynte å tenke på dette da jeg merket at jeg selv ikke uten videre godtok at det i mitt sinn foregår to forskjellige prosesser avhengig av om jeg sympatiserer eller empatiserer. Jeg kan f.eks fortelle meg selv en "historie", underveis og etterpå, om hvordan jeg tenkte da jeg handlet, om hva som foregikk i hodet mitt, men er den sann, eller er den kulturelt betinget, en måte å gjøre mine handlinger meningsbærende på i et sosialt tegnsystem?

Det var derfor jeg tok denne avstikkeren, men jeg skal ikke ta dette videre her.

Hehe!

Grunnen til at dette er vanskelig for meg er nok nettopp fordi jeg ikke gjør et skille mellom hjerne og hjerte, ei heller mellom følelser og tanker. Når disse uttrykkenes forskjellighet nærmest brukes som referanseramme for den distinksjonen som gjøres mellom sympati og empati oppstår derfor problemer. Jeg har en materialistisk overbevisning. Jeg må regne med noen semiotiske forstyrrelser av denne sort, hehe.

Jeg kan være enig i mye av dette, og mitt opprinnelige innlegg markerte heller ikke uenighet, det hadde ingenting med gyldigheten av ditt utsagn å gjøre. Jeg kunne tilføye noe fordi jeg selv har lest boka, ganske enkelt. Ingen stor fan av tapperhet som ledende prinsipp hvis det betyr at man aldri blottlegger sitt følelsesliv, hverken for seg selv eller for andre.

Takk for betimelig korreksjon!

Jeg synes dette er vanskelig. Det er forholdsvis lett å gjøre distinksjonen i språket, men jeg synes ikke den like lett lar seg overføre til virkeligheten. Total forvirring oppstår når noen også skiller mellom affektiv og kognitiv empati. Den kognitive innebærer en form for empatisering som nok langt på vei ligner den formen for empati du skisserer - som en forståelse av den andres tankeprosess. Affektiv empati innebærer en gjenkjennelse av og identifikasjon med en annens følelsesliv. For meg er dette ensbetydende med å føle sympati, da omsorgsbiten nærmest gir seg selv ved en slik gjenkjennelse. Jeg har på stående fot vanskelig for å se for meg scenarioer der dette ikke vil være tilfelle.

Jeg er dog enig at ordenes egenart, for jeg ser den tekniske distinksjonen og er åpen for at den praktiske, virkelighetsnære distinksjonen gir større mening for andre, definitivt bør bevares og skal tenke meg om to ganger før jeg slenger de ut i samme selskap neste gang!

En kommentar: Pity betyr medfølelse / sympati/ empati, men brukes ofte i de tilfeller der vi i Norge gjerne snakker om "stakkarslighet". Altså en form for medfølelse (dersom dette i det hele tatt er en nødvendig ingrediens) som ledsages av en mindre sympatisk følelse av egen overlegenhet vis a vis den lidende. I boka dukker ordene Gretemor har plukket ut opp da hovedpersonen snakker om sin lidende, og kanskje i hans øyne også noe stakkarslige søster. Rett før sitatet sier han "I don't want to insult her".

Mange har tenkt sitt om følelsen av "pity" (klarer ikke å komme på et enkelt, dekkende ord på norsk). Nietszche mente, og mange tror han snakket om sympati generelt, at det er en følelse som bare bidrar til å spre lidelse. Han mente sågar at det innebar en negasjon av livet, ja, at det var en anerkjennelse av livets meningsløshet og dermed - nihilisme.

Vi har vel alle erfart at det å uttrykke at man synes synd på noen er en øvelse med varierende utfall, og at det ofte ikke tilfører den andre noen styrke, at det tvert imot kan virke støtende og utløse en bråte med forsvarsmekanismer. I blant er ingenting mer egoistisk enn å gråte med den andre, da har man faktisk gjort lidelsen til sin egen og er ikke lenger tilstede slik man burde være.

Vel, dette ble som vanlig mange ord. Poenget mitt var at jeg tror Auster siktet til hvordan det å uttrykke at man synes synd på noen kan såre heller enn å lege.

Noen tanker: At forsvaret internt og overfor de som de har måttet rapportere til har rettferdiggjort sine valg og konsekvensene av dem med et slikt narrativ er jeg ikke i tvil om. Jeg vil dog ikke si at dette er et narrativ som har preget journalistikken her til lands (noe som heller ikke påstås i sitatet, jeg vet det), annet enn når norske soldater har dødd, i slike tilfeller blir det nærmest en nødvendighet av respekt for de etterlate. Jeg mener dekningen av krigen til tider har vært svært kritisk (med rette).

Flere bøker utgitt de siste par årene har grepet fatt i Norges feilsteg før, underveis og etter denne krigen. Få har sagt noe om det jeg noen ganger tenker er problemets kjerne: oss. Vi leser jo om og forstår forsvarets virksomheter som om det var et eget foretak, en business med "ups and downs". Afghanistan var en drømmekrig, ganske riktig. For oss var den fjern og uten konsekvens. Like nådeløs som historiens dom over krigen kommer til å være, vil den kanskje også være over vår manglende mobilisering mot den. Kanskje ser vi her baksiden av den medaljen jeg jo mener utvanningen av nasjonal stolthet på mange måter er: folk følte ikke sterkt nok at hva vi gjorde i Afghanistan også var nært knyttet til hva Norge skal og bør være.

Det norske forsvaret fikk en internasjonal bestilling og leverte sin tjeneste uten protest fra aksjeeierne.

Haha! For øvrig artig å bli gjort oppmerksom på dette bildet, har aldri sett det før og "uventa moderne" traff spikeren på hodet.

Hesten som beskrives til slutt er kanskje av Delacroix.

Edit: Der var'n:

Hehe, artig øvelse. Sånn umiddelbart er det bare de to første jeg tar, det må være Hveteåker med kråker av Van Gogh og Hunden av Goya.

Godt svar. Problemet med generalisering er at man ikke fanger opp det individuelle og partikulære, slik som din nåværende situasjon. At prisstigningen på kyllingkjøttdeig har rast fra inflasjonsmålet er kanskje ikke noe som plager nordmenn flest, men det er av langt større betydning for de som ikke berøres nevneverdig av en prisnedgang på luksusprodukter (jeg hører selv til de som bryr meg mer om kyllingkjøttdeig- enn iPhone-priser). Kanskje er dette symptomatisk for en (skummel) utvikling mange har spådd vil ende i et middelklassens død-scenario (der brorparten har kommet seg høyere, mens en liten, ikke-hensyntatt minoritet relativt sett blir svakere og svakere).

Du lærte meg også nytt om leiemarkedet i byen. Måtte finne ut litt mer, merket jeg, og fant blant annet denne artikkelen som gjorde meg oppmerksom på forskjeller mellom de nordiske landene som jeg ikke var klar over: http://www.nrk.no/viten/privatisert-leiemarked-er-dyrere-1.11215303

Fotnote, litt relatert til første del av dette innlegget: Jeg leste akkurat her om dagen at World Economic Forum regner stadig økende inntektsforskjeller som den største trusselen mot verdensfred. Verdens 85 rikeste individer sitter nå på like mye penger som den fattigste halvparten av verdens befolkning, altså rundt 3,5 milliarder mennesker. Sykt.

Poenget mitt var ganske enkelt at min regjering, ved å ha dannelse som overordnet mål, ville kunne skjøvet til side realpolitiske hensyn og at dette ville hatt en negativ innvirkning på vårt BNP og dermed på den enkeltes mulighet til å kunne kjøpe seg bøker. Det var ikke særlig gjennomtenkt eller seriøst ment, hehe.