En sjarmernede roman, full av vittigheter krydret med livets alvor. Noen ganger kunne man ta seg i å lure på hvor romanens historie skulle ta veien - men den var full av herlige overraskelser- der man trodde den skulle bli forutsigbar. Det som kanskje føltes noe langdrygt, var Farens brev til Vilma, som kom med jevne mellomrom, som vi lesere også måtte ta del i - og de kunne bli noe monotone og repetitiv. Dette er en roman som har tronet de siste julene - men den lot seg fint lese i april også. Herlig lesing. Anbefales.
Koselig, men forutsigbar roman av Sandemo - skrevet på 80-tallet. Følger en velkjent skrivestil fra Margit Sandemo, der det meste løses i siste kapittel. Ikke den beste i denne føljetong-serien, men likevel fin underholdning, selv om den havner midt på treet.
Sandemoklassiker, originalt skrevet i 1975 - handlingen er lagt til Første verdenskrig i Frankrike. Boken er velskrevet og spennende - og har et fint persongalleri. Dette er også en av de bøkene hvor Sandemo tar seg tid til å bygge opp sitt persongalleri på en skikkelig måte - og det høyner karakteren for meg. Så Les "Meldt Savnet" og ble kjent med tvillingene David og Sissi, og ikke minst Madeleine og Marc.
Bok nr 15 i "Gabriels Hus" inneholder triste moment - med dødsfall for en av de fine personene i sagaen. Så dukker en ung kvinne frem fra fortiden til Gabriel, og man bare aner at her skal det bli styr. En morder går løs i Lafjorden, og alt henger sammen med Hallvard - og hans kvinner råkes, og man skjønner etterhvert hvem dette kan være. Mange motsetninger i denne boka, men den bæres for så vidt godt nok. En firer.
Lettlest og fornøyelig bok i serien om "Gabriels Hus" - på nytt så trekker det litt ned at det atter er gjengangere - og "folk fra andre siden" - det blir på et vis for mye, og "for normalt" til at jeg som leser kjøper det. Utover det, synes jeg forfatteren beskriver hverdagslivet i Lafjorden veldig godt - og jeg koset meg, og var gjest, når Elida og Maria åpna kroen i Lafjorden.
Flere karakterer introduseres etter hvert som historien ruller frem - Mikkel og Megans datter Solveig kommer til Lafjorden som en nordvestkuling av uante dimensjoner. Samtidig står dramatikken sterk på flere fronter - og også denne boken er full av både gjenferd og dødsfall i tillegg til herlig hverdagsliv.
Koselig, underholdende, hjertevarm kjærlighetshistorie - men kanskje noe forutsigbar i enkelte parti. Men boken får deg til å ville nyte en svær tallerken pasta og en god rødvin av gammel årgang. Forfatteren skriver godt - og romanen er underholdende, uten å være direkte spennende
Sandemoklassiker fra 1976 - og en rørende historie om Kireon og hans 7 små indianerbarn, som han redder ut av en katastrofe. Romanen er velskrevet, og igjen imponerer Sandemo ved å klare å skape en ramme rundt historien og, som er troverdig - denne gang: Andesfjellene i Sør-Amerika. Denne boka er fin.
Til å være en av Sandemos aller første romaner - skrevet originalt i 1965, vil jeg gi denne boken top score. Den tar oss tilbake til 1100-tallet, til traktene rundt Ranrike, til Sigurd Jorsafalstid og hans samtidige. Vi møter Inga, og hennes formynder Osmund, som er vokter for en flis av det hellige korset, Jeg synes Sandemo har truffet godt her - både i faktoren underholdning, men også en roman som er lærerik og spennende. Verdt å lese!
Knuts bok - Knuts jakt etter farsarven sin - gullet som faren Karl etterlot et eller annet sted utenfor vidda. Men Knut treffer også Anna - prestedatteren som skal giftes med en Greve i Danmark. Bente Pedersen - er i sammenligning med sine andre samtidige serie-forfattere fra nord, ofte uten humor i sine bøker - dvs karakterene er ikke slagferdige, humoristiske, som kanskje gjenspeiler den "typiske nordlendingen" man møter f.eks i Trine Angelsens serier - men kanskje speiler hun det finske lynnet i sine karakterer, Pedersen. Hun skriver godt - i korte setninger, beskrivende - MEN - det kan noen ganger bli kjedelig - og dette at alle hennes figurer til stadighet omringes av mennesker som dør, er gjentakende i denne serien om Raija - og Knut er intet unntak. Og så han opplever at kjærligheten forsvinner i brå ulykkelig død. Denne boken er ikke blant de beste i serien - og alle disse kapitelene der Knut leter etter gull, har man vært gjennom med andre karakterer tidligere.
Dramatisk bok - dramatisk åpning, som fullfører der forrige bok sluttet: I løpet av et kort kapittel kan man konstatere både drap og et tragisk selvmord. Det som kanskje er mer pussig, er at alle rundt legger dette bak seg utrolig fort - uten noen former for traumer i det hele tatt, og stusser litt på troverdigheten i nettopp det. Ellers ruller historien videre med både sorg og kjærlighet - og nye bekjentskaper. Mest spent er man kanskje på en arvelig sykdom, og en søster i Kristiania som føler seg fornektet. Joda - tar fatt på neste bok også.
Interessant bok i serien om "GABRIELS HUS" - forfatteren skriver opplysende om rettsvesen og fengselsforhold i Tromsø i 1913. Dramatikken er imidlertid til stede på alle hold - ikke bare for Gabriel som må greie ut med sitt, men også Elida som opplever sitt livs tragedie. Gjensyn med gamle kjente figurer som Ågot for en til å smile. Bok nr. 11 er en femmer.
Fin flyt i den tiende boken om "Gabriels Hus" - og spenningen tar seg opp - etter hvert som fortellingen rulles frem. Det er ikke mindre enn fem barnefødsler i denne boken, det er bryllup og barnedåper - og nye karakterer skrives inn. Dette er kanskje utfordringen for slike bokserier som dette - for persongalleriet blir ganske stort etter hvert som bøkene blir flere, og det kan være vanskelig som leser å henge med i hvem som er hvem.
Det var med store forventninger jeg endelig skulle lese denne boken - som hadde blitt så roset og oppskrytt på forhånd. Jeg ville kalt den en "stillferdig" bok - med fine skildringer og dramatiske historier til mennesker vevd inn i hverandre. Som et av kapitlene og sier: "Ingen møter er tilfeldig - alt ligger i skjebnen" - i denne boken kan nesten noen av tilfeldighetene bli litt for tilfeldig. Til at boken er så hypet - ble jeg nok litt skuffet, og lander på en FIRER. Koselig, underholdende, sår - om en kvinne som gjør alt hun kan for å leve et stillferdig liv, der selve livet hennes snakker med utestemme.
Hadde ikke lest noe av denne forfatteren før - så det var med nysgjerrighet jeg startet på denne boken. Temaet var heller ikke så interessant ved første øyekast: Rikt par, med flotte jobber, som mister alt, og ender opp i en kommunal leilighet i byens belastede gate. Men FOR en roman - for en roman med følelser, historier om ekte vennskap, menneskeskildringer, humor, latter og gråt. Denne boken hadde alt, samt ga meg et fint innblikk i prosessen hvordan det er å miste absolutt alt. Forfatteren fikk meg og til å ønske at jeg bodde i dette strøket paret kom til - med naboen Tracy, med Len Eleven Dogs og Skull!!!! For en herlig gjeng. LES LES LES
Roman fra 1965 - og skrevet i sin samtid. Bærer preg av å være blant Sandemos debuter. Plottet er i og for seg godt nok - men figurene er noe standard: Usikker kvinne, staut og sterk politimann. Også i denne romanen begår Sandemo å samle alle tråder på de aller siste sidene, så avslutningen er litt brå.
Sandemo-klassiker fra 1982. Plottet er tidvis bra, og karakterene er gode, men tempoet er altfor høyt - og i tillegg blir de fleste gåter løst på de fire siste sidene. Dette er ikke Sandemo på sitt beste - men for all del underholdende. En treer denne.
Fortsatt fint flyt i historien til Sandberg, men denne delen kjente jeg at jeg kjedet meg litt i - mye dramatikk hele tiden - og savnet kanskje litt humoren som har preget de andre bøkene. Bok nr 9 virket mer som et mellomspill - med fødsler og bryllup - samt historien om "Hevneren" som er litt vanskelig å forstå. I tillegg er kanskje de overnaturlige evnene til far og sønn vel overdrevet inni mellom. Men - spent på neste del i serien.
Bok 8 i serien om "Gabriels Hus" heter Tilgivelse, og det er vel selve nøkkelordet for boken og. Det er mange som ber hverandre om forlatelse, og Kjærligheten står høyt plassert i boka i et mellommenneskelig perspektiv. Samtidig synes jeg ikke boken kan få en femmer, for dramatikken er tidvis nesten for stor i presteboligen, og forfatteren tar kanskje en "snarvei" med å avslutte tråden til noen personer på en rask og enkel måte, som kanskje ikke blir helt troverdig. I tillegg har boken nesten en såpeaktig klisjéslutt med å introdusere en ukjent datter i en begravelse.
Noe som Sandberg skal ha ros for, i sin bokserie, er at det er ikke bare fra kvinnenes ståsted man får historiene fortalt - men hun er flink til å berette også fra mannens side. Boken har god driv og historien flyter fint fremover - og har en fin balanse mellom humor og dramatikk. Man blir glad i disse menneskene i bygda Lafjord, og "Gabriels Hus" nr 7 er intet unntak
Sist sett
