Bokelskere.no

I det tredje Mass Effect-spillet så finner man i citadellet reklame for en actionfilm om Blasto, Mass Effect-universets svar på James Bond. Og det må det selvsagt bli tegneserie av. Kostet 99 cent hos Dark Horse Digital. Det var bra den var billig da den er litt i korteste laget. Men morsom er den, og med krogan som skurker blir det jo en del action også. Man må nok ha spilt spillene og være kjent med universet for at dette skal være forståelig. De kan gjerne lage flere historier om Blasto, men da håper jeg de blir litt lengre og innehar litt mer dybde i historien.

Så langt er dette den beste jeg har hørt av Warhammer-lydbøkene. Toby Longworth har en tydelig og god stemme, i tillegg er det masse med lydeffekter og musikk i bakgrunnen som skaper den rette stemningen. Mye av det går selvsagt på lyden av skudd og eksplosjoner. Historien handler om Space Marine-legionen Raven Guard, som har litt vansker mot opprørshæren til Horus. Det tar bare litt over en time å høre igjennom, og jeg hadde ingen konsentrasjonsproblemer slik jeg vanligvis får med lydbøker. Synes det blir kjedelig å sitte stille, så begynner som oftest å rydde eller betale regninger, og da får jeg ikke med meg alt. Men med Raven's Flight klarte jeg faktisk å sitte gjennom hele historien.

Doktoren og Martha havner på en sumpplanet hvor de møter kolonister, oterlignende dyr og tentakkkelmonstre. Klarte ikke å leve meg inn i denne, så den ble litt kjedelig. Virker som om annenhver bok i Doctor Who The New Series Adventure er bra eller dårlig. Alle disse bøkene er beregnet på unge lesere, noe denne bærer mer preg av enn andre i serien. Wetworld tok seg riktignok litt opp mot slutten, men ble litt for mye "jobb" å lese seg igjennom den. En positiv ting er at den er ganske kort.

Laget mest for min egen del, da jeg begynner å få så mange at det blir vanskelig å huske alle.

Men det er jo lov for andre å kikke, og bli misunnelige :-)

Alle er i hardperm, med mindre annet er notert. Listen vil bli oppdatert etter hvert.

Mye bedre enn den første boken, som jeg syntes var litt kjedelig. Man får en litt uggen følelse gjennom hele boken. Tilbedelsen av keiseren, hemmelig brorskap innenfor militæret og sjokkerte astartes (space marines) som ikke kan tro at folk mener de burde bli straffet for å drepe sivile. De kan ikke skjønne at de våger å tenke tanken engang. Dette er et samfunn man ikke har lyst til å leve i. Serien Horus Heresy handler om opprøret som Horus starter mot keiseren. Og etter to bøker er jeg fremdeles usikker på hvem som er værst. Har ikke hørt så mye om keiseren, men all heltedyrkelsen både mot ham og mot Horus blir litt kvalmende i lengden. Den jeg liker best i bøkene hittil er den fulle dikteren som bruker sine dikt til å si noen skarpe sannheter, og han har bare en mindre rolle. En ting jeg ikke likte så godt var den rykkvise historiegangen. I begynnelsen virker det som om man hopper frem og tilbake i tid, så går ting kronologisk, men plutselig så hopper man over noen måneder med kriging, og man får nesten ikke med seg hvorfor de begynte å krige engang. Men, hver bok skrives av forskjellige forfattere, så jeg tror jeg skal i hvert fall prøve et par bøker til i serien.

Fantasy-bok om alvetvillingene Tyrion og Teclis. Den ene stor og sterk kriger, den andre sykelig og svak men mektig i magi. Minner meg veldig om Caramon og Raistlin fra Dragonlance-bøkene. Forhåpentligvis går det litt bedre med Tyrion og Teclis, men med Warhammer vet man aldri. Selve historien syntes jeg var litt tynn. Tvillingene må forlate sin far og dra til fønikskongen for å bli testet for forbannelsen som følger etterkommerne til den store helten Aenarion. Samtidig er en farlig (og pervers) demon på jakt etter hevn over Aenarions slekt. Man får en lang og litt treg oppbygging av spenningskurven, så pang! og boken er ferdig. Warhammer-bøker er ikke kjent for å ha så mye dybde, men denne hadde ikke engang noen spennende action-scener som man vanligvis får litt for mange av i disse bøkene. Ble litt skuffet rett og slett.

The Strain av Guillermo del Toro og Chuck Hogan er bra vampyrbok, litt annerledes enn det klassiske synet på vampyrer. Veldig skummel bok. Er første boken i en trilogi. Utgitt på norsk med tittelen Trusselen. Guillermo har visst sagt at han med disse bøkene ville gjøre vampyrene skumle igjen. Salem's Lot av Stephen King har også skikkelig skumle vampyrer. Presten fra den boken dukker også opp i Dark Tower-serien hans. Ellers liker jeg serien Vampire Earth (første bok Way of the Wolf) av E. E. Knight. Den handler mer om vampyrlignende romvesener som har tatt over jorda. Men de er vampyrlignende. :-) Ellers var Anne Rice allerede nevnt. De er veldig bra, men litt langdryge noen ganger. Hvis du heller vil ha vampyr-humor i stedet for grøss, kan jeg anbefale Carpe Jugulum av Terry Pratchett. (latinsk for grip halsen)

Sangen om eldane har jeg ikke hørt om. Vet du hvem som har skrevet den? Har første bok i Song for Eirabu serien liggende i skal-lese-haugen. Mange sier den skal være bra, men er litt skeptisk pga nynorsken :-)

Må si meg enig i de du har nevnt. Tolkien og George R.R. Martin er helt klart mine favoritter. Er halvveis i Vindens Navn og så langt virker det som om Rothfuss også vil havne der. Robin Hobb (Farseer trilogien, The Liveship Traders, mf) er også blant mine favoritter. Andre som er høyt oppe er selvsagt Tidshjulet (Robert Jordan), The Sword of Truth (Terry Goodkind), Shannara-bøkene (de første) av Terry Brooks, DemonWars (den første trilogien) av R. A. Salvatore, Lord of the Isles (David Drake) og Sword of Shadows (J. V. Jones). Og, ja, må ikke glemme L.E. Modesitt Jr eller Steven Eriksons Malazan Book of the Fallen heller. Blant de norske synes jeg Horngudens Tale av B. Andreas Bull-Hansen er best. I fantasy-sjangeren finnes det så mange som er veldig gode (og mye ræl også), så det er vanskelig å velge den beste. Som oftest er det den jeg leser akkurat nå som føles best :-) I hvert fall blant de jeg har nevnt. Alle de jeg har nevnt kan nok kalles mesterverk på sitt vis, men for meg er Tolkien fortsatt øverst, med Martin hakk i hæl.

Har forhåndsbestilt den norske utgaven. Er spent på om den er like bra som originalen.

Er omtrent halvveis gjennom Det Sorte Hjertet av John Connoly. Leser egentlig ikke så mye krim, men fikk anbefalt denne og den er ganske bra. Veldig mørk og brutal, og så er det hele tiden noe so skjer så det aldri blir kjedelig. Fikk også Vindens Navn av Patrick Rothfuss i postkassen i dag. George R. R. Martin har sagt at den er skremmende god, så da stoler jeg på det. Tror nok jeg kommer til å begynne med den etterpå. Nesten 900 sider, så kommer sikkert til å holde på med den frem til neste helg også.

Etter åtte bøker om Black Jack Geary, bytter Campbell nå fokus til den andre siden: the Syndics. I stjernesystemet Midway, slår Iceni og Drakon seg sammen og prøver å gjøre Midway selvstendig, uten innblanding fra syndikatets regjering. Og det er ikke enkelt. Det undertrykte folket vil ha demokrati. Drakon og Iceni vet ikke om de kan stole på hverandre. De vet ikke om de kan stole på sine nærmeste undersåtter engang. Syndikatet vil ta tilbake kontrollen og kan sende sine krigsskip når som helst. I tillegg har syndikatets hemmelige politi nådeløse agenter som kan være gjemt blant befolkningen. Nabosystemene er også i opprør og de må passe på at uroen ikke sprer seg til Midway. Og i bakgrunnen lurer trusselen fra "enigma" romvesnene.
Boken inneholder selvsagt action og romkrig, men det som er mest fascinerende er hvordan samfunnet og lederne selv utvikler seg utover boken. Da syndikatet regjerte, gjorde de på toppen det de ville, og alle andre måtte finne seg i det eller bli drept. Iceni og Drakon går over til et litt mykere diktatur, og selv om demokrati virker veldig skummelt, kan man skimte det i horisonten. De har til og med radikale ideer om å innføre et realt rettsystem i stedet for å bare skyte folk de tror har gjort noe galt, eller som de rett og slett ikke liker.
I de tidligere bøkene i serien så har fokusert vært på Alliansen og særlig militæret. Nå utvider Campbell kompleksiteten i fremtids-universet sitt og gir bøkene mer dybde. Selv om styresettet er sjokkerende uvirkelig fra vårt norske synspunkt, beskriver han tankesettet til sine to "helter" eller protagonister såpass godt at boken føles realistisk. Måtte smile litt over hvordan de så arbeiderstyre (kommunisme) som en slags grusom infeksjon.
Campbell har alltid hatt et snev av samfunnskritikk i sine bøker, men her synes jeg han setter ting enda mer på spissen.
Amazon sier de vil sende meg den neste boken hans, Guardian, i juni neste år. Gleder meg.

Det var tittelen som først tiltrakk meg ved denne boken. Robopokalypse. Jeg fikk med en gang assosiasjoner til en maskindrevet dommedag og kom til å tenke både på Terminator og Matrix. Forsiden minner meg om filmen I, Robot og jeg ser for meg hærer av robotene fra den filmen som masjerer. Omslaget skryter om lovord både fra Stephen King og Clive Cussler. Forlaget sier at selveste Steven Spielberg kjøpte filmrettighetene allerede da forfatteren bare hadde skrevet rundt hundre sider. Dette må jo bare bli bra.
Og det var det.
Historien minner meg mest om Terminator-historien fra filmene og tv-serien. Det er ikke Cyberdyne som starter det hele, men en kunstig intelligens med en nifs barnestemme som heter Archos. Archos vender menneskenes teknologi mot dem selv. Heiser slipper seg ned og knuser passasjerene. Fly krasjer inn i bygninger. Bilene går på jakt i gatene, ikke ulikt Stephen King filmen Trucks, men mens den filmen bare var tåpelig er denne boken skremmende. Det sies at google-bilen kjører seg selv. Er nå det så lurt?
Historien presenteres gjennom korte glimt av folks opplevelser, både før, midt i og mot slutten av krigen mot maskinene. Omtrent som den glimrende World War Z av Max Brooks (tror den også har kommet på norsk nå). Dette gjør historien mye større. Dette er ikke en bok om en liten gjeng som slåss mot roboter, men om hele menneskeheten mot robotene. Det meste foregår selvsagt i USA, men vi får også høre om London, Tokyo og Afganistan. Norge er kun nevnt med en liten anekdote om noen nordmenn som ikke forstod engelsk.
Det er også mye som skjer mellom kapitlene. Dette blir kort nevnt men leserens fantasi blir nødt til å fylle igjen hullene, noe som lar leseren selv bestemme litt hvordan han/hun liker historien.
Dette er akkurat slik en bok som jeg liker: en stor, grandios historie om menneskets kamp for å overleve. Med roboter :-) Et lite aber er at det går alt for fort å lese igjennom boken. Men jeg syntes jo også at The Stand av Stephen King kunne vært lengre.
Det er i alle fall tydelig at Wilson har god greie på teknologi, han presenterer sitt dommedagsscenario slik at det virker troverdig. Man blir nesten bekymret for at dette kan skje om noen få år. Han skriver også med et lettfattelig språk, så man trenger ikke it-utdannelse for å forstå sammenhengen i det som skjer.
Dette er en skremmende og fascinerende fremtidsvisjon som jeg anbefaler på det sterkeste. Filmen kommer i 2014 og i følge imdb er Chris Hemsworth (selveste Thor) og Anne Hathaway (ryktes) med. Jeg tror det blir vanskelig å toppe boken.

Fikk to forhåndbestilte bøker i postkassen denne uken, og vil nok kaste meg over disse: Ropopokalypse av Daniel H. Wilson og Tarnished Knight av Jack Campbell. Campbell er en gammel favoritt, og Wilson sin bok har fått gode omtaler. Steven Spielberg kjøpte visstnok filmrettigheten før boken var ferdigskrevet. Har også fått tak i noen Army of Darkness-tegneserier så det blir en travel helg :-)

En liten novellesamling, som visstnok skal være begrenset i et opplag på 3000. Litt skuffet over innholdet. De tre første novellene var ganske kjedelige og uinteressante (Distant Echoes of Old Night av Rob Sanders, Extinction av Aaron Dembski-Bowden og The Master of Mourkain av Josh Reynolds). The Blessing of Iron av Anthony Reynolds var den beste. Den handlet om et brutalt opprør på en fabrikk-planet og ga også et innblikk i livssynet til en mekanisert Adeptus Astartes (en über-soldat). The Memory of Flesh av Matthew Farrer fortalte hva følgene av Reynolds historie ble (man får hva man høster). Ikke like godt skrevet, men slutten var knall. Perihelion av Dan Abnett avslutter samlingen, og var den novellen jeg gledet meg mest til. Den var grei nok, men ikke så bra som jeg hadde håpet. Men den åpner for et interessant plot i den kommende boken Pariah. Tydeligvis et reklamestunt.

Denne boka er Konge! Eller Dronning! om du vil :-)
Hvis du ikke har lest noe av Martin før, så anbefaler jeg at du begynner med I Vargens Tid, da det er såpass mange hovedpersoner at man fort detter av lasset hvis man starter midt i. Dette er del to av bok to. Martin skriver såpass store mursteinsbøker at Vendetta forlag har valgt å dele dem opp. Men ikke bli bekymret av det. Bøkene er lange, men når du når slutten så er det ingen tvil om at de ikke er lange nok :-)
Skal ikke røpe så mye av historien, men handlingen er satt i Westeros, hvor det er krig om å være konge, samtidig så er det noe skummelt som foregår langt i nord. Det er mye bedre om man leser det selv.
Plottet er ikke så veldig originalt hvis man leser mye fantasy, men det er veldig godt gjennomført. Detaljrikdommen er enorm, og Martin er heller ikke redd for å vise de mer lugubre sidene av et middelaldersamfunn. Verden virker levende og ekte, man føler faktisk at dette stedet kan eksistere.
Har tenkt litt på hvorfor akkurat Martins bøker er så mye bedre enn andre, lignende fantasy-serier. Jeg tror det må være følelsene. George R. R. Martin har en egen evne til å få leseren til å leve seg inn i bøkene og føle for karakterene. Jeg blir virkelig glad når ting går godt, eller fryktelig lei meg når noen dør. Jeg føler virkelig stolthet når favorittene mine overvinner en stor utfordring. Jeg kan til og med få ulidelig lyst til å brøle til boken "Hvorfor i helvete er det ingen som tar livet av den jævla xxxxx?!". Det er de bøkene som får deg til å føle noe, både på godt og vondt, som er de beste.

Rose Red husker jeg at jeg likte, med Julian Sands og hun som spiller Bones. Var ikke det en miniserie? Den er ikke basert på noen bok, men Stephen King skrev manuset. Mener også å huske at King spilte pizzabud i den.

Den beste Stephen King boka vil for meg være The Stand, med Dark Tower serien som en sterk nr. 2. Firestarter er også veldig bra, og Salem's Lot. Likte også Dreamcatcher (boken, ikke filmen) veldig godt, selv om mange andre ikke gjorde det. I novellesamlingene hans er det også mye spennende å lese. Som noen andre nevnte her så syntes ikke jeg heller at From a Buick 8 var noe særlig. Les heller Christine for en skummel bil-historie. Likte heller ikke Rose Madder noe særlig, fikk aldri helt tak på den.

Blant filmene har det vært mye rart, det meste dårlig eller middels, men det er to jeg synes er veldig bra: The Green Mile og The Mist (basert på en novelle, ikke bok).
TV-serien Kingdom Hospital likte jeg også veldig godt. Den er ikke basert på noen bok, men er Stephen Kings omskrevne versjon av den danske serien Riget.

Syntes den var litt treg i starten, men tok seg heldigvis opp etter hvert. Har aldri hatt noe særlig sans for bøker med indianere og indianerreservat, men denne var ikke så ille. Men det er vel kanskje vampyrene som har skyld i det :-)

Helt enig. Dark Tower er en fantastisk serie. King har jo nylig kommet med en ny bok i serien som heter The Wind Through the Keyhole. Har ikke fått lest den enda, men gleder meg til å begynne. Kan også anbefale novellen The Little Sisters of Eluria som ble publisert i Robert Silverbergs novellesamling Legends. Og hvis du vil ha med deg absolutt alt i Dark Tower serien, så finnes det også en tegneserieversjon. Tror det er Marvel som utgir den.